Nytt album fra Florence + the Machine

Dance Fever ble hovedsakelig spilt inn i London i løpet av pandemien i påvente av at verden skulle gjenåpnes. Det maner frem det Florence savnet mest midt i lockdown - klubber, danse på festivaler, å være i virvelen av bevegelse og samhold - og håpet om gjenforeninger som kommer. Like før pandemien var Florence blitt fascinert av choreomania, et renessansefenomen der grupper av mennesker – noen ganger tusenvis – danset vilt til punktet av utmattelse, kollaps og død. Bildene ga gjenklang hos Florence, som hadde turnert uavbrutt i mer enn et tiår, og i lockdown følte seg merkelig klartenkt. Bildet og begrepet dans, og choreomania, forble sentralt da Florence vevde sine egne opplevelser av dans - en disiplin hun henvendte seg til i edruskapens tidlige dager - med de folkloristiske elementene fra en moralsk panikk fra middelalderen. I nyere tid med sløvhet og innesperring bød dansen på fremdrift, energi og en måte å se musikk mer koreografisk på.
I starten, som alltid, bevæpnet med en notatbok med dikt og ideer, hadde Florence nettopp ankommet New York i mars 2020 for å begynne å spille inn plata med Jack Antonoff da Covid-19 tvang henne tilbake til London. Innestengt hjemme begynte sangene å forvandle seg, med innflytelse fra dans, folkemusikk, 70-talls Iggy Pop, lengsel etter turnering, musikk som kan minne om artister som Lucinda Williams eller Emmylou.
Når hun var tilbake i London var ‹My Love› et spor som spesielt skiftet form fra en enhet til en annen ved hjelp av Dave Bayley fra Glass Animals. Welch hadde skrevet sangen på kjøkkenet sitt som et «trist lite dikt», og da hun spilte den inn akustisk så det ikke ut til å fungere. Bayley foreslo å bruke synther, og det utvidet seg snart med gulvfyllende, brystdunkende energi. Med Daves forkjærlighet for synther og Florences fascinasjon for alt gotisk og skummelt begynte en slags «Nick Cave at the club»-lyd å dukke opp for å forme plata. Dance Fever er et album hvor vi finner Florence i toppform.

Foto: Autum De Wilde