Mediesky ekshibisjonist
Senhøstdagen har lagt sitt bløte slør over Aker Brygge. Vi har funnet bord nærmest peisen inne på en bryggerestaurant, og venter på at Nesoddbåten med Jørgen Langhelle skal legge til.
Skuesepilleren ankommer med en smal bunke bøker i den ene hånda og byr den andre i et fast håndtrykk, før han setter seg inntil de knitrende flammene med skinnjakka på. Han smiler og humrer litt lavmælt.
– Jeg møtte min tidligere regissør Trygve (Allister Diesen jorn. Anm.), rett utenfor her og trodde et øyebikk at det var skjult kamera på gang, smiler han, og plasserer den lille litterære bunken foran seg på bordet.
– Jeg leser en del poesi for tiden og skriver litt også. Det er en fin måte å koble av på, forklarer han og nikker mot bøkene.
Jørgen Langhelle er nylig ferdig med sin rolle i innspillingen av «Barnevandreren» med premiere neste høst.
Barnevandreren er basert på en sann historie. Den tar utgangspunkt i arbeidsvandringen av barn som fant sted på Sørlandet på 1800-tallet og fram til 1910.
– I begynnelsen av april hvert år dro barn samlet fra fattige gårder i Vest-Agder til de rikere gårdene i Aust-Agder. Barna gikk 15 til 20 mil til fots, heter det i filmomtalen.
Han har nettopp kommet hjem fra middelhavscruise og har vært innom Korfu, Venezia og Dubrovnik. På cruiset har han framført en selvskreven monolg om kjøpmannen Knut Ove Joner på oppdrag fra Kjøpmannshuset.
– Hva gjør du nå?
– Akkurat nå tilbringer jeg tid med barna mine på fem og ni år. De er det viktigst i verden for meg. Fordelen med å jobbe som frilanser er at jeg kan sette av tid til meg og mine innimellom, sier han.
Det neste han har på programmet er å spille rollen som «Fagin» i Oliver Twist. Da skal han tilbake til hjemlige trakter, for stykket skal settes opp på Sandnes kulturhus.
Jørgen Langhelle sier nei til mye.
– Jeg er vel ganske mediesky, og takker nesten alltid nei til intervjuer. Jeg synes det er ubehagelig å snakke om meg selv. Det er som å sette på en repeatknapp hver gang.
– Men du trives på scenen og på lerretet?
– Ja, men det er noe helt annet. Da trer jeg inn i en rolle. Jeg har alltid likt å gjøgle og holde show, og startet tidlig med å framføre ting på scenen. Men jeg ønsker et skille mellom yrke og privatliv. Det er dører jeg vil holde lukket.
– Så hvis du hadde blitt spurt om å bli med i et program som «Skal vi danse»?
– Jeg har blitt spurt, men takket nei, sier han og fortsetter: Folk må gjerne være med i alskens programmer for min del. Men jeg tror det ligger en fare i det. Hvis man stiller opp for mediene og kommenterer alt i tide og utide blir man fort oppbrukt. Det finnes det flere eksempler på, sier han uten å avsløre om han har noen spesiell i tankene, men legger til:
– Jeg har ikke noe behov for å være en rikssynser. Det får andre ta seg av, konkluderer skuespilleren.
Jørgen Langhelle ble født i Sandnes 18. august 1965. Selv om han har flyttet til Nesoddtangen (en kort båttur unna hovedstaden), anser han seg fremdeles for å være en sandnesgutt.
– Hender det at du savner Sandes?
– Både ja og nei. Jeg savner vel mest den vestlandske folkesjela. Den er en annen enn her på østlandet – uten at jeg helt kan forklare på hvilken måte. Akkurat som folk i Nord-Norge har en særegen mentalitet er det noe spesielt med vestlendinger, sier han.
Det var ikke noe selvsagt at Langhelle skulle bli skuespiller. Da han vokste opp var målet å bli dyrlege.
– Kanskje fordi jeg ikke var så glad i mennesker. Og fordi jeg var flink i realfag på skolen, legger han til.
Han ble likevel lei av naturfag og biologi etter en stund, og bestemte seg for å ta en pause. Det var da han startet på Romerike Folkehøyskole – og ble bitt av basillen. Der ble han også oppdaget av den senere teatersjefen Hauukur Gunnarsson som mente at Langhelle burde satse på skuespilleryrket. Etter tredje forsøk kom han inn på Statens Teaterhøyskole.
