- Nadja Hajatpour Bertelli: Rotekte «Trondhjemspie»
- Ole Paus & Motorpsycho
- NORA MØRK: Fra håndball til smykkedesign
- En kontinental bar
- Alltid fotball med Eirik Horneland
- «Villspiken» Niklas Dyrhaug
- «Fredagsmys» med Nina Jarebrink
- En moderne eventyrer
- Roger Kvannli, en håndballtrener
- Björg Thorhallsdottir: Ekte hverdagsmagi
Hjem » Trondheim » Portretter » Pulserende forfall
Pulserende forfall
120 Days er utropt som norsk rocks redningsmenn. De forteller In-magasinet om et sterkt ønske om å vekke reaksjoner gjennom sin musikk og en grunnleggende ærlighet i musikken.
Lydbildet er pulserende og jagende intenst, samtidig suggererende gjentakende og motorisk. Musikken er atmosfærisk. Den er fremadskuende optimistisk samtidig som den har klare og tydelige røtter i den tidlige tyske elektroniske musikken. Flere har snakket om en Bonoesque stemme over droneteppet av synthglassert krautmusikk. Selv vil jeg heller sammenligne med sårheten og desperasjonen i vokalen til Broder Daniels Henrik Berggren og eller Ian Curtis.
Pasjonerte og drevne
120 Days gir inntrykk av å være så vel slackere som dagdrivere, men hele tiden har de hatt et klart og tydelig mål med det de har holdt på med, siden de slo seg ned i den etter hvert mye omtalte campingvognen i Oslo øst.
Jeg vet ikke om jeg vil si at vi er mer dedikerte enn andre norske band, men det som kanskje skiller oss ut er at vi har fire personer som alle er like dedikerte til musikken sin, filosoferer Arne Kvalvik.
Etter noen sekunders betenkningstid og refleksjon tydeliggjør og utdyper han utsagnet:
Folk må gjerne gjøre andre ting; det være seg studere, jobbe eller hva som helst, men bandet skal og må alltid være prioritet nummer en. Alt annet må vike for det.
Levemenn
En annen ting som har blitt åpenbart for dem som har lært å kjenne disse oppkomlingene i hovedstadens musikkliv, er at dette er gutter som vet å ta for seg av livet og de mulighetene det har å by på. Under intervjuene i forbindelse med plateslippet på fasjonable Bristol Hotel er det frokost/lunsj med delikate og veltilberedte smørbrød på menyen. Litt ute i intervjuet spør bandets trommis Arne Kvalvik forsiktig plateselskapets mann om det er lov å bestille noe øl også. Noen timer senere befinner bandets seg dypt nede i stedets høye kaker og har sprettet en flaske champagne.
Dere vet at det er deres egne penger dere nå spiser opp, kommenterer utgiver Joakim Haugland fra Smalltown Supersound syrlig, humoristisk og spøkende.
Dette er ikke det eneste kakefatet bandet kan forsyne seg fra nå om dagen. Også musikalsk kan de snart spise kake med de store. Blant utenlandske presse- og bransjefolk snakkes det titt og ofte om dette nye bandet med respekt og nysgjerrighet. Og med kredtunge Smalltown Supersound som norsk utgiver og Vice Records på det amerikanske markedet møtes kvartetten med interesse. Jaggu snek ikke også albumet seg inn på en fin sjetteplass på VG-lista i utgivelsesuken.
Hva ligger bak hypen og oppstusset?
Det er ikke vanskelig å leke referanselek når man hører på 120 Days. Aller tydeligst er kanskje flørten med artister som Primal Scream, Neu, Spacemen 3/Spiritualized, Can og Joy Division. Men også musikken til artister som The Stooges, Silver Apples, Steve Reich har satt sine spor i den massive stemningslyden til kvartetten.
Det er lenge siden sist vi har hørt et norsk band som har vært mer her og nå, og sterkere delaktig i en internasjonal musikalsk tidsånd enn de utflyttede nordmøringene 120 Days. Samtidig er der noe genuint eget og eksalterende i bandets pulserende rytmesterke uttrykk.
Pulserende jam
Musikken er organisk og sterkt pulserende, men ikke i utgangspunktet veldig dansbar. Men all musikk kan jo danses til om man vil det... I større grad handler det om musikk til hjemmelytting.
Musikken er prøvd og feilet og eksperimentert frem av de fire musikerne som her har vært like lidenskapelige og søkende som tekstene og musikken du kan finne på den selvtitulerte platen. Det har skjedd med Anders Møller mer eller mindre involvert i miksestolen. Selv har de hevdet at hans bidrag har vært å låse opp døren for deres eksperimenter.
I utgangspunktet ville jeg gjerne ha en bra produsent. I ettertid, når jeg hører resultatet, er jeg nok glad for at de i stor grad fikk styre dette selv, betror plateselskapssjef Joakim Haugland oss.
