Gullvinner, designer og matelsker - møt Margaret Aase

Margaret har blant annet vunnet  tre VM-gull i brasiliansk jiu-jitsu og ett VM-gull i jujutsu. Hun er Europa-mester i åpen klasse og har flere sølvmedaljer i EM. I 2012 vant hun Viasat-programmet «Norges beste fighter» og samme år debuterte hun som MMA-proff. Den nå drøyt tredve år gamle atleten har trent med instruktør Marcelo Yogi i Brasil, på Frontline Academy i Oslo, samt med verdensmester Leticia Ribeiro og dameteamet Gracie Humaita i USA. Etter at hun la opp som aktiv utøver var Margaret i 2020 en av ti deltakere i NRK-serien «Mesternes mester», hvor hun ble nummer fire. Margaret er utdannet idrettspedagog, personlig trener og gruppeinstruktør ved Norges Idrettshøyskole. Hun har en bachelor i fysisk aktivitet og helse, og jobber nå som idrettslærer og kampsportinstruktør. 
 

Jeg treffer Margaret en strålende oktoberdag midt i skjæringspunktet mellom høst og vinter. Mens folk rundt meg er kledd i mørke jordtoner kommer Margaret meg i møte iført baggy jeans, lilla lue og rosa boblejakke. Hun er lys, blid og sjarmerende kul. - Det er slik jeg kler meg for å late som om ikke det er høst. Jeg er ikke spesielt begeistret for den norske vinteren, smiler hun.
Kanskje det er nettopp derfor hun har lagt sin elsk på en sport fra mer sydlige breddegrader?
- At det var kampsport jeg skulle drive med, og senere en brasiliansk variant, er egentlig mer en tilfeldighet, forteller hun. En eldre kusine av meg hadde begynt med jiu jitsu og i et juleselskap fikk familien en liten demonstrasjon. Jeg ble kastet rundt og hadde det aldeles strålende. Det var som å fly! 
Den kommende verdensmesteren var 8 år gammel og begynte treningen så snart ferien var over. - I starten drev jeg med klassisk jiu jitsu, som har sitt opphav i Japan, men dette endret seg da jeg som 19-åring ble smittet av kyssesyke. Plutselig kunne jeg ikke trene som normalt og desperat etter å gjøre noe begynte jeg med brasiliansk jiu jitsu. Sporten er mer på bakkeplan enn vanlig jiu jitsu og minner mer om bryting. Siden har jeg vært frelst.

Har du noen gang fått skikkelig juling?
- Å jada, hele tiden. Men skadefri har jeg heldigvis vært gjennom hele karrieren. 

At Margaret aldri har vært plaget med skader mener hun skyldes riktig trening og at hun har lært seg å tilpasse denne til kvinnekroppen. Dette er en arv hun ønsker å videreføre og er også tanken bak samlingen «Ladies only». To ganger i året arrangerer Margaret det som er blitt Europas største damecamp innen kampsport. - Man trenger ikke være proff for å delta. Programmet tilbyr noe for alle kvinner. Unge som gamle, nybegynnere og verdensmestere. Alt handler om å gjøre det beste ut av den kroppen man har, bruke dens ulike egenskaper optimalt og gjøre den til sitt beste «våpen».
Også i hverdagene handler mye av Margarets tilværelse om kampsport og fysisk aktivitet. På dagtid med undervisning av barn og ungdom, på kveldstid med ulike kurs for både menn og kvinner. Hun holder seminarer og arrangerer gjerne en treningsreise eller flere. Man kan bli andpusten av mindre. På ett punkt kom også Margaret frem til at hun måtte gjøre noe annet enn bare å bruke kropp. Selv for henne ble det etter hvert nødvendig med litt ro og egentid. 
Andre ville kanskje tydd til yoga eller meditasjon, men den gang ei. Margaret valgte design - av kampsportdrakter.

Bak ideen ligger ikke bare et ønske om å skape noe, men også om å legge bedre til rette for kvinnelige utøvere. 
- Draktene som har vært laget til nå er såkalt unisex og skal passe til begge kjønn. Det gjør de ikke. De passer best for menn. Ofte «svømmer» vi kvinner i overdelen, mens buksene på sin side blir for trange over baken eller for korte i bena. Mange kvinner ender derfor opp med å måtte kjøpe to sett med drakter i to ulike størrelser. Jeg hadde lenge tenkt på å designe en draktkolleksjon for kvinner og før jul i fjor bestemte jeg meg for at det var på tide å «gønne» på. 

Margaret designet alt selv og valgte til slutt en fabrikk i Pakistan som samarbeidspartner. Resultatet ble en fresh og bruksvennlig kolleksjon som i skrivende stund er utsolgt. At behovet for egne drakter tilpasset kvinnekroppen var tilstede er med andre ord åpenbart. - Jeg har jo god tilgang til miljøet og kunne presentere draktene på salgsstander på ulike stevner. Instagram har også vært en viktig plattform for å promotere dem. Når jeg nå snart er klar for andre runde er det mulig at jeg kommer til å utvide salget til også andre arenaer. Vi får se. 
- Det at jeg har kunnet fortsette karrieren innen kampsport etter at jeg la opp som aktiv utøver har vært en glede. At jeg til og med skulle bli designer er en ren bonus. Som alle andre toppidrettsutøvere opplevde jeg en form for identitetskrise da jeg sluttet. Hverdagen er plutselig mer åpen, man blir rastløs og det tar tid å lande i noe annet. Sånn sett var det utrolig koselig å være med i «Mesternes mester». I en sosial og trivelig setting møtte jeg mennesker som har vært like «koko» som meg selv. Det å drive idrett på toppnivå er nemlig en form for galskap. For meg har karrieren likevel utelukkende vært en positiv reise. Jeg føler ikke at jeg har forsaket noe. Snarere tvert imot. Jeg har gjort akkurat det jeg har hatt lyst til. Reist masse, truffet hyggelige mennesker og lært mye - som igjen har gitt meg muligheter jeg ikke visste fantes. 

Så langt skulle en kanskje tro at Margarets liv består av kampsport - til alle døgnets tider.  På ingen måte. - Jeg elsker mat. Både å lage og spise den. Særlig internasjonal mat. Ta lam, for eksempel. Kjøttet spises nær sagt over hele verden. Som i India, rundt Middelhavet og i Afrika. Lammerettene derfra er fulle av nydelige krydder og sammensatte smaker. Her i Norge fortsetter vi å koke det sammen med kål?  
Vi undrer oss litt over denne norske nasjonalretten. Hva er greia? Det må handle om tradisjoner. Når vi kommer inn på tradisjoner må Margaret forsiktig medgi at hun i det siste har beveget seg litt ut av komfortsonen når det gjelder nettopp den type mat. Hun er nemlig blitt bonusmamma for to barn som ikke får nok av tradisjonsrik kost. - Da må jeg jo prøve. Og selv om jeg ikke liker å innrømme det har jeg blitt positivt overrasket.
Vi fortsetter småpraten. Snakker litt om Kristiansand, byen vi begge kommer fra. Samtalen glir videre inn på Oslo sentrum og trafikkbildet der. Kollektivtransport og bil-kjøring. Musikk og sykling.
- Jeg forguder sykkelen min og bruker den hele året. Noe av det beste som finnes er å suse av gårde mens jeg synger av full hals. Det er ekte hverdagslykke, forteller Margaret.
Møtet vårt nærmer seg slutten og den sjarmerende sørlandsjenta er klar for, å ja, kaste seg på sykkelen og rase videre til neste sted. Sannsynligvis med musikk i ørene. Hun reiser seg for å gå mens hun blidt avslutter:  «Kom og tren med meg, da vel.»

Og kanskje er det en tanke? Var det av alle mennesker en verdensmester i kampsport som skulle få undertegnede til å gjøre noe annet enn å gå på tur? Ja, for så inspirerende er Margaret. Så klart jeg vil trene med henne!

Tekst: Siri Gerrard