- Gullvinner, designer og matelsker - møt Margaret Aase
- Stammens koder
- Legendarisk bil – legendarisk klokke
- Nadja Hajatpour Bertelli: Rotekte «Trondhjemspie»
- Solveig Stølsvik: Superbusy treningsklærgründer
- Martin Schilde - Byplanleggeren
- Chaandra Yoga Wear by Jarebrink Coucheron: Ekte klær for ekte kvinner
- Mia Gjerdrum Helgesen: Kunsten å bevare et øyeblikk
- Øyvind Von Doren Asbjørnsen: Norsk design, sveitsisk kvalitet
- Simen Staalnacke: Inspirert av origami, den blå timen og japansk estetikk
Hjem » Portretter » Bjarte Hjelmeland
Hva med lederegenskapene dine?
Men er ikke det en fin egenskap da?
I likhet med undertegnede er Bjarte oppvokst i 70-tallets Bergen. Selv hadde jeg en rekke lokale helter og heltinner da jeg var barn. Hva med Bjarte?
Vil du karakterisere deg som en typisk bergenser?
Bjarte Hjelmeland
Til tross for at Bjarte Hjelmeland er bergenser, og har sitt daglige virke i hjembyen, måtte det paradoksalt nok en Oslo-tur til for at han skulle få tid til et intervju med IN magasinet. Mellom møter og kostymeprøver hadde han en drøy time til rådighet.
Denne hadde vi tenkt å benytte på en av hovedstadens mange trivelige uterestauranter, men værgudene var på ingen måte på vår side. Regnet øste ned. Tilfeldighetene gjorde at vi svinset innom Norlis antikvariat, som viste seg å være et godt valg. Omkranset av Ibsens førsteutgaver følte Bjarte seg nesten som hjemme. Selv var han først og fremst opptatt av om han kunne beholde capsen sin på.
– Jeg har sånn døll luesveis, konstaterer han.
Capsen blir sittende. I seg selv sier den også mye om Bjarte. Fremfor en trendy logo er den isteden prydet med navnet hans, samt byene Bergen, Oslo og Key West – alle steder som Bjarte har et nært forhold til. I skrivende stund er det bare timer før han setter kursen mot Florida.
Suksess er så mangt
I høst er han imidlertid tilbake i Bergen, hvor han går inn i sitt siste halvår som leder for Den Nasjonale Scene.
Hvordan har disse årene vært?
– Det har vært en fantastisk tid! Da jeg begynte var jeg klar over at utfordringene var mange, og jeg satte meg tidlig høye mål. Publikum hadde til en viss grad sviktet, og jeg var fast bestemt på å få dem tilbake i teateret. Samtidig, sikkert fordi jeg selv er skuespiller, har jeg vært minst like opptatt av ensemblets ve og vel. Heldigvis har utviklingen vært god – både med tanke på antall gjester og de ansattes trivsel.
Undertegnede lurer på om Bjarte er fornøyd så langt, men får til svar at det er et uttrykk han aldri bruker.
– Er man fornøyd er man i mine øyne også forsynt. Det blir litt som å legge seg godt til rette og legge alle ambisjoner til side. Men glad er jeg, definitivt! Nå ser jeg frem til å bruke disse siste månedene til å arbeide videre. Her har vi ingen planer om å lette på trykket.
Hvordan vil du beskrive din største suksess som teatersjef?
– Det er så mange måter å måle suksess på. Økonomi og publikumsmagneter er én ting, og da blir det selvfølgelig enkelt å vise til oppsetninger som Les Miserables og Le Cage aux Folles. Personlig er jeg minst like glad for at vi har lyktes med å tenke bredt, og at vi har klart å sette opp forestillinger som henvender seg til andre enn det klassiske teaterpublikummet. «Svartediket» medvirket for eksempel til at ungdom strømmet til salen. Det samme gjelder forestillinger for barn. Ikke bare Egner og Lindgren, som er lett å selge, men også moderne, norsk dramatikk. Liv Heløes familiestykke «Blå jakt» er et godt eksempel på at det lønner seg å tenke utradisjonelt. Forestillingen ble spilt for fulle hus hver eneste kveld, og er nominert til Hedda-prisen for beste scenografi. Sist men ikke minst er jo den enkelte skuespillers utvikling av betydning. Det er en annen form for suksess. Mer personlig, men vel så viktig.
Hva med lederegenskapene dine?
Noen skolert leder er jeg ikke. Riktignok har jeg vært en del av den kunstneriske ledelsen ved Torshov Teater, men det er langt derfra til å ha ansvaret for 160 ansatte. Mens andre i lignende stillinger tillærer seg en del lederteknikk i forkant, har min læringskurve vært nokså bratt. Jeg er neppe så strukturert som jeg ideelt sett burde være. Mine avgjørelser er gjerne tuftet på magefølelse og personlig smak. Kanskje jobber jeg litt etter innfallsmetoden? Likevel har jeg fått gode tilbakemeldinger, så noe må jeg har gjort riktig. Jeg liker å være tilstede og tar gjerne i et tak. Mest av alt ønsker jeg å være en inspirerende leder.
 |
| Photo: Stianbroch / stianbroch.com |
Si ja!
