Nadja Hajatpour Bertelli: Rotekte «Trondhjemspie»

I disse dager er Nadja Bertelli Band aktuelle med flere nye Trondhjemslåter, som er utgitt på digitale plattformer, og spilles på NRK P1. 
Så hvorfor Trondhjemslåter? 
– Jeg hadde lyst til å skrive noen litt annerledes låter om byen, ikke bare ramse opp alt det selvfølgelige. Det ble essensielt å fange byens stemning og atmosfære, forsøke å by litt på det «trondhjemske» lynnet. Jeg var inspirert av byens visetradisjon, og hadde lyst til å videreføre den i min egen innpakning. Noen av de gamle trondhjemsvisene er riktig fine, som Hjemve og Litjvisa, og jeg fremførte ofte egne tolkninger av disse på vokal og piano, forteller Nadja. 

Inspirert av av mormor og morfar

Nadjas mormor, Borghild Reitan, kom til byen som 18-åring rundt 1942, og giftet seg med Nadjas morfar, Trondhjemsgutten Lars Johansen. Borghild kom fra en svært musikalsk familie i Tømmesdalen i Gauldalen, og faren hennes John Reitan var høyt ansett i bygda som både musiker, håndverker og jordmor. Morfar Lars’ foreldre var innflyttere fra Fosen og Orkdal, som slo rot i Kongensgata 60. Da de to giftet seg 16. mai 1944, flyttet de inn i Kongensgata hos foreldrene til Lars. Nadjas oldefar, Nils Johansen, drev hestetransport, med stall i samme gård som familiens leilighet. Da krigen startet, og tyskerne inntok byen, konfiskerte de leiligheten, og familien flyttet til en leilighet i Drill-veita. 
– Det er historien rundt disse to som inspirerte meg. Her bodde de, her hører jeg til. Når jeg går rundt i veitene her, tenker jeg på historien til familien min, som også er min egen, så vel som mine barns. Jeg, med min sammensatte bakgrunn, kjenner nok mye på dette med røtter og identitet. Jeg hadde lyst til å fange det «trondhjemske», sett fra mitt perspektiv, forteller Nadja.
Nadja tenker ofte på alt mormoren fortalte mens hun levde. På alt hun spurte henne og grov om, og på alt hun glemte å spørre om.
– Jeg likte så godt å få mormor til å fortelle familiehistorier. Etter hvert skrev jeg også ned det hun fortalte, spesielt da hun ble gammel og syk. Om hun hadde en dårlig dag, kviknet hun til da jeg spurte om gamle dager. Det likte hun godt å fortelle om, og hun hadde en fabelaktig hukommelse, sier Nadja.
Da hun skrev «Brusteinsgatan», hadde hun familien sin surrende i bakhodet, og hun begynte å se for seg byen slik den var da, med historien, det levde livet som ligger der. 
– Tenk at mine oldeforeldre tråkket på de samme brusteinene, på de samme fortauene som meg selv. Regn, snø, svevestøv og slitasje gjennom årenes løp kan ikke vaske vekk historien. Den vil alltid være der, i gatene, i husene, i veggene, i folk, på godt og vondt. Og slik må det være.

Sanger med dypere mening

For Nadja er det viktig at tekstene har dypere mening, gjerne dobbel betydning. I den nyeste låta deres «Trondhjem, havna mi» handler det om å ha frihet til å reise, men at det er fint å komme hjem til det trygge. Det er en dobbel betydning i dette: å kunne oppleve andre ting, treffe andre mennesker, men å ha ei havn, familie, å komme hjem til.
Når dette magasinet går i trykken, har Nadja giftet seg for andre gang, og bandet gir ut nettopp denne låta på bryllupsdagen 11. november. Samme dato ble også valgt, ettersom det var bursdagen til Nadjas mor som døde i 2017.
– Det var veldig fint å time bryllupet vårt til mammas bursdag, da får den en ekstra betydning for oss. Hun var jo også havna mi i mange år.

Første trondhjemslåta

«Byen min» var den første trondhjemslåta Nadja skrev, også den et typisk stemningsbilde. Sitte på Nordre på en benk og se på folk og fe, betrakte gamle og unge, ungdommer og uteliggere. 
– Vi syntes det var så gøy å spille inn musikkvideo her at vi måtte lage en ny da vi slapp «Trondhjemmer», Det er vel hovedsakelig jeg som synes det er gøy å lage musikkvideoer, gutta er ikke like gira men de er med på det jeg finner på, avslutter Nadja.
Og gutta, det er Nadja Bertelli Band; Egil Furre på saxofon, Per Følstad på bass og Sonny Breiby på trommer. Nadjas datter Sandra stiller som korist når hun er hjemme fra politijobben i Kristiansund. 

Tekst: IN magasinet | Foto: Elin Iversen
 

Følg IN magasinet på Facebook