Nationaltheatret
– Oslos hjerte og landets hovedscene
Fra rundt 1850 oppsto ideen om et eget nasjonalt hus for teaterkunsten, i tråd med kravet om selvstendighet – løsrivelse fra unionen med Sverige. (1814-1905) Man fikk en egen nasjonal retning innen kunst og kultur. Ole Bull reiste rundt med «Sæterjentens Søndag», Wergeland kjempet for 17. mai, malerne gjenskapte frodige enger med norske dagroser på. Tiden var inne for et ekte helnorsk teater, med skuespillere som snakket norsk, ikke dansk eller svensk, og som spilte norske dramaer! Teater er jo et sterkt uttrykk for et folks språklige og kulturelle identitet.
Første forsøk
Det begynte forsiktig med et teater på Bankplassen; Christiania Theater, i 1837. På den tiden hadde Christiania bare 23 000 innbyggere, så det var jo stort nok da. Men byen begynte å vokse, hus etter hus dukket opp som paddehatter, og teatret havnet langt ute i periferien i forhold til bebyggelsen.
Da antall innbyggere var kommet opp i 100 000, var det på det rene at man måtte bygge nytt teater, og det måtte ligge mer sentralt til. Som så ofte i viktige spørsmål, ble det nedsatt en arbeidskomité, Den kom med mange kreative forslag, men det endte alltid med krangel: –Uff, ikke der! –Ikke der heller. Hva tenker dere på? I 1888 søkte de om gratis tomt i Studenterlunden. Ideen ble positivt mottatt, men det gikk likevel ti år før bygget sto ferdig en høstdag i 1899.
Staselig bygning
Arkitekten måtte selvsagt være nasjonalromantisk, og Henrik Bull var et naturlig valg. Han skapte et bygg i historisk blandingsstil med litt jugendpreg, og Interiør i elegant rokokko. Et storslått tempel for teaterkunsten! Teatersalongen i rødt og gull regnes som et av landets flotteste rom, sammen med salongene på Slottet og Festningen.
Publikumsfoajeen er lys, med takmaleri av Christian Skredsvig. Overalt er det norske kunstskatter, som malerier av Oda, Christian og Per Krohg, Erik Werenskiold og Kai Fjell m. fl.
Veggene sprakk
Det tok sin tid før bygget var klart. Budsjettet var trangt, og i lange perioder ble det ikke lagt så mye som en murstein. Kong Oscar bladde sjenerøst opp med ti tusen spenn hvert år, likevel brast boblen flere ganger. Først fra 1928 fikk teatret et lite statlig tilskudd. Huset ble reist på flåter over Bislettbekken; under grunnmuren er det gammel sjøbunn, myr og leire. En smule ustøtt for et tungt bygg, til slutt sprakk veggene! Faktisk ble det ikke lagt fast grunn under huset før i 1970.
Storslått åpning
Da teatret skulle åpne dørene for første gang, var forventningene spent til bristepunktet. Hvordan så det praktfulle huset ut inni? Titusener kom for å se, Det var svart av folk! Og alle strakte hals.
Teatersjef Bjørn Bjørnson hadde laget et åpningsprogram som varte hele tre dager til ende. Holberg, Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var viet hver sin dag – en stor ære. Sterke følelser var i sving – dette gjaldt oppbygging av egen nasjonal identitet.
Ibsen og Bjørnson sr. var selvsagt hedersgjester, og tok plass på balkongen. Langt om lenge kom kong Oscar, og laget skandale. Han kom uten St. Olavsordenen, men derimot med svensk serafinerorden på brystet. Orkesteret spilte opp med Johan Halvorsens «Festouverture». Noe så flott! Romantisk og norsk. Folk var henrykt.
Noen tørket tårene. Prologen var uendelig lang, og kjedelig som en handleliste. Lucie Wolf som framførte den, ble forferdelig nervøs fordi publikum ikke reagerte med en eneste lyd. De prøvde å gjespe lydløst. Hun begynte å bytte om på versene og laget i befippelsen en helt egen slutt!
Teatersjef Bjørnson skaffet også eget husorkester og ballettensemble. I 1919 ble orkesteret skilt ut, og ble den senere Oslo-filharmonien. Ballettensemblet dannet grunnlag for Operaballetten.
Nationaltheatret er blitt både tradisjonsbærer og nyskaper. Det setter opp norsk og utenlandsk samtidsdramatikk, og holder klassikerne levende for stadig nye generasjoner. Mange store scenekunstnere har gitt oss uforglemmelige opplevelser gjennom årene, ulike teatersjefer har fulgt mange trender. National har vært et sentralt midtpunkt i teaterverdenen fra starten av, og er en av bæresøylene i kulturlivet.
Ingen kunstart speiler menneskesinnet så nært som teatret. Det har sin trolldomskraft – det skapende øyeblikket, magien når strømmen går fra scenen til publikum og tilbake. Det dyktige nationatheatret vil bestå så lenge det finnes tilskuere.
Tekst: Grace Brynn Foto: Presse
