Hjem » Trondheim » Portretter » Liten skikkelse med stor stemme

Liten skikkelse med stor stemme

«Heidi Gjermundsen gjør sin mest fullkomne rolle til nå, hudløs, sårbar, forvirret og likevel sterk, og med en stemme som stadig utvider seg i register og uttrykk, Fra innestengt raseri og rystende tilbaketrengt gråt til juvdypt savn og bløende lengsel, fra selvironi til undring, alt utkrystalliseres gjennom stemmen hennes uten at en stavelse går tapt av teksten».

Heidi Gjermundsen Brochs innsats som Diana i Next to Normal har fått et samstemt kritikerkorps til å juble. For undertegnede, som synger som en kråke og hvis eneste skuespillererfaring er som landsbyjente i en lokal oppsetning av «Tornerose», er det nesten med ærefrykt jeg møter Heidi Gjermundsen Broch en iskald dag i november. Følelsen av å være «starstruck» er faretruende nær. Men i tillegg til å være en drivende dyktig artist er Heidi et genuint hyggelig menneske. Hun er blid, omgjengelig og gir av seg selv. Journalistens nervøsitet skulle vise seg å være aldeles ubegrunnet.

Mange lovord

Heidi vokste opp på Råde, som den midterste av tre søstre. Hun hadde ingen egentlige ambisjoner om å bli verken sanger eller skuespiller, men i ettertid er hun overbevist om at det hele tiden må ha vært en slags motor som førte henne i retning av de skrå bredder. For mens venninnene spilte håndball, tok Heidi sangtimer. Sin første større rolle hadde hun som 14-åring.

Siden fulgte musikklinje på videregående, vokalutdannelse ved LIPA (Paul McCartney-skolen i Liverpool) og til slutt skuespillerutdannelse ved Teaterhøgskolen.

I dag er hun betraktet som Norges kanskje fremste sanger og skuespiller, og er fast ansatt på Det Norske Teater. For ikke så lenge siden var hun på utlån til Folketeateret, hvor hun ga liv til Donna i Mama Mia. Lovordene har sittet løst, både blant publikum og kritikere. Enhver annen hadde mistet fotfestet.

– Jeg tar ikke helt av, for å si det sånn. Samtidig kan det i denne bransjen være fort gjort å bli litt selvopptatt. Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som er raske til å hjelpe meg inn på riktig spor om det skulle bli nødvendig. Barna mine, for eksempel, blåser i hva jeg eventuelt har prestert på scenen. For dem er det mammarollen som er avgjørende.

Hvem er jeg?

Selv om rollen som mor er den desidert mest utfordrende, har Heidi tolket skikkelser som til dels sterke kvinner har gjort før henne. Jeg tenker ikke nødvendigvis på Meryl Streep og Mama Mia (visst er Streep en formidabel skuespiller, synge kan hun imidlertid ikke), men kanskje mer på tittelrollen i My Fair Lady og Piaf. Hvordan klarer Heidi å sette sitt preg på slike roller?

– Da jeg spilte Edith Piaf følte jeg en del på den problemstillingen. Britt Langlies versjon står fremdeles som en bauta i Det Norske Teaters historie, og jeg følte meg på ingen måte moden nok for oppgaven. Jeg tror man må bruke litt tid på å spørre seg selv «Hvem er jeg?», og så etter beste evne gjøre rollen til sin egen. Sånn sett er det selvfølgelig ekstra gøy med Diane i Next to Normal, den er det ytterst få som har gjort før meg. At produsentene fra New York var på besøk var selvfølgelig ekstra stas. Jeg tror ikke de hadde forventes seg all verdens fra denne nordlige bakevja, men ble utrolig imponerte.

Det er ikke bare Broadway som har latt seg imponere. Nær sagt hver eneste forestilling spilles for fullsatt sal, og etter all sannsynlighet blir musikalen satt opp igjen neste høst.

Ja takk, begge deler!

Heidi er en av de få skuespillerne som kan glede seg over fast engasjement og en trygg inntekt. Frister livet som freelancer?

– På ingen måte. Å være fast ansatt er supert. Det gir en behagelig trygghet, og åpner ikke minst for det å kunne ta en ærlig diskusjon med lederne sine – uten å måtte være redd for å miste plassen sin. Det er viktig å kjempe for de faste stillingene. Tilværelsen som freelancer er utrolig tøff. Det er ekstremt mange om beinet.

Som artist har Heidi et bredt nedslagsfelt. Hun er både skuespiller og sanger. I tillegg til å stå på scenen har hun flere musikalske sideprosjekter. For ikke lenge siden ga hun i samarbeid med pianisten Terje Norum ut sin første CD, Tidevann, basert på Inger Hagerups tekster.