Som teatersjef stiller man seg lagelig til for hugg fra pressen. Oppleves det annerledes å få kritikk som leder enn som skuespiller?
– Jeg har et motto. «I say yes a lot». Det benytter jeg både i jobben min og livet generelt. Å få kritikk er en avgjørende og bestandig del av yrket mitt. Kort fortalt består en skuespillers liv av å gå på en prøve, få kritikk og gå hjem. Man bør lytte til hva instruktøren har å si uten å ta det personlig. Det er en øvelsessak, og jeg føler at jeg klarer det fint. Jeg har sett eksempler på skuespillere som ikke takler kritikk så bra, og de får det nokså vanskelig etter hvert. Men tilbake til spørsmålet ditt så er det nok litt lettere å få kjeft som sjef. Det oppleves mer distansert. Kanskje derfor har jeg brutt den uskrevne regelen om at man aldri skal kritisere kritikere. En tid hadde jeg en sak gående med en av de fremste teaterkritikerne i Bergens Tidende. Men det var konstruktivt, og mer til glede enn besvær – for oss begge. Pressen i Bergen bruker mye tid på byens teater. De stiller krav, og de tar oss på alvor.
Bjarte legger til at det utvilsomt er en fordel.
– Tenk om vi var tvunget til å kle skuespillerne nakne og legge dem i et badekar med jordbær for å skape blest om sesonglanseringene? Vi kan være trygge på at den lokale pressen kommer – uansett.
Blir det vemodig den dagen du trer av?
Blir det vemodig den dagen du trer av?
Bjarte blir nesten blank i øynene.
– Det blir forferdelig. Generelt lider jeg av sterk fremtreden separasjonsangst. De siste dagene har jeg for eksempel gått rundt med en konstant klump i magen fordi jeg skal forlate byen i noen måneder. Jeg er blitt 41 år gammel, men dette ser det ikke ut til at jeg klarer å vokse over.
Men er ikke det en fin egenskap da?
– Joda, men kanskje ikke i en slik grad at jeg arrangerer avskjedsfest og gråter fordi jeg skal på ferie...
Selv om han ler av seg selv, er det innlysende at dette faktisk plager ham litt. Bjarte har en så sympatisk fremtoning av jeg nesten selv får vondt i magen med tanke på hvordan han kommer til å føle det når han en dag forlater Den Nationale Scene. Det er så jeg får lyst til å klappe ham forsiktig på kinnet og si: Det går bra!
Men, det er lenge til. Før den tid skal Bjarte nok en gang stå på scenen i en av sine favorittroller, som Albin i Le Cage aux Folles.
Han gleder seg allerede.
Har du alltid hatt en skuespiller i magen?
– Jeg var nok definitivt et av de irriterende barna som alltid ville stikke seg frem, men lenge trodde jeg det var musikk som skulle bli min greie. Først i 15-årsalderen skiftet jeg mening. Da var det skuespiller jeg skulle bli, og ingenting annet.
I likhet med undertegnede er Bjarte oppvokst i 70-tallets Bergen. Selv hadde jeg en rekke lokale helter og heltinner da jeg var barn. Hva med Bjarte?
Svaret kommer kontant.
– Helge Jordal! Jeg glemmer aldri hans tolkninger av Holberg; Jeppe, Erasmus Montanus, Den stundesløse og alle de andre. Disse er blitt stående som en bauta i norsk teatersammenheng og jeg så dem alle! For ikke så lenge siden fikk jeg selv sjansen til å spille mot Helge i Holbergs «Mascarade». Eller, jeg bestemte det bare. Jeg er jo sjef, ler Bjarte.
 |
| Photo: Stianbroch / stianbroch.com |
Fortell om forholdet ditt til Bergen
– Jeg vokste opp her, tidvis riktignok litt utenfor sentrum. Men jeg var bare 17 år gammel da jeg flyttet til Oslo for å begynne på teaterhøgskolen, og har som kjent tilbrakt store deler av mitt voksne liv der. Disse årene på Den Nationale Scene har gjort at jeg på en måte har gjenoppdaget fødebyen min, og jeg blir stadig tettere knyttet til den.
Vil du karakterisere deg som en typisk bergenser?
– Ja. Jeg tar ganske mye plass, for eksempel. Men jeg har lært meg å legge på noen filtre. Så ravende og brautete som jeg fremsto i Mandagsklubben er jeg ikke. Da spilte vi på det bergensermyten er verdt. Stor sett er jeg en ganske blid fyr, men likevel fryktelig sentimental. Og litt ambisiøs. Å sette seg mål er viktig – selvsagt uten at man går til grunne om de ikke innfrir som planlagt. Da er det bare å jobbe videre. Dette yrket består av mye hardt arbeid, og viljen til det er vel så viktig som talent. Det er noe med å finne glede i det man gjør – stort eller smått.
Bjarte Hjelmeland må avslutte. NRK venter. Med trillebagen på slep tusler han ut i regnet – fortsatt med capsen på.
Tekst: Siri Gerrard | Foto: Stian Broch
