Pottemakeren i Sandnes

Pottemakerkunsten går like langt tilbake som til de første sporene av faste bosettinger. Mange av arbeidsteknikkene som ble utviklet for flere tusen år siden, brukes fremdeles. Dette håndverket oppsto en stund etter at man begynte å bruke korn til mat. En hendig steinalderhusmor oppdaget at hvis man blander knust korn med vann, kan man koke grøt. Men da må man altså ha noe å koke i. Siden det var lenge til kjøkkenutstyr-butikkene kom, måtte hun ha en krukke å fikse det med. Så hun ropte ut til gemalen: – Finn opp en krukke! Så skal du få middag, vennen min. Og han så gjorde. For han var jo sulten. I Sandnes er det lange tradisjoner for pottemakerkunst. Bosettingshistorien kan spores hele 6000-7000 år tilbake! Og det finnes opptegnelser fra 1664 om at det bodde folk fast her. I 1860 fikk Sandnes status som ladested og kommune. Stedet var lenge mest kjent for teglverk- og pottemakerindustri. Det er leirgrunn over hele byen, så råmateriale var det nok av. Pottemakere har jobbet her så langt tilbake noen kan huske. I nyere tid er det familien Simonsen som har drevet med det. Krukkene de lager er enkle og vakre, og svært bruksvennlige. Hvis du ikke vil lage mat på steinaldervis, kan du bruke dem til mye annet - fra å dekorere huset, sette blomster i dem, eller putte blyantene dine oppi der. Men hvordan lages de?

Leire finnes i mange kvaliteter. Mye kommer fra utlandet, men i Sandnes har man rikelig med eget råmateriale å ta av. Skal man forme f.eks. en krukke for hånd, må man først kna leiren som om man lager kringle. Meningen er å gjøre den fri for luftbobler. Det kan gjøres for hånd, men moderne keramikere bruker helst en eltemaskin. Det gjør jo moderne damer og menn på kjøkkenet også?

Når vannet tørkes ut, krymper keramikk-tingen man har laget. Den kan bli opptil 10-15 prosent mindre! Det meste svinnet skjer før leiren blir hard som stein. Derfor må den tørkes langsomt i starten. Etterpå kan den tørkes fortere. Har man laget noe riktig finurlig som består av flere deler, må kunstverket tørke langsomt og under plast, så krympingen blir jevnest og minst mulig. Krukkene har gjerne fine farger. Det får de ved at pottemakeren bruker forskjellig glasur, eller legger på "begitning". Det er flytende leire med farge som påføres mens leiren er fuktig ennå. Da er det best å være lett på hånden! Ellers ser resultatet ut som fruktkompott. Å brenne glasur er ikke helt lett. Forskjellige kombinasjoner av leire, glasur og temperatur kan gi helt ulike resultater. Det skal ikke mer til enn en forskjell på et par grader! De fleste glasurene brennes ved en temperatur på rundt 1000 grader. Blir det over 1050 grader, kan hele krukken smelte! Men det finnes leirekvaliteter som tåler mer. Porselen f.eks., kan tåle opp mot 1300 grader C. Keramikeren må ha stor kunnskap om de ulike materialenes kjemiske og fysiske egenskaper. Noe kan han lese seg til, men mye finner han også ut etter prøve og feile-metoden.

Stein Em. Simonsen er sjette generasjon pottemaker i familien. Fagmessig går tradisjonen tilbake til 1600-tallet. Den lengste uavbrutte pottemakertradisjon i landet! Han lager mange store, flotte fat og krukker på verkstedet sitt i Strandgaten, samt "Sandnesgauken", som lages på tradisjonell måte med leire fra byen. Sandnesgauken er en leirgauk, som kan brukes til å spille på. Blåser du i det lille instrumentet, kan du få fram tre forskjellige toner. Gjøkegal er spesielt lett å få til. Leirgauken ser ut som en fugl som står med hodet under vingen. Selv om keramikkindustrien ikke preger byen i samme grad som før, er Sandnesgauken blitt varemerke for både byen og kommunen, og den sprader flott på byvåpenet.

I krysset av Langgaten og Roald Amundsens gate er det reist et monument av en pottemaker. Figuren er i bronse, og står på en sokkel av teglstein. Det er kunstneren Erik Haugland som har formet statuen. Den er en hyllest til alle som har jobbet i teglverkindustri eller pottemakeri i byen. Og det er ikke så rent få gjennom tidene. Vi ser pottemakeren sitte ved dreibenken. Kjærlige hender former leiren og klapper den til en perfekt krukke. Dette er en kar som virkelig kan sitt fag, og er stolt av det. Det var Harald Hansen som satt modell for billedhuggeren i 1965. Tekst: Grace Brynn Foto: Tone Staven