Sølvsmeden på Sølvberget – et eventyr fra virkeligheten

Den kombinerte forretningen og verkstedet har preget Stavangers bybilde siden 1960. Firmaet ble grunnlagt av sølvsmed Steinar Flatheim, ”en lovende kunstner med ungdommens tro og begeistring for det eldgamle håndverk”, som det sto i avisene den gang. I tillegg til eget design solgte han kvalitetsprodukter fra utenlandske merkenavn. Han var blant annet Rogalands eneste forhandler av Georg Jensen.

I løpet av de neste årene utviklet Steinar Flatheim et tydelig formspråk, og ble en høyt elsket kunstner både blant lokale og tilreisende. 
Elsket ble han også av sin kone Mia Rekve, som han fikk to barn sammen med – Snorre og Stine. 
Tiden deres sammen ble imidlertid kort. 
Bare 30 år gammel fikk Steinar beskjed om at han led av uhelbredelig kreft. Mens han fikk behandling overtok Mia ansvaret for butikken – noe hun også fortsatte med etter Steinars død i 1968. 
Mia var ikke sølvsmed, men klarte likevel å skape en forretning med en særegen stil. Hun var kresen på hva hun kjøpte inn. Bare det nyeste og beste var godt nok; utsøkte merkevarer, men også særegne designsmykker. Ingen andre Stavanger-gullsmeder kunne skilte med et lignende utvalg. 
Teften for det moderne bragte henne i kontakt med danske Ole Lynggaard. De to ble gode venner, og Mia tok inn Lynggaards smykker i butikken sin. For henne gjorde han sogar spesialbestillinger. 
”Det finnes ikke maken til Sølvsmeden på Sølvberget noe sted, og jeg er stolt over å ha mine ting der”, sier han nå.

De kreative genene må åpenbart ha vært sterke. For da han var i slutten av tenårene bestemte Mia og Steinars sønn Snorre for å følge i farens fotspor. 
Han gikk først i lære hos Arne Valen i Bergen, og lærlingeskole i København og 23 år gammel tok Snorre svennebrev som gullsmed. Ferden gikk så videre til Sveits, hvor han hadde praksis hos Kurt P. Neukomm – også han en av morens forretningsforbindelser. 
Fra våren 1991 drev mor og sønn Flatheim Sølvsmeden på Sølvberget sammen.
Tross gode intensjoner har flere familiebedrifter opplevd at det kan oppstå gnisninger når en ny generasjon er på vei inn i driften. For Snorre og Mia gikk det stort sett fint. 
– Vi hadde en myk overgang, og det fungerte bra. Jeg laget smykker, og mor var ansvarlig for butikken. Vi jobbet sammen helt til år 2000, forteller Snorre.
Siden Snorre overtok driften har smykker fått stadig mer plass. Halvparten er signert utenlandske merkenavn – blant dem nå svært så anerkjente Ole Lynggaard, resten skaper han selv. 
– Jeg har en nokså bred produksjon. Det meste lager jeg i gull eller platina og uttrykket mitt er preget av rene, skandinaviske linjer uten for mye krims krams. Det finnes en slags fellesnevner i alt jeg gjør, enten det dreier seg om ringer, armbånd eller kjeder. Det siste jeg laget var et armbånd. Jeg satte det i vinduet og etter to uker var det solgt. Jeg tror jeg må lage flere, forteller Snorre.

– Det kan være nær sagt hvor som helst – og av hva som helst. Jeg lar meg påvirke av alt rundt meg; møbler, et hus eller en enkel form. Deretter lager jeg en kort skisse, forestiller meg hvordan det kommer til å se ut – og så går jeg i gang. 
Før jeg kommer så langt hender det riktignok at jeg kan bruke tid på å finne den perfekte sten. Det gjør jeg gjerne på messer i utlandet. Noen ganger har jeg full klaff, andre ganger ikke. Sist fant jeg en hel pose med fantastiske Tahiti-perler.
Synes du det er vanskelig å sjonglere egen design med butikkdrift? 
– Ikke i det hele tatt! Jeg er en litt urolig sjel, så det er fint med variasjon. Dagen blir mye mer spennende når gjøremålene er forskjellige. Dette drømmebildet av en gullsmed som sitter og putler i verkstedet dagen lang finnes ikke. Det er ikke sånn det er.

Senhøstes går mye av tiden med til å forberede den nært forestående julehandelen. Både egne kolleksjoner og spesiallagede smykker skal gjøres ferdig. 
– Jeg har flere spennende oppdrag. Mange har gjerne klare ideer om hva slags smykke de ønsker seg, men det blir likevel et samarbeid. Jeg setter aldri signaturen min på noe jeg ikke kan stå inne for. 
Snorre er ofte opptatt med flere smykker samtidig, og bærer stadig på en drøm om å skape en helt ny serie. Han trives med tidspress, men kommer sjelden ajour. 
– Det skjer aldri, ler han.
Kundegruppen er variert, men alle – fra kjøpesterke og kresne til de mer beskjedne – forblir trofaste. Og flere kommer til.
Snorre har flere ganger blitt tilbudt kjedesamarbeid, men svarer kontant nei hver eneste gang. 
– Jeg har ingen tro på at en sentral innkjøper i Oslo vet hva som trengs her. 
Den jobben klarer han utmerket godt sammen med dyktige medarbeidere – og det har han tenkt å fortsette med. I minst tjue år til.
Da er kanskje en ny generasjon på vei inn i bedriften? 
– Ja, det kan vel hende… Men det er helt frivillig, og om det skjer skal jeg i alle fall ikke bli noen ”sjuende far i huset”. En ressurs, derimot, hadde det vært hyggelig å være. Men når ungene sier at nok er nok gir jeg meg. 
Kanskje dere skulle lage et manifest? 
– Å ja du, det er nok en god ide , avslutter den muntre gullsmeden.