Roger Kvannli, en håndballtrener

Roger Kvannli

Hvor startet det med deg og håndballen, Roger?
– Det var faktisk fotballen jeg startet med først, så det var ikke før jeg rundet 16, at jeg begynte med håndball. Men jeg var faktisk god på fotballbanen, og i flere år drev jeg med begge deler til jeg ble 18. I kompisgjengen gjorde nesten alle det, så da var det lett å følge med. Men etter hvert ble det til at hele gjengen gikk for bare håndball. Det var mye spilling og reising rundt i landet, og etter hvert var det mange av oss som rykket opp til seniorspill og elitedivisjon. Under førstegangstjenesten ble det også litt spill av både håndball og fotball, men da ikke profesjonelt. Etter hvert ble det til at jeg fikk kontrakt med klubben Wing, hvor jeg ble en tid før jeg var innom omtrent alle klubbene i Trondheim, før mange av dem ble lagt ned. Viking var det neste laget jeg spilte på, hvor jeg fikk være med på å ta cupgull, seriegull og spill i europacup. Deretter ble det Heimdal en tid før jeg fikk to år i Bundesligaen og to år på landslaget, hvor jeg var fra 2000 til 2001. Turen gikk så til Trondheim igjen, og jeg spilte her til jeg ble 40.

Men før denne spennende reisen tok til, hvem var guttepjokken som etter hvert skulle bli voksen og gjøre suksess både på banen og sidelinja?
– Jeg var da som nå den rolige og stabile i kompisgjengen. Jeg hadde omtanke for andre og passet på at alle hadde det bra, og at ting gikk ok for seg. Når tida kom til at vi begynte å dra på byen og feste, var jeg den som fikk alle trygt hjem og så til at alle hadde det kjekt. Denne tiden er jo tid for opprør, noe jeg ikke trengte selv. Jeg var tidlig ute med å bli trygg på hvem jeg var, jeg var også den gangen tilpasningsdyktig og så det positive i situasjonene, en egenskap jeg har hatt hele veien. Jeg var trygg som gutt, noe som er forutsetningen for at jeg er trygg som voksen på alle arenaene jeg er i dag.

Gutten da, hva ville han bli?
Jeg hadde ikke noen klare drømmer eller plan for framtida. Jeg kunne blitt hva som helst. Jeg fulgte veien livet tok meg, fulgte strømmen, jeg grep de sjansene som kom, og var hele tida positiv til mulighetene. Jeg har hele tiden vært tilpasningsdyktig og har lett for å ta miljøer og oppgaver på strak arm, samtidig som jeg har min integritet i behold. I dag er jeg aktiv i mange forskjellige miljøer og settinger og drar med meg mine tilpasningsevner i dem alle. Jeg har videre ikke noe behov for å markere meg, er ikke noen fare for andre, men mer en medspiller.

Hva er det med håndballen, Roger?
– Det er en komplisert ballidrett med mye fart, det skjer noe hele tiden, det er høy energi hele veien. Det er en idrett som skaper mye engasjement, og jeg som trener opplever at jeg kan gjøre den store forskjellen med å være aktiv og engasjert på sidelinja. Dette samspillet med banen er veldig spennende!

Hvorfor tok du jobben som trener for Byåsen?
– Jeg tok jobben da jeg ble tilbudt den, fordi jeg ville jobbe med et godt lag på høyt nivå, hvor jeg kan ta med meg min håndballkunnskap jeg føler jeg har utviklet gjennom flere år som håndballspiller og trener på lavere nivå. Denne innsikten er noe jeg vil ta med når jeg utformer laget mitt. Filosofien for laget er styrke og hurtighet, det blir det bra håndball av. I tillegg til meg som trener er det et veldig godt støtteapparat rundt klubben, en klubb som leverer spillere til landslaget, og som sikter mot å spille i cup og turneringer ute i Europa. Vi arbeider tett med Olympiatoppen med spillerutvikling, unge spillere blir utviklet til et høyt spillenivå.

Hva tror du om det å være mannlig trener for et kvinnelag i motsetning til kvinnelig trener?
– Jeg opplever at jentene på laget vil mye, men vi tenker ikke likt, og jeg må være klar på hva jeg som trener vil. Som mannlig trener føler jeg at jeg blir respektert som mann, samtidig som jeg må vise at jeg er dyktig og fungerer. Jeg tror det er lettere for en mann å gjøre det. Som person er jeg mangesidig og må hente fram det som trengs i de ulike situasjonene. Som trener er jeg bestemt, men likevel lyttende til spillerne, de skal oppleve at de blir hørt, samtidig som det er jeg som bestemmer.

Den største drømmen som trener, da?
– Det er å fortsette å være trener for en klubb på elitenivå her hjemme og i Europa. For å få det til må jeg bidra til å utvikle jentene som spillere, men også som mennesker. Jeg har en treårskontrakt i klubben og har ingen formening om veien etter det, det viktigste er at jeg har tillit blant spillerne og klubben ellers, og at ting fungerer bra med meg og laget.

Ellers da, hva byr livet på?
– I tillegg til trenerjobben i Byåsen har jeg en stilling på Hallset skole. Rektor på skolen er veldig positiv, og vi har en gi- og ta-relasjon hvor han legger til rette for meg som lærer og trener, hvor da jeg gir noe tilbake til skolen. I livet ellers ser jeg muligheter over alt, det er bare for meg å ta dem og være positiv til dem. Jeg vil heller satse på ting enn å angre på at jeg lot en sjanse gå fra meg. Jeg har også stor støtte i kona og ungene mine, en forutsetning for at jeg kan gjøre det jeg gjør som trener og ellers.

Tekst & foto: Aron Nørstebø
 

Følg IN magasinet på Faccebook