Waiting for that one clear moment

– Musikk har alltid vært viktig for meg. Brødrene mine introduserte meg tidlig for Prince og Michael Jackson, men det var Metallica som gjorde at jeg fikk lyst til å spille gitar. Jeg fikk min første da jeg var rundt ti år gammel. Etter iherdig øving klarte jeg etter hvert å gjengi alle låtene på The Black Album og etter det dreide tilværelsen seg stort sett om musikk. Jeg hadde imidlertid ingen planer om å havne i kategorien singer-songwriter. Om noe skulle jeg bli gitarhelt. Gjerne som Jimmy Paige, Eric Clapton eller Django Reinhardt for den saks skyld.
Men musikksmaken endret seg og ambisjonene gjorde det samme. Da Thomas var fjorten begynte han å skrive sine første sanger. Han valgte musikklinjen på videregående, fortsatte med å produsere tekster og melodier, og har siden ikke sett seg tilbake.
– Det åpnet seg en helt ny verden da jeg innså at jeg med forholdsvis enkle hjelpemidler kunne spille inn sangene mine selv. Et dataprogram og en mikrofon var stort sett det jeg trengte. Slik startet det, og sånn har det i grunnen fortsatt.

Dybdahls to første EPer fikk en heller lunken mottakelse. Det gjorde imidlertid ikke hans første soloalbum, «That Great October Sound». Året var 2002, og både kritikere og publikum var fra seg av begeistring. Albumet solgte til gull og platina, og Thomas ble belønnet med den ene høythengende prisen etter den andre. Også utlandet fattet interesse. Thomas ble beskrevet som kanskje det mest spennende talentet Norge hadde fostret på lang tid. Etter et par rolige år slipper Thomas snart sitt femte soloalbum. Samtidig drar han ut på norgesturné.
– I tidligere intervjuer har Tomas fortalt at inspirasjonen gjerne er best når han er ute på reise. Er det slik ennå?
– Helt klart! Det å reise medfører en viss nullstilling av hjernen, og jeg blir lettere mottakelig for inntrykk. Ideer som har kvernet rundt i hodet en stund blir plutselig mulig å gjennomføre. Man har bedre tid, og det er deilig å kunne se sitt eget liv litt på avstand. En tilværelse på sofaen og The Simpsons på TV er kanskje ikke verdens beste skapende sfære. Så ja, for meg er det å være på reisefot definitivt et kreativt pluss.
 – Men permanent adresse har du i Stavanger?
– Ja, hvorfor ikke? Stavanger er i grunnen en deilig by. Jeg har et godt nettverk her, både av venner og familie. Samtidig har jeg en litt rastløs natur, så det er selvsagt ikke umulig at jeg kommer til å flytte. Thomas forteller videre at han alltid har vært fascinert av USA. Han trives godt der. – Det kontinentet er så totalt forskjellig fra alt annet. Reiser man på kryss og tvers får man følelsen av å våkne opp i et nytt land hver eneste dag. De ulike byene ligger så utrolig langt fra hverandre både i kultur og landskap. I tillegg har de en form for energi jeg ikke har opplevd noe annet sted.

Gjennom hele sin musikalske karriere har Dybdahls sound hatt et visst vemodig preg. Han er blitt kalt «landets ypperste melankoliker» og blir gjerne sammenlignet med unge døde som Nick Drake og Jeff Buckley.
– Hvor trist er du egentlig?
Dybdahl ler litt.
– Jeg innrømmer at musikken min nok kan oppfattes som noe melankolsk. Personlig er jeg heller ikke verdens mest utadvendte type. Men spesielt trist er jeg ikke. Det er et bilde som er skapt av media. Pressen har en tendens til å forenkle ting; fremheve enkelte sider fremfor andre. Selv om jeg gjerne vil klarer jeg ikke helt å riste av meg det inntrykket som nå er skapt rundt min person. Noen er veldig flinke til å takle media. Jeg, derimot, får ikke det helt til. Kanskje det er derfor jeg virker litt fåmælt og alvorlig?

– Hvordan er ditt forhold til kritikerne?
– Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne si at jeg driter i hvorvidt en kritikk er god eller dårlig, men det gjør jeg ikke. Gode omtaler er selvfølgelig alltid fint, men de som ikke er noe tess kan gjerne oppleves som litt vonde. Særlig om de er velbegrunnet og kommer fra en anmelder jeg har respekt for. Samtidig er det jo også disse man har sjansen til å lære noe av. De sier noe om hvordan musikken din oppfattes. Noen ganger kan man gå seg litt vill i sitt eget hode, og kritikeren kan faktisk ha et poeng. Andre ganger føles det blodig urettferdig. Da hadde det vært deilig å kunne forsvare arbeidet sitt. Men det går dessverre ikke; om man da ikke vil bli oppfattet som en sutrete unge. Samtidig innser jeg jo at når man velger artistlivet legger man seg nokså lagelig til for hogg. Sånn er det bare.

Om ikke så altfor lenge må Thomas regne med å forholde seg til landets musikkanmeldere nok en gang. Den 19. april slippes «Waiting for that one clear moment» på markedet. Selve tittelen gjenspeiler hvor vanskelig det kan være å finne den røde tråden i en tidvis kaotisk musikalsk tilværelse.
– Jeg er utrolig spent på mottakelsen. Kanskje særlig fordi denne plata er litt annerledes enn hva jeg har pleid å lage. Det å bli eldre har gjort meg mer avslappet i forhold til musikken. Jeg har ikke lenger så stramme rammer for hva jeg synes passer. Resultatet er blitt et salig rot av ulike inspirasjoner og referanser.
Han legger til at han har brukt ganske lang tid, og at ting kom lettere da han var ung.
– Innimellom har jeg møtt meg selv i døren, og tenkt at «herregud, dette har jeg jo laget før». En