Også den har fått god mottakelse – ikke uten grunn, kan undertegnede bekrefte.

Hva liker du best konsert-

eller teaterscenen?

– Jeg har vært heldig og fått noen flotte roller, så musikaler er supert. Det samme er regulært teater. Men, sett i et tiårsperspektiv, har jeg nok en stille drøm om å bli mer etablert som sanger. Håpet er at det vil komme like mange på en konsert som på en forestilling? Ole Brums «Ja takk, begge deler», er nokså dekkende for hvordan jeg liker å ha det.

Trives du med å være i sentrum?

– Ja, i den grad jeg faktisk er det. Jeg liker hovedroller. De er utfordrende på en god måte. Det medfører et stort ansvar på scenen, men stiller også krav til hvordan jeg håndterer mine omgivelser. Man skal være en trygg person for sine medspillere, og det tror jeg at jeg er. Når det gjelder andre former for interesse er jeg litt mer ambivalent. Jeg har venner som, til dels ufrivillig, opplever pressens søkelys til alle døgnets tider. En slik tilværelse ville jeg like dårlig. Men oppmerksomhet som en konsekvens er fint. Jeg har erfart at mennesker som har sett Next to Normal har kommet bort til meg og fortalt hvor sterkt de har opplevd stykket. Det gir en fantastisk følelse.

Forkjølelser og logistikk

Kombinert med artistlivet er Heidi mor til to små gutter. Også ektemannen, Nicolai Cleve Broch, er skuespiller med et til dels travelt program. For oss andre, med ni til fire jobb, kan tilværelsen med karriere og barn ofte fortone seg som hektisk. Logistikken er en evigvarende utfordring. Hvordan i all verden får to skuespillere, med tidvis utradisjonell arbeidsrytme, kabalen til å gå opp?

– Planlegging, planlegging og atter planlegging. Det viktigste er nesten hele tiden å ligge litt i forkant. Da går det som regel bra – med litt hjelp av barnevakt.

Det som imidlertid ikke lar seg planlegge er sykdom. Foreldre med unger i barnehage vet også hvor utsatt man er for basiller av ymse slag. Vi andre kan tross alt holde oss hjemme når vi er sjuke, Heidi kan ikke. Likevel går hun ikke rundt og er redd for å bli syk. Er barna dårlige får de den trøsten de trenger – smittefare eller ikke.

– Det skulle bare mangle. Forkjølelser bryr jeg meg lite om, sier Heidi og hoster litt. Jeg har skapet fullt av remedier, og stort sett går det greit. Kanskje er ikke formen optimal, men likevel bra nok. Publikum merker lite til om jeg er litt rusten i halsen. Men med omgangsyke..., hun ler litt, da er jeg nok ekstra kjapp på antibacen.

Hun legger til at det med årene er blitt nokså vanlig at kvinnelige skuespillere gjerne utsetter barn. Selv har hun gjort det motsatte, og er glad for det.

– Jeg har fra naturens side et nokså høyt energinivå, og trenger ikke all verdens avkobling. Likevel merker jeg at jeg ikke er tyve lenger. Jeg tror det er viktig å innse at man ikke klarer alt. I disse dager skal man lykkes med hus og hjem, som karrierekvinne, ektefelle og mor. Det går ikke, et faktum jeg tror det er viktig å akseptere, hvis ikke er det lett å møte veggen. Tenk deg et ferdig puslespill. Etter hvert som livet endrer seg tror jeg det er viktig å ta det opp, og legge det på nytt. Da er kanskje noen biter blitt større enn det de var før.

Det er lov å være blid...

Til tross for sin gryende forkjølelse ser Heidi uforskammet frisk ut. Hun er oppmerksom og latteren sitter løst. Er hun alltid så blid?

Har du ingen virkelig vrange sider?

– Jeg har masse temperament, og er litt mye i alle retninger. Jeg blir fort sint, og fort blid. Mindre nattesøvn har imidlertid åpenbart en ny, og nokså grusom side. Plutselig ble mannen min kjent med en hittil ukjent Heidi. Hvem var den onde personen som sto opp fra sengen klokken to om natten? Nå er han blitt vant til det, og legger ikke noe særlig i det. Om morgenen er jo smilet tilbake, ler hun, med sin utpregede smittende latter.

Sånn til slutt, har du noen drømmerolle?

– Ja, sier hun med et skjelmsk smil, men jeg vil ikke si hvilken.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Stian Broch