Kongen av Granåsen

I den lille byen Steinkjer i Nord-Trøndelag vokste skihopperen Anders Bardal opp. Sammen med foreldrene og etterhvert en lillesøster, forteller han om en trygg og god oppvekst, med mye aktivitet. 
– Foreldrene mine var veldig gira på å bli med på alt det jeg holdt på med. De var med rundt i hele fylket, og etterhvert i hele landet. Den stakkars søsteren min måtte være med. Hun hater fortsatt skihopping den dag i dag, humrer den ivrige idrettsmannen. 
Det hele begynte da faren bygde snøhauger på gårdsplassen, da han måket snø. 
– Han heiv all snøen i en stor dunge, og det var der det begynte. Vi lagde hopp i haugene og satte utfor. Det skal sies at fattern hoppet litt selv også da, men han var ikke akkurat noen god skihopper. Men det var nok der jeg fikk sansen for idretten, forteller Anders.

Det tok noen år før han begynte å trene skihopp på alvor, og forteller at han lekte mye i bakken som barn. 
– Helt siden jeg fikk ski, så har jeg lekt mye. Det er jo det som er det aller viktigste. Før man virkelig satser på noe så skal man gjøre det man har lyst til, og finne ut hva man vil. Jeg begynte ikke å trene skihopp før jeg var en 12-13 år. Da bestemte jeg meg for å satse, sier han. 
Verdenscupvinneren forteller at det å begynne med akkurat skihopping kom helt naturlig for han. 
– Det var der jeg fant miljøet mitt, og når jeg måtte velge mellom alle aktivitetene jeg drev med som liten, så var valget ganske enkelt, forteller Anders, som både drev med fotball og spilte trommer i korps som barn.

Samtidig som Anders var opptatt med treninger, samlinger og konkurranser i verdensklasse, var det store ting som skjedde også på hjemmebane. Anders og samboeren Ingrid ventet nemlig sitt andre barn i vår. 10. april, bare noen få uker etter verdenscupseieren, ble den lille gutten Thomas født. 
– Ble det ikke litt vel travelt der på slutten? 
– Neida, det var vel egentlig såpass godt timet at det gikk bra, ler Anders. 
I følge Anders har det så langt gått bra å kombinere familielivet med karrieren, og vinterens suksess i hoppbakken. Likevel merker han stor forskjell nå som familien er utvidet til fire. 
– Det er jo en vesentlig forskjell på det å ha et barn, til å ha to små. Men det går veldig bra, mye takket være Ingrid. Hun er tøff som tar seg av begge barna når jeg er borte. Jeg hører jo at det kan være noen tøffe tak innimellom, når jeg ringer hjem.

– Hender det at det tærer det på samvittigheten din? 
– Ja, det gjør det. Hvis jeg foreksempel ringer hjem når jeg ligger på fysiobenken og får behandling, og to stykker som skriker for full hals, da får jeg dårlig samvittighet. Men det vet hun også da. Vi har jo vært sammen lenge, med denne jobben er det bare sånn. Det blir sikkert helt for «gæli» når jeg skal være hjemme hver dag. Da må jeg nok finne meg en hobby, ler Anders spøkefullt.

Siden Anders debuterte i verdenscupen for over 10 år siden, har det vært mange år med hard trening, og tålmodighet før han nådde toppen. Tilbake i 2010 lå han helt nede på 36. plass sammenlagt i verdenscupen. Slutten av 2011 og begynnelsen av 2012 ble virkelig et stort vendepunkt i karrieren og Anders Bardal ble verdens beste skihopper. 
– Det har vært helt vilt. Det er mange ting som har ramlet ordentlig på plass i år, men jeg klarer fortsatt ikke å skjønne hvordan det kunne snu så utrolig mye som det gjorde. Jeg har jo lagt om teknikken en del, gjort noen grep for å komme meg mer i balanse og på den måten blitt mer stabil. Jeg kunne ha gode hopp tidligere også, men det varierte veldig. Og når det da begynte å fungere så er det klart at selvtilliten steg for hvert skirenn. Det gjør noe med en, når man føler at her har man muligheten til å henge med i toppen, forteller Anders entusiastisk.

