- Gullvinner, designer og matelsker - møt Margaret Aase
- Stammens koder
- Legendarisk bil – legendarisk klokke
- Nadja Hajatpour Bertelli: Rotekte «Trondhjemspie»
- Solveig Stølsvik: Superbusy treningsklærgründer
- Martin Schilde - Byplanleggeren
- Chaandra Yoga Wear by Jarebrink Coucheron: Ekte klær for ekte kvinner
- Mia Gjerdrum Helgesen: Kunsten å bevare et øyeblikk
- Øyvind Von Doren Asbjørnsen: Norsk design, sveitsisk kvalitet
- Simen Staalnacke: Inspirert av origami, den blå timen og japansk estetikk
Hjem » Portretter » Mads Bones
Mads Bones
Skuespiller Mads Bones er en de nye og kommende stjernene ved Trøndelag Teater. I en alder av 29 er han allerede fast ansatt ved teateret, har spilt en rekke store roller og akkurat nå er han midt i forberedelsene til rollen som Mack the Knife i Tolvskillingsoperaen som har premiere i høst.
Mens mange skuespillere sliter med å få roller og gjerne er dømt til å leve en tilværelse som evige frilansere, debuterte trondheimsgutten Mads Bones i forestillingen Jesus Christ Superstar på Trøndelag Teater allerede som ung skoleelev. I dag er han fast ansatt ved det samme teateret, et teater hvor han selv slukte alle forestillinger rått når han var ung. Sin unge alder til tross har han allerede rukket å sette sitt preg på en rekke forestillinger, og har høstet mye skryt for sine ulike rolletolkninger. For rollen som Ismael i Kulde ble han tildelt Teaterets Venners kunstneriske pris, og han fikk ungpikehjertene til å banke litt ekstra som Mercutio i Romeo & Julie.
– Det å bli fast ansatt ved Trøndelag Teater var en utrolig tillitserklæring. Det ligger en veldig trygghet i det å ha en base hvor man hører hjemme, men det er viktig å hente inspirasjon utenfra, så av og til kan det lurt å kunne lufte vingene litt ved å spille andre steder. Det er utrolig stort å tilhøre teateret jeg har vært en del av siden jeg var liten. Jeg så alt som gikk her når jeg var ung og for en trønder er bare det å ha bildet sitt på veggen i foajeen en drøm som går i oppfyllelse.
Og som skuespiller ved teateret får han mulighet til å fordype seg i roller som kan være svært forskjellige.
– Noe av det mest spennende ved teateret er at man får spille så mange ulike roller i så vidt forskjellige oppsetninger, fra smalt østerriksk samtidsteater til store musikal produksjoner som Rock`n Roll Wolf. For en skuespiller er det utrolig kjedelig å bli satt i bås og ikke få bryne seg på ulike tolkninger og sjangere. Jeg synes norsk film har vært litt for opptatt av å bruke de samme skuespillerne i de samme rollene, så der kan man nok lære litt av våre naboland. Dansk og svensk film legger dessuten opp til mer karakterarbeid i sine filmer, og ofte ser man skuespillere strekke seg langt vekk fra det naturalistiske finspillet uten at det dermed blir overspill, en svett og anspent Mads Mikkelsen i De grønne slakterne er et helt fantastisk eksempel på akkurat det.
Alltid drømt om å bli skuespiller
Det er mange som går rundt med en drøm om å bli skuespiller, men det er slettes ikke alle forunt å få oppfylt drømmen. For det kreves både talent, mot og vilje til å jobbe hardt. Og Mads kan fortelle at selv om han har drømt om å bli skuespiller mer eller mindre hele livet, hadde han også perioder hvor tanken på en trygg og vanlig jobb virket forlokkende.
– Jeg har holdt på med teater hele livet som hobby, og som unge fotballspillere drømmer om å bli proffe så drømte jeg om å bli profesjonell skuespiller. Likevel måtte jeg gå noen runder med meg selv først. Jeg visste hva det innebar og hadde et lite glamorøst syn på yrket. Men jeg var utrolig heldig allerede når jeg gikk siste året på dramalinjen på Ringve, og fikk høre at det skulle være audition til Jesus Christ Superstar på teateret. Bare det at det skulle avholdes audition her i Trondheim var veldig eksotisk. Når jeg kom inn i hovedsalen satt daværende teatersjef Ola B. Johannesen der med et kobbel av folk rundt seg. Etter å ha sunget en halv sang fikk jeg beskjed om at det var nok, og jeg tenkte at det var det. Men så fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått jobben, og det er fremdeles noe av det merkeligste jeg har opplevd på teateret, ler han.