To år inn og ut av ulike studioer; deriblant Duper Studio i Bergen, Propeller og Harry`s Gym i Oslo, har det tatt dem å lage debuten. De endte tilslutt opp i Anders Møllers selskap i Crystal Canyon. Det organiske og sammenvevde lydbildet fra singelkuttet Come out, Come down, Fade out, Be Gone, preger hele albumet og er et resultat av måten bandet arbeider på.
- Det meste av musikken blir laget når vi jammer sammen i øvingslokalet. Det er en veldig kollektiv prosess.120 Days er et veldig demokratisk band i så måte. Alle får lov til å komme med sitt og bidrar i like stor grad til det musikalske sluttresultatet, forteller synthmann Kjetil Ovesen.
Synthenes triumf over gitaren
Gitarene, som fikk betydelig plass på de to EPene bandet gav ut under navnet The Beautiful People, har på debutalbumet i stor grad fått vike for synther. Likefullt er det et pulserende sterkt motorisk driv i musikken til kvartetten. De suggestive, utflytende og lagdelte lydteppene står til den desperate, søkende musikken.
Etter hvert har vi blitt mer og mer opptatt av det rytmiske, og tenker oss at neste skive kan bli mer dansbar, forklarer Arne Kvalvik.
De nyeste tingene vi har laget går i den retningen, kommenterer Ovesen.
Men du har rett i at denne skiven først og fremst er en lytteskive, medgir kvartetten.
Forrykt dekadanse
Bandnavnet har de hentet fra en omdiskutert og ikke ferdigstilt roman av Marquis de Sade. 120 journees de Sodom tar for seg fire franske aristokraters forlystelser med småbarn, prostituerte, familiemedlemmer på et bortgjemt slott. Romanen byr på en bisarr blanding av nytelse, perversjon og orgier av incestuøs, sodomisk og kulinarisk karakter.
Jeg har en hang til pornografisk litteratur. 120 Days in Sodoma and Gomorrah er en litterær bauta. Den er uten sidestykke det mest groteske boken jeg har lest. Den får Breat Easton Ellis til å se ut som Donald i forhold, flirer Meisfjord.
Han trekker pusten, kontemplerer og gir oss sammenhengen med kvartettens artistiske uttrykk.
I likhet med litteraturen til Marquis De Sade er musikken vår forhåpentligvis noe som vekker reaksjoner hos folk. Du klarer ikke å forbli uberørt av det som vi gjør, mener han.
Med de Sade deler de en forrykt og lidenskaplig sterk pasjon. Uttrykket preges av en desperat søken og lengsel. Kanskje etter bedre tider. Mye tyder nå på at de er i ferd med å skaffe seg selv en mer interessant tilværelse.
120 Days er som sagt ikke redd for overdrivelser, utfordringer eller perversjon. Dekadanse, depresjon og nedturer har fortsatt en sentral plass i lyrikken, selv om visjonene og verdensblikket har mildnet siden de kalte seg The Beautiful People og tigget øl på forsofne puber i Gamlebyen i Oslo.
Jeg liker forfall, innrømmer Meisfjord overfor In-Magasinet.
Ensomhet og lengsel
Vokalist, synthspiller og gitarist Ådne Meisfjord er bandets åpenbare frontfigur både på scenen og i intervjuer. Han er den som snakker mest og også den som tar mest plass på scenen. Han er også den som gir de fremimproviserte elektroniske lydlandskapene en mening og et tekstlig innhold.
Jeg kan si så mye som at alt er selvopplevd. Ikke noe er løgn. Samtidig er det viktig at det er allmenngjort så en ikke trenger å kjenne seg igjen eller trenge ned i våre liv for å gi tekstene mening, kommenterer den unge tekstforfatteren.
Ofte handler det om en søken etter identitet eller en større mening.
Jeg har sjelden klart tekstene før vi går til innspilling av låtene. Det hele starter med en form for jamming og musikken. Musikken setter premissene for tekstene mine. De tar tak i stemningene og atmosfærene dette frembringer, forklarer nordmøringen.
Allmenngyldig tristesse og ekstase
Tekstene skal være lette å forstå, men samtidig dekke over mye innhold.
Det stemmer at vi er veldig søkende. Vi kommer fra skogen og har tenkt; det må jo være noe mer enn dette, forteller de andre kristiansunderne.
Ikke uten grunn er debutalbumet til de fire gutta fra bygdene rundt Kristiansund utropt til ikke bare et av årets beste norske debutalbum, men sogar også kanskje den beste nasjonale indieskiva siden Motorpsychos monumentale Timothy`s Monster.
Poenget er uansett at kvartetten har levert et særdeles gjennomarbeidet og livsbejaende friskt produkt som sjarmerer både norske og utenlandske lyttere.
Her er like mye livslede som utagert livsglede; dans og tankefull refleksjon side om side. Flørt med storbynattens mørke gjenklang og lengsel tilbake til skogen og naturens harmoni side om side.
De norske krautrockerne omtales stadig mer frekvent som fremtidige indiestjerner. Noe som også gleder bassist Jonas Dahl som er ute i privat ærende under mesteparten av intervjuet.
Tekst: Jan-Olav Glette Foto: Kristoffer Gregersen