At det også har med trenerbytte å gjøre er det vel ikke så stor tvil om. Den østerrikske treneren, Alexander Stöckl, ble ansatt som ny trener for det norske hopplandslaget i begynnelsen av 2011. 
– Vi fikk ny trener og nytt regime. Og ja, jeg var jo egentlig ikke noe særlig fornøyd med det. Jeg ville fortsette i den samme linjen som vi hadde gjort før. Men det ble bytte og jeg tenkte: Skal jeg? Eller skal jeg ikke? Skal jeg, så må jeg virkelig kjøre på, og gjøre de endringene som jeg visste ville kreves av meg. Jeg valgte å gjøre det, og kjørte på ganske hardt i fjor sommer. Også kom svaret utover høsten. Da gikk det bare en vei. Det var et rett valg å ta, forteller Anders.

Under sesongen ble det mye oppmerksomhet rundt Anders og prestasjonene i hoppbakken, men rett etter at sesongen var ferdig ville Anders bort fra alt som hadde med skihopping å gjøre. Da var det tid for å vente på det som skulle skje hjemme. 
– Det var ikke så voldsomt trykk, fordi Skiforbundet tok unna en del for meg i den tiden vi gikk hjemme, å ventet på at junior skulle komme til verden. Det har vel kanskje litt å gjøre med typen jeg er også. Jeg føler ikke at jeg må ha så mye oppmerksomhet, sier Anders. 
– Har du forandret deg som person etter at du ble verdens beste skihopper? 
– Jeg er kanskje ikke rette mannen å spørre om det, humrer skihopperen. Men jeg har folk rundt meg som passer på så jeg ikke begynner å bli stor på ting. Da får jeg beskjed. Men jeg har nok blitt mer ydmyk, og fått bedre trua på meg selv. Man vokser på det å prestere, å få gode resultater. Jeg har jo holdt på med dette en stund, så det var godt å få bekreftelse på at det er mulig. Hvis man virkelig vil, så er det faktisk mulig, sier Anders med et smil. 

Anders er for lengst i gang med kommende sesong. Det ble altså ikke noe langfri på den nybakte pappaen. Sesongen startet allerede i slutten av april, da med den første samlingen. Sommeren har i følge Anders vært en ganske tøff periode med hardtrening, både når det gjelder hopping og fysisk trening. 
– Det blir også en del samlinger utover høsten. Det er jo VM til vinteren, det blir nok det neste store målet i år, sier han. Det er tre høydepunkt neste vinter. Hoppuka, VM og verdenscupen. 
Anders er usikker på hvor lenge han kommer til å holde på med idretten. 
– Det har jeg ikke bestemt meg for ennå, det kommer helt an på hvordan det går. Både i hoppbakken og hjemme. Det er jo ikke bare bare for Ingrid som går hjemme heller, som har all jobben, mens jeg drar rundt å farter. Det blir jo noen døgn hjemmefra i løpet av et år. Jeg tar en sesong av gangen. Men nå er det jo OL om to år, og det er jo en drøm jeg har å få oppleve et OL til. Så vi får se, dersom hoppingen fungerer bra, også i forhold til det hjemme, så er det ikke noe i veien for å holde på videre. For dette er jo tross alt verdens beste jobb, smiler Anders.

Anders har foruten å være en av verdens beste skihoppere, også en bachelorgrad i økonomi og administrasjon. Denne utdannelsen har han planer om å få brukt etter endt skikarriere. 
– Jeg vet jo at jeg ikke blir skihopper for evig og alltid. Dessuten tjener man heller ikke så mye på skihopping at man kan leve på det resten av livet, slik som man kan med diverse andre idretter. Det er kun resultatbasert, så jeg har ikke noenting i lønn så lenge jeg ikke leverer gode resultater. 
Så Anders har lagt en god plan for framtiden, og på hvordan han skal få brukt utdannelsen sin? 
– Målet mitt når jeg legger skiene på hylla, er å gå rett i jobb til en av mine private sponsorer. Jeg driver å forteller det til dem: bare vent, når jeg er ferdig så skal jeg ha jobb til en av dere, ler han.