Anerkjent teaterskole i Danmark
Etter å ha spilt over 90 forestillinger med Jesus Christ Superstar gikk Mads et år på Romerike Folkehøyskole, før han studerte ved Blindern og samtidig spilte friteater i hovedstaden. Han er også et levende bevis på at man ikke trenger å ha studert ved Teaterhøyskolen for å bli skuespiller. Og kanskje får man både unike erfaringer og andre kvaliteter ved å velge en litt annen vei.
– Jeg har søkt flere ganger på Teaterhøyskolen uten å komme inn, og til slutt tenkte jeg at det var på tide å åpne skylappene. Målet var ikke å komme inn på skolen, målet var å bli skuespiller. Så isteden studerte jeg fire år ved Det Statlige Russiske Akademi for Teaterkunst, GITIS, i Århus. GITIS er kanskje bedre kjent i utlandet enn her hjemme, hvor det regnes som alle teaterskolers mor.
Vel tilbake i Norge etter endt utdannelse og med vissheten om at det var mange om benet i forhold til de relativt trygge jobbene, tok Mads kontakt med Trøndelag Teater. – Kanskje fordi jeg allerede hadde hatt en fot innenfor så ble jeg møtt med en slags velvilje og fikk et møte hvor jeg prøvespilte noen monologer. Jeg hadde en veldig god følelse og den kvelden skjønte jeg at jeg hadde fått jobb. I utgangspunktet var det for ett år, som ble et år med mye hardt arbeid og hvor man måtte bevise hver gang.
De fleste skuespillere drømmer om roller som virkelig setter sitt preg på publikum. Og allerede mens han var ganske fersk på teateret fikk Mads prøve seg i rollen som Ismael i Lars Noréns Kulde. Kulde er et psykologisk drama om tre ungdommer som flørter med nynazismen, og det var en rolle han fikk mye ros for.
– Ismael er en innvandrer som blir nynazist, og det var utrolig spennende å forsøke å finne kjernen til karakteren. Regissør Marit Aune skapte en flott verden, og det ble et resultat som jeg fremdeles er stolt av. Og den følelsen av å spille et stykke som gjør noe med publikum er helt unik og litt av grunnen til at man blir skuespiller.
Travel sommer
Mads har som regel mange baller i luften, og sommer skal han være med i hele to spel. Først ute er Korsvikaspelet hvor han skal gjøre rollen som Håkon Ladejarl. Som en del av forberedelsene har han hele våren hatt ridetimer flere ganger i uken.
– Håkon var selvfølgelig en kløpper til å ri, mens jeg knapt har sittet på en hesterygg tidligere, sier han med et smil.
– Men det er noe av det morsomme med å være skuespiller, du får hele tiden sjansen til å lære nye ting. Senere i sommer skal jeg også spille i Røros-spelet, Elden. Jeg gleder meg veldig til å være med på utendørs spel, det er noe jeg ikke har gjort før. Det blir spennende å skulle spille på lag med naturkreftene, og det å skulle spille utendørs på kveldstid på Røros mens mørket senker seg over slagghaugene er en helt fenomenal sommerjobb.
I løpet av sommeren begynner også prøvene på Tolvskillingsoperaen som har premiere på Trøndelag Teater til høsten.
– Det er en travel tid med prøver på teateret og to spel, men jeg føler at det er når det virkelig koker at jeg klarer å levere best.
Og jeg gleder meg virkelig til Tolvskillings-operaen. Det er et stykke som rommer alt, men en historie som holder på publikums nysgjerrighet hele tiden. Stykket fungerer på ulike plan og det er et interessant stoff å gripe tak i.
Spiller rollen som Mack The Knife
I Tolvskillingsoperaen, skrevet av Bertolt Brecht og Kurt Weill, spiller Mads hovedrollen som Mack The Knife, en karakter som ikke skyr noen midler for å få sin vilje.
– Det en utrolig flott musikal og teaterstykke, og blir min største dramatiske og musikalske utfordring så langt. Det er like før vi starter prøvene, og jeg kjenner jeg er skikkelig spent på hvor vi er når teppet går opp 15.september. Mackie er en karakter med mange fasetter, som spenner fra den mørkeste ondskap til det lystigste humør. Det blir skikkelig spennende å forsøke favne alle dimensjonene.
Det er ikke tvil om at Mads Bones er en mann vi kommer til å høre mye fra i fremtiden, og han kan også røpe at han går med en liten drøm om å spille i en film.
– Jeg har bare gjort kortfilmer foreløpig, så det klart det frister å spille i en skikkelig spillefilm. Og gjøre såkalt internasjonal storeslem med en lavbudsjetts indiefilm kan jeg vel driste meg til å kalle en drøm.
Tekst: Mona Gullstein | Foto: Trøndelag Teater, Mona Gullstein
