Særegen og spennende kunstner

En fin høstdag, men Stig Erling er ikke ute i skogen og sanker bær og andre antioksidanter. Han finner større styrke i å gi; formidle sin egen livsglede til andre. Penselen glir over lerretet i jevne, sikre strøk. Sprakende rødt! Som sol-ild, som skinnende tulipan-trompeter! Selv om det er kaldt og grått ute, gir bildet følelsen av vår og blomster som har sprunget ut. Man klarer ikke å ta blikket fra det. En herlig effekt. Han er helt tydelig født til å bli maler. Har kunstens vei vært tornefull? Var veien til lerretet lang og full av forviklinger? Eller...

– Hvorfor ble du maler og ikke brannmann, f.eks., da du ble stor?
– Tja... Jeg har alltid skrevet dikt og noveller, forteller Stig Erling.
– Planen min var opprinnelig å skrive og male samtidig. Men så hadde jeg en bildeutstilling for to år siden,  og solgte 40 bilder på to timer! Jeg tenkte at enten hadde jeg flaks, eller så hadde jeg gjort noe som var bra! Og folk fortsatte å like det jeg malte...

– Da var løpet lagt?
– Jeg er glad i å skrive. Men valgte å bare male, leve mitt eget liv. Det er kanskje en form for terapi også.

– Hvordan velger du motiver? Du maler jo ikke bananer i stolt positur eller skip i storm, f.eks.? Det er ikke din stil.
– Jeg maler bare abstrakt, på grunn av fargene. Farger er godt å male. Jeg lager aldri noe figurativt, det gir meg ingenting. Men fargene lever og gir glede, det er litt in i tiden også. Og bildene selger. Kanskje det er litt kynisk også... Men jeg kommer aldri til å male figurativt. Jeg liker å jobbe med “ikke-lovlige” farger!
– Hvilke farger er “kriminelle”?
– Rosa og rødt... Men folk liker det! Det selger som bare juling. Det er jo blitt mote i klesveien også.
– Varme og glade farger. Jeg kan godt skjønne det. Stig Erling smiler fornøyd.

– Du var ikke gamle karen da malerpenslene og staffeliet kalte på deg?
– Jeg gikk på et vis rett inn i det. Det har bare gått den veien siden jeg var 30. Jeg startet da jeg var rundt 18-19, da malte jeg for meg selv. Folk likte det, så begynte jeg å selge... og begynte seriøst da jeg var 25 år.

– Hva inspirerer deg? Vakker natur, rødvin, damer...
– Jeg trenger ikke så mye inspirasjon. Når jeg har lyst til å male, gjør jeg det. Men jeg har mange unger som er med og maler. De inspirerer meg – for de er mer ærlige, og elsker å leke med farger. Jeg lærer mye av dem!

– Du har kanskje bevart mye av barnet i deg selv også?
– Ja, jeg trives best sammen med barn selv om jeg er voksen. Jeg liker å leke!
– Musikere oppdaterer seg ofte med å gå på konsert. Går du ofte på kunstutstillinger?
– Jeg tør ikke se på andres kunst, for jeg er redd for å kopiere! Hvis du har på deg en jakke jeg liker, tenker jeg på den hele tiden til jeg har fått en maken. Så jeg holder meg vekk fra utstillinger.

– Bildene dine blir stilt ut og kjøpt inn mange steder... På utesteder, hos Aker Kværner...
– Aker Kværner kjøpte masse av meg i fjor. En deilig jobb! De var veldig skeptiske og negative fra dag én, men så ble de veldig positive da de fikk se bildene. Da alt var malt, ble det knallbra! De vil ha en utstilling for hele Aker Kværner, så jeg tenker på det til neste år.
Handelsbanken kjøpte kunst for hele avdelingen – alt er ferdig malt og hengt opp nå! Mange småfirmaer, kunstklubber etc. kjøper også. Men jeg liker aller best å gå ut til folk, istedenfor at de kommer til meg.

– Da tenker du utstilling?
– Ja, når jeg lager utstilling, leier jeg en lagerbygning. Da kan folk komme og se på i joggebukser, istedenfor å ta på findressen. Jeg skal forresten ha en utstilling før jul.