I filmbransjen debuterte han i Liv Ullmanns «Kristin Lavransdatter». Siden har han spilt i en rekke filmer, en haug med tv-serier og novellefilmer. To av filmene han har medivirket i har blitt nominert til Oscar. «Søndagsengler» fra 1996 og «Elling» fra 2001.
Etter at han gikk ut av Statens Teaterhøgskole i 1993 har han også stått på flere scener enn de fleste: Rogaland Teater i Pinters «Hjemkomsten», Oslo Nye Teater, Det Norske Teatret, Torshovteatret, Trøndelag Teater, Teatret Vårt i Molde, Riksteatret og Nationaltheatret.
– Hva er det beste med yrket ditt?
– Det er alle de fantastiske folkene jeg blir kjent med. Vi blir som en stor familie. Det følger alltid en sorgprosess når en film er ferdig, og man må skilles av med mennesker man har blitt glad i, sier Langhelle.
Han synes det er vanskelig å velge ut en favorittfilm fra sin egen merittliste, og sukker når han får spørsmålet.
– Det er et spørsmål jeg ofte får og som nesten er umulig å svare på. Kanskje filmen «Tyven Tyven». (Langhelles første hovedrolle). Men hvis du hadde spurt meg om hvilken som helst annen film, ville jeg nok ha sagt at; jo den filmen var den beste!
Så legger han til før han rekker å få spørsmålet:
– Hadde jeg ikke blitt skuespiller, så ville jeg vel blitt kokk nå. Jeg elsker å stå på kjøkkenet. Det er noe av det mest avlappende jeg vet om.
Langhelle snakker med varme i stemmen om forskjellige retter han liker å trylle fram over grytene. For tiden er vilt en favorittingrediens.
– Hvordan forbereder du deg til rollene?
– Jeg liker å forberede meg på den måten at jeg oppsøker autentiske miljøer, både for å lære måten de snakker på og å studere miljøet. Før tv-serien «Torpedo» jobbet jeg med folk i DELTA-gruppen og FSK (Forsvarets Spesialkommando) og besøkte innsatte i fengsel for å få rollefiguren under huden. (I tv-serien Torpedo spiller Langhelle en torpedo med bakgrunn fra Forsvarets Spesialkommando som gjør sitt beste for å være en ryddig og renhåret torpedo).
– Det var fascinerende, en slags skrekkblandet fryd, heter det vel, sier Langhelle om opplevelsen.
– Er du politisk interessert?
– I den grad det er mulig å være politisk interessert i et så diffust politisk landskap som finnes, så er jeg vel det.
– Det som opprører meg aller mest er at det finnes over 50 000 mennesker som lever under fattigdomgrensa i Norge og at narkomane og psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger. For oss vanlige som ikke har mastergrad i økonomi er det vanskelig å begripe at en stat med milliarder på bok ikke kan hjelpe de aller svakeste. Jeg har sansen for Kardemommeloven... Hvordan var den regla igjen?
– Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill..?
– Nettopp. Eller, forresten. Litt må det være lov å plage andre. Ikke med makt, våpen eller menneskeforakt. Jeg likte Robin Hood da jeg var barn.
Fakta:
Skuespiller Jørgen Langhelle
Født: 18. august 1965, Sandnes
Bosted: Nesoddtangen
Oppvekst: Sandnes
Hobby: Matlaging, poesi
Siste film: Ulvenatten 2008
Neste film: Barnevandreren med premiere høsten 2009
Filmografi:
(www.Imdb.com)
• Ulvenatten (2008)
• Kautokeino-opprøret (2008)
• Mannen som elsket Yngve (2008)
• En folkefiende (2005)
• Harrys Døttrar (2005)
• Min misunnelige frisør (2004)
• Deadline Torp (2004)
• Uno (2004)
• Tur & retur (2003)
• Ulvesommer (2003)
• Jeg er Dina (2002)
• Tyven, tyven (2002)
• Pelle Politibil (2002)
• Olsenbandens første kupp (2001)
• Elling (2001)
• Hver søndag hos mor (2000)
• Bare skyer beveger stjernene (1998)
• Cellofan (1998)
• Salige er de som tørster (1997)
• Naustet (1997)
• Kristin Lavransdotter (1995)
Tekst: Berith Eva Lamøy
Foto: Stian Broch Nielsen, Odd-Steinar Tøllefsen/Nordisk Film, Erik Aavatsmark
for Rubicon/Sandrew Metronome Norge & Motlys/Sandrew Metronome Norge
