The Boss til Norge i sommer!

Bruce Springsteen ble født på New Jersey i september 1949. Han var bare sju år gammel da han bestemte seg for å bli musiker, og noen år senere fikk han sin første gitar. At gutten hadde talent ble raskt åpenbart. Da han var seksten tok moren opp lån for å kunne forære sin håpefulle en Kent-gitar, som da kostet 60 dollar. Sine første opptredener gjorde Springsteen hjemme i New Jersey, både alene og sammen med andre. Radiusen ble etter hvert utvidet, og Springsteen sto snart på scenen i legendariske New York-klubber som Café Wha. Det var imidlertid på begynnelsen av 70-tallet at karrieren skjøt fart. Det var også da kjernen i det som skulle bli The E Street Band ble dannet. Debutalbumet, Greetings from Asbury Park, N. J., ble sluppet i januar 1973. Musikkanmelderne var begeistret, men salget gikk tregt. Det samme skjedde da plate nummer to, The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle, traff markedet bare et halvt år senere. Kritikerne var positive, men den kommersielle suksessen uteble. Gjennombruddet kom med Born to Run. Det tok mer enn fjorten måneder i studio å gjøre albumet ferdig, og Springsteen har beskrevet det som en frustrerende og slitsom prosess. At prosjektet i det hele tatt ble fullført skyldtes i stor grad Steven van Zandt, Springsteens gamle venn som en dag bokstavelig talt snublet inn i studio. Han visste hva kompisen slet med musikalsk, og bidro med uvurderlig hjelp. Som kjent ble van Zandt senere fast medlem av The E Street Band.

De påfølgende årene ble brukt til heftig turnévirksomhet. Delvis fordi en krangel med tidligere manager Mike Appel hindret Springsteen fra videre innspillinger. Først i 1977, etter å ha kommet til enighet med Appel, vendte Springsteen tilbake til studio. Albumet Darkness on the Edge of Town utgjorde på mange måter et musikalsk vendepunkt. Den tidligere råskapen ble erstattet med mer stødige sanger og et gryende politisk engasjement. Springsteens bevissthet rundt den amerikanske arbeiderklassens slitsomme hverdag ble ytterligere bekreftet i The River; et episk dobbeltalbum med en nesten paradoksalt variert spilleliste – fra glade partyrockere til intense, følelsesmessige ballader.

Springsteens største kommersielle suksess er uten tvil Born in the USA fra 1984, som ble et av de mest solgte albumene i historien. Singelen Dancing in the Dark ble en gigantisk hit verden over. I videoen figurerte en svært ung Courtney Cox; en opptreden som skulle komme til å gi henne en kickstart på skuespillerkarrieren. Under den påfølgende turneen traff også Springsteen sin første kone, Julianne Phillips. 
Neste album, Tunnel of Love, var en skuffelse for fansen. Springsteen fremsto som ubehagelig «striglet». Også konsertene fikk en annen – litt svulstig – aura. Ekteskapet med Phillips skrantet, og det ble snart åpenbart at vår helt hadde innledet et forhold til sangeren Patti Scialfa. De to flyttet etter hvert sammen, skiftet adresse fra New Jersey til Los Angeles, og det musikalske samarbeidet med The E Street Band ble i midlertidig lagt på is. Springsteen trivdes åpenbart, for de to neste platene hans, Human Touch og Lucky Town, bar preg av lykke! Fansen likte det ikke. Dette virker det som om Springsteen selv forsto. Han har siden uttalt at 90-tallet var en underlig periode. «I was sort of lost!» Dette til tross for at han i 1994 vant Oscar for beste soundtrack, låta Philadelphia fra filmen med samme tittel.

Nå er han igjen sitt gamle «rufsete» jeg; vel tilbake i New Jersey hvor han lever et paparazzi-fritt liv med Scialfa og to barn. Kontakten med The E Street Band er reetablert. Studioalbum og liveutgivelser; soloplater og samarbeidsprosjekter med flere andre band og musikere har fulgt på løpende bånd. Springsteens politiske engasjement synes sterkere enn noen gang. Under presidentvalget i 2008 holdt han flere konserter til støtte for Obamas kandidatur. Sangen The Rising var den første som ble spilt over høytalerne etter Obamas seierstale i Chicagos Grant Park. Obama kom siden med følgende ord til sitt nye bekjentskap: «I’m the President, but you are The Boss!»

Gjennom hele sin karriere har Springsteen hatt et variert uttrykk. Musikalsk er han påvirket av både tradisjonell amerikansk pop- og folkemusikk, blues, country og selvfølgelig rock. De siste årene har også gospel fått en tydeligere plass i verkene hans; stemmen er samtidig blitt mer uttrykksfull og sensitiv. Prisdrysset har vært overveldende. Springsteen har mottatt hele tyve Grammy-statuetter, én Emmy-pris; for HBO-spesialen The Bruce Springsteen & E Street Band: Live in New York City og to Oscar-priser. Den siste i 2009, for tittelsporet i The Wrestler. Tidlig i vår slapp Springsteen sitt syttende studioalbum i rekken; hans sinteste og mest politiske plate så langt. Her tar han et seriøst oppgjør med finansfyrstene; mennene i hvit skjorte og slips hvis grådighet har gått for langt. 
I ettertid har de gode anmeldelsene haglet inn.
«Bruce Springsteen er både sint og forbannet på sitt nye album Wrecking Ball, men glemmer aldri å lage sanger som fenger og engasjerer... Bruce Springsteen har vist at politisk engasjement kan bære i seg både poetisk slagkraft og potent musikalsk styrke så lenge man aldri glemmer å pleie sangens flygeevne, som er bygd på melodiens fengende bærekraft». 
– Svein Andersen, Aftenposten. 

I mars gikk startskuddet for Springsteen og The E Street Bands omfattende 2012-turné. Denne gangen uten saksofonistlegenden Clarence Clemons. Sistnevnte og Springsteen var nære venner, og hadde spilt sammen i nesten førti år. Både det personlige og det musikalske tapet var stort. Som erstatning for Clemons har Springsteen nå med seg to saksofonister på scenen, deriblant Clemons nevø Jake. Det knyttet seg stor spenning til åpningskonserten i Atlanta 18. mars. Ingen trenger å bekymre seg. Showet har mottatt stående ovasjoner fra en internasjonal presse. Bruce og bandet er i bedre form enn noensinne. I sommer spiller de i Norge, én konsert på Valle Hovin 21. juli, og to i Bergen den 23. og 24. juli. Har du ikke allerede skaffet deg billett er jeg redd løpet er kjørt. Alle sammen, 84.000 totalt, ble revet bort under to timer etter at de ble lagt ut. 
Bare gjengen bak «Lillyhammer» kunne ta det med ro. De var allerede invitert bak scenen på Valle Hovin – av den nye «norgesvennen» Steven van Zandt. 

Tekst; Siri Gerrard | Foto: Danny Clinch & Jo Lopez