– Stilig! Hvor da?
– Jeg har ikke bestemt meg for hvilken lagerbygning jeg skal velge ennå! Jeg trenger den bare for en helg. Jeg liker å stille ut fredag-lørdag-søndag. Da er det greit for folk å komme og se på. Ellers har jeg konstant bilder hengende til salgs 4-5 steder i byen, ca. 30 bilder. Så jeg har jo egentlig utstilling hele tiden.
– Har du noen spesiell målgruppe?
– Jeg maler for såkalt vanlige mennesker. Jeg vil ikke inn i noen sær gruppe, jeg vil ut til alle. Det er litt synd med rikinger som bare kjøper et bilde for å ha det. De “vanlige” kjøper fordi de liker det! Det gleder meg.

– Du er litt kjerringa mot strømmen?
– Jeg vil helst klare meg selv, ikke få hjelp til noe. Det er ikke for å være arrogant. Jeg er bare født sånn. Liker å styre på min egen måte. På kunstskoler lærer du hva du IKKE må gjøre. Men mye av det er nettopp det jeg liker å gjøre! Og det blir jo godt mottatt. Jeg vil ikke kalles enkel...

– Hvorfor blir folk så glade av bildene dine, tror du?
– Jeg føler meg glad selv, og eksponerer det. Er det et bilde som noen ikke liker, kaster jeg det! Jeg hiver for mange tusen i året.

– Det var da en nådeløs selvkritikk?
– Jeg lager heller et nytt. Jeg er kun for spesielt interesserte. Som menneske, altså.

– Hva slags planer har du framover? Er det noe spennende på gang?
– Jeg har tenkt å leve hele livet. Jeg har ikke tenkt å begynne med noe annet enn det jeg gjør nå. Dette er drømmen, den har gått i oppfyllelse, den har kommet langt.
Dessuten – er det mandag, klarer jeg ikke å planlegge for onsdag osv. Jeg bare tar alt som det kommer.

– Du lager skulpturer også?
– En form for det, kan du si. Jeg har holdt på med det i et par år. Det blir litt som store møbler. F.eks. har jeg laget fire kropper i keramikk, det er forskjellig størrelse på dem, men de er like høye. Jeg monterer et maleri oppå, så er alt et maleri på en måte. Og da har du: et bord! Jeg lager også hyller med glass og lys og figurer.

– Folk dekker gjerne tomme hjørner med planter og sånt. Har du sett det?
– Jeg maler litt sånn også. F.eks. maler jeg runde tretønner som kan henge ned, det er flott å fylle et hjørne med! Jeg bruker bare oljefarger. Olje lever mye mer, akryl tørker før du får tenkt deg om! Jeg maler på lerret og tre, mest lerret. Jeg lager også serier, om noen ber om et bilde på 90 x 90, lager jeg kanskje tre bilder innen det størrelseformatet. Jeg liker å dele bildene i tre. 

– Noen av bildene dine kan brukes litt som lesestoff også? Du har funnet en ny måte å tenke på...                      
– Jeg skriver ofte ord og setninger i bildene mine. Jeg liker jo å skrive! Er det noen som sier at de ikke liker det, sier jeg de heller skal gå et annet sted og kjøpe noe de liker.

– En spesiell ting med deg er at du signerer bildene dine på baksiden? Andre ville jo hatt navnetrekket sitt i neon om de kunne.
– Jeg synes at et navnetrekk ødelegger bildet! Tenk deg at du har malt et fint rødt bilde, og så kliner du noen svarte bokstaver på det! Nei, nei. nei. Men det er bare jeg som gjør det, så med tiden når folk ser bilder uten signatur på, sier de vel: “Å ja, det er han Ørland.”

– Ingen kan beskylde deg for å være kommersiell?
– Nei... Det er noe tull å kjøpe bilder bare for å imponere naboen; “jeg har den og den kunstneren.” Da har man vel egentlig lite glede av det. Jeg går etter det jeg liker selv, ikke etter penger. Det gir glede. Det er viktig å leve mens man lever, i morgen kan man bli påkjørt. Bare å være opptatt av materielle ting er trøtte greier. Jeg vil kunne si at jeg hadde det ganske fint mens jeg levde!

Og vi som beundrer bildene til Stig Erling, har det fint som kan få se på og kjøpe de fine kunstverkene hans. Fargene skaper stor livsglede i tilskueren – hvilket har langt større effekt enn “fem om dagen”! Den som føler lykke, lever lenge. Unn deg en Ørland!

Tekst: Grace Brynn   Foto: Tone Staven og Monica Larsen