For en erfaren skihopper som Bardal er det en inspirasjonskilde å se de yngre utøverne som kommer inn i hoppmiljøet. 
– Det kommer hele tiden inn nye, unge utøvere. De er veldig ivrige og har et veldig trykk. De ønsker å bli gode. Det gjør at jeg også skjerper meg, sier han. 
– Du er et forbilde for mange av de yngre hopperne. Hva vil du si er viktig for de å fokusere på? 
– Det aller viktigste er at man har det gøy med det man holder på med. Det skal ikke være et press. Også er det jo viktig at ting ligger tilrette, for at det skal gå an å holde på med skihopping. Det ser jo ut som det holder på å bli bedre i Norge nå. Det bygges flere nye hoppanlegg. Så jeg er sikker på at det kommer til å bli mange miljøer fremover i tiden, der det virkelig er muligheter til å bli god på skihopping. Det ser veldig bra ut for Norge sin del nå. Det er mye større muligheter til å bli god på ski nå, enn da jeg var yngre, forteller Anders.

Det er nettopp treningsfasilitetene som er det som har lokket Steinkjersgutten til Trondheim. 
– For min del er det blant annet de gode treningsmulighetene og det å få være i det miljøet, som er det beste med byen, forteller han. Han legger til at Trønderhopp og miljøet som er rundt det er noe han ikke hadde funnet hjemme på Steinkjer. Anders og Ingrid som begge kommer fra Steinkjer, har planer om å flytte tilbake dit etterhvert, men for tiden trives de godt i blokka på Byåsen. 
– Det er et fantastisk miljø i blokka vår. Det er nesten som å være tilbake på 50-tallet, den gangen da familiene bodde i blokk. Det er mange barnefamilier der og alle har veldig god kontakt med hverandre, sier Anders.

Når han ikke er hjemme i blokka, er han ofte å finne i storbakken i Granåsen. 
– Ja, jeg liker meg veldig godt i storbakken her da, sier han å peker på den digreste av bakkene. Og hvis man skal tenke reisetid, så liker jeg jo aller helst å hoppe i Granåsen. For jeg er veldig hjemmekjær. Så det er nok Granåsen som er favorittbakken. Den har blitt ordentlig bra nå etter et par år med litt sånn av og på, sier han. 
– Den ser jo veldig stor ut den bakken da!? 
– Ja, den ser stor ut den bakken her. Den er egentlig litt brutal også. Faktisk! 
– Du kan vel ikke direkte ha høydeskrekk når du driver med skihopp? 
– Det er kanskje ikke noe særlig å ha høydeskrekk nei, men jeg skal innrømme at jeg ikke er så veldig komfortabel med høyder. Men vi går jo ikke så høyt når vi hopper. Ikke så veldig vertfall, sier Anders og smiler.

Det norske hopplandslaget består foruten Anders selv, blant andre både av Vegard Sklett, Andreas Stjernen og Tom Hilde. 
– Er hopplandslaget et veldig humoristisk miljø? 
– Hehe, vi har en ganske lettbeint humor ja. Vi er jo en gjeng vidt forskjellige folk, i forskjellige livssituasjoner. Men vi har mye respekt for hverandre, og da er det også lett å ha det morsomt sammen, forteller han. 
– Da du vant verdenscupen så virket det som de andre i laget ble oppriktig utrolig glad for din del? 
– Ja, vi har jo vært litt kjent for dette før også, at vi har blitt glad på hverandres vegne når noen gjør det bra. Det er viktig når man reiser sammen og er så mye sammen som vi er. Det å vise glede når de andre gjør det bra. Da kan vi også bli sterkere sammen, avslutter den blide skihopperen. 

Tekst & foto: Stine Marie Larsen