Med blekk i blodet

Terje Leistad Heggvik (31) fra Hitra er gründer og innehaver av Onkel Henry’s Tattoo Shop i Trondheim og Lillehammer. Det er gått 17 år siden han holdt sin første tatoveringsnål, og siden har han ikke sett seg tilbake. Nå fyller han arbeidsuka til randen med å lede de to tatoveringssjappene og en stab med tatovører fra inn- og utland. At det var denne bransjen han skulle ende opp i, startet med en tilfeldighet.

– Min far driver en pub på Hitra, og der var det en som reiste rundt og tatoverte. Han bodde hos oss en sommer, og da han skulle dra spurte jeg om å få kjøpe den ene tatoveringsmaskina hans, forteller Terje. Unggutten bladde opp de femten tusen kronene han hadde fått i konfirmasjonspenger, og satt igjen med en tatoveringsmaskin som egentlig var verdt noen hundrelapper. Terje dro så inn til Trondheim for å gå hotell- og næringsmiddelfag, da planen var å ta over driften etter faren ute på Hitra. Det ble det aldri noe av.
– Etter hvert som klassekameratene skulle ha tatoveringer skjønte jeg at den maskina kanskje var verdt det jeg betalte, sier Terje.

Han kommer fra en sjømannsfamilie, og har fått historier om onkler og tanters sjøseilaser inn med morsmelka. Fortsatt snakkes det om onkel Henry i middagsselskaper, og i tatoveringsstudioet får kundene servert historier på løpende bånd. Hva som er sant og hva som er røverhistorier, er det vel bare onkel Henry selv som vet. Noen minner står imidlertid tydelig for Terje.
– Det første minnet er fra da jeg og pappa var om bord på skuta til onkel Henry. Det blå ankeret på underarmen hans står sterkt. Men også tante hadde tatoveringer. Hun hadde en hane på det en beinet og en gris på det andre. Hun hadde jobbet om bord som stuepike, og var dårlig til å svømme. Hun mente at det å tatovere to husdyr som ikke kunne svømme, ville hjelpe henne raskt til land om hun datt over bord. Hvor logikken i det er, får du spørre henne om, flirer Terje.

Det ble altså ingen videre skolegang på unge Terje. I stedet reiste han rundt og tok til seg lærdom fra tatovører landet over. Han fikk erfare at ingenting kommer gratis i denne bransjen, og at tatovører liker å holde kortene tett til brystet. Det ble 12 år med mye reising og jobbing, før han satset alt og startet opp Onkel Henrys Tattoo Shop. Det skjedde ikke helt uten motforestillinger fra enkelte familiemedlemmer, som lurte på når han skulle begynne «å skolere» seg på ordentlig.
– Folk har en forestilling om at det ikke går an å leve av tatovering. For 17 år siden møtte jeg folk som sa det samme, men som hadde jobbet med dette i 30 år. Det er et stabilt yrke, sier Terje.

Han har selv kroppen full av tatoveringer. Så mange har det blitt, hevder han, at det bare er rumpa som er bar. På hendene har han tatovert to ansikter – et av en ung onkel Henry, og et av Rosemary, onkelens store kjærlighet. Rundt armen snor en piggtråd seg – et innriss fra fjortistiden da dette var mote.
– Jeg var 14 og det sier vel egentlig alt. Som tatovør tror jeg det er en fordel å ha noen tatoveringer man angrer på. Da har man erfaringer man kan bruke når kunden ber om råd og ideer, mener Terje.
Han husker godt sin første tatoveringsjobb. – Det var på min venn Andreas. Jeg var vågal og kastet meg på en ørn på 40x20 centimeter. Det gikk ikke særlig bra. På den ene kloa var det tre klør, mens den andre hadde fem. Jeg anbefaler ingen å rote med tatoveringsutstyr om man ikke er på opplæring hos en profesjonell, sier Terje, og legger til at ørnen har like mange klør på hver fot i dag.

Jobben som innehaver gir lite rom for å drive med tatovering selv.
– Jeg savner det å tatovere. Samtidig vil man jo gjerne klatre oppover og bli sjef også. Jeg kunne gjort det gratis hvis jeg hadde hatt tid. Jeg synes det er så artig. Men det krever mye konsentrasjon, og er en tøff jobb, sier han.
Gode tegnekunnskaper og en passion for faget er i følge Terje et must for å overleve i bransjen i dag. Han tror også det er viktig å lytte til kunden.
– Det har vært en ukultur i bransjen at man står med nesa i været og ikke lytter til kundens ønsker. Da blir fort resultatet slik tatovøren vil, og ikke slik kunden vil. Jeg har mange dyktige tatovører, og sammen har vi skapt et lett miljø å jobbe i. Det tror jeg også kundene merker, sier han.
– Hva tror du onkel Henry hadde syntes om å få et tatoveringsstudio oppkalt etter seg?
– Jeg tror onkel Henry hadde vært stolt, sier onkel Henrys etterkommer med et smil.

Tekst: Renate Brødreskift | Foto: Ronny Manuel Danielsen/Danielsen Photography