Ole Paus & Motorpsycho

Da jeg først fikk nyss om samarbeidet mellom visesangeren Ole Paus og rockerne Motorpsycho, føltes det som et noe pussig gjensyn med egen barndom og ungdomstid. 
Mine foreldre var klassiske «70-tallsraddiser», og selvfølgelig fantes Ole Paus i platesamlingen deres. Han ble spilt – ofte! Min rocka lillesøster var senere rask til å plukke opp det nye bandet Motorpsycho, hvis solide riff skulle komme til å akkompagnere så vel russe- som studietid. At disse to tilsynelatende musikalske motpolene senere skulle finne hverandre, var ikke engang noe vi vurderte.
Men, det har de altså gjort. Og kanskje det underligste av alt, det funker. Jeg skal ikke skryte på meg å være noen god musikk-journalist. Spissfindige analyser og fiffige referanser til andre genre er ikke min greie. For meg er det så enkelt som at Ole Paus og Motorpsycho har laget et bra album. I «Så nær, så nær» løfter de seg sammen til de beste versjonene av hverandre. 
Mottagelsen så langt har vært formidabel. Begeistringen har vært unison, fra så vel presse som fanskare.
– Gratulerer med strålende anmeldelser! 
– Tusen takk, forteller en glad og ydmyk Ole Paus. 
– Jeg har vært spent, så klart, men samtidig visste jeg med meg selv at dette albumet er det fineste jeg har laget. 

Hvem som egentlig hadde ideen til det som er blitt vårens mest kritikerroste samarbeid er noe diffust.
«Det hele begynte med at et lyst hode hadde kommet opp med en idé om å spleise Norges mest ikoniske og kompromissløse rockeband med en nasjonalskald innen visesjangeren – en ikke så rent kompromissløs type selv – og som attpåtil tok farvel med musikkbransjen for seks år siden, nemlig Ole Paus», står det i presseskrivet.
– På en underlig måte gjenkjente vi oss selv i hverandre, gjenkjente driften som en gang bestemte livsveien vår og som gjorde oss til dem vi ble, sier Paus. 
Ideen i seg selv var kanskje galskap, og galt gikk det, nesten. 
– Ryktene forteller at det var noen konflikter underveis?
– Nei da, ikke konflikter. Vi bare gjorde det slutt noen ganger. Du vet, de gutta der er mye mer ordentlige enn meg. Alt handlet om at vi måtte finne en form. Så snart vi gjorde det, så ble det artig. Bare glede, faktisk. Fine folk og fin stemning! 
Den gode stemningen har åpenbart fortsatt, for i løpet av 2020 er det planlagt flere konserter. Den første var på Operaen i Oslo i slutten av februar.
– Det var noe vi tok på dypt alvor, for en slik konsert krever mye arbeid – og mye øving. Jeg har jo stått på scenen i Operaen før, både under en veldedighetskonsert og min egen 70-årsdag – som ble feiret der. Men ingenting av det kan sammenlignes med konserten i februar. Det var noe helt annet. Om jeg hadde nerver? Å, ja! Jeg tenker som så at har man ikke nerver før en slik begivenhet eier man ikke fantasi. 
Et annet høydepunkt blir når Paus og Motorpsycho inntar Borggården i Trondheim under sommerens Olavsfest. 
– Det er noe jeg gleder meg stort til. Olavsfest er helt spesiell. Den har en kristen plattform, og da snakker vi om kristen i beste forstand. Troende, nysgjerrig og ikke dømmende. Jeg har spilt der før, og har vært så heldig å få bli venn med festivalsjef Petter Myhr. Han er uortodoks og fullstendig fryktløs. Jeg vet ikke hvor mange billetter vi har solgt ennå, men jeg håper det er mange. Ikke for min egen del, men for festivalens. Jeg vil den vel.

De av oss med nært kjennskap til menn i 70-årene, vet at denne gruppen ofte har en del fellestrekk. Mange av dem har en pensjon de lever godt med, de nyter late dager og de diskuterer gjerne hjertemedisinene sine. 
Paus har derimot satt opp tempoet etter at han fylte 70, og kjenner knapt begrepet «late dager». Hjertemedisiner kan han derimot en del om. 
– Ja, er du gær’n, jeg har hatt to infarkt. Men det er ikke noe å bry seg med. Alder og pensjonisttilværelse har jeg egentlig ikke noe forhold til, men jeg ser at enkelte av mine jevnaldrende mister noe av selvkritikken. Det er lett å gjenta seg selv og det er jeg litt redd for. Å insistere på at man er den man var er en litt vond tanke. En skal ikke tro at man alltid har noe å fare med. Jeg tenker som så, og det prøver jeg å holde meg til, skal man først gjøre noe må man gå lenger enn før. Man må det det helt ut! Ellers er det ingen vits. 
Og, småskremmende nok, denne livsfilosofien tatt i betraktning, er Ole Paus godt i gang med å skrive sin selvbiografi. Hvor langt vil han gå nå? 
– Det blir så mange avsløringer, ler Paus, før han blir mer ettertenksom. 
– For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å være hovedperson i en av min gode venn Ketil Bjørnstads bøker. Historien har rot i virkeligheten, og han spurte meg derfor hva – og hvor mye han kunne skrive? Hva du vil, sa jeg da. Det i seg selv var helt problemfritt, men nå må jeg plutselig stille meg det samme spørsmålet. Når man skriver en selvbiografi forteller man ikke bare om eget liv, men også om andres. Da skal man trå litt varsomt. Det er på en måte det nærmeste man kommer vår herre selv; å kunne skape sin egen virkelighet og «komme tilbake for å dømme levende og døde». 
Paus humrer over tanken over å kunne være den ultimate dommer, og legger til at boken kommer ut på Kagge forlag.
– Det var flere som var interessert, men Erling er en fin fyr og en venn, så det måtte bli hos ham. Tenk så heldig jeg er, som har kunnet relatere jobben min til folk jeg liker. Det er ganske flott, egentlig. Jeg tror heller ikke jeg tar helt feil når jeg sier at gutta i Motorpsycho og jeg også er blitt glade i hverandre.
Vi filosoferer litt videre rundt temaet venner og livet, før Paus må takke for seg. Han skal til Trondheim for å øve med sine nye rockekompiser. Eller «røve», som han kaller det. 
I mitt stille sinn tenker jeg at det ikke er det minste rart at fyren får mange venner. Han virkelig som en trivelig kar. Noen ganger er det faktisk ganske så hyggelig å være journalist. Særlig når intervjuobjektet heter Ole Paus.

• Når: Olavsfest 2020 arrangeres i Trondheim fra 28. juli til 3. august. Ole Paus og Motorpsycho spiller i Borggården fredag 31. juli.
• COVID-19: Følg med på olavsfest.no om det skjer endringer rundt Olavsfest 2020
• Web: olavsfest.no
• Facebook: facebook.com/olavsfest
• Instagram: #olavsfestdagene

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Nina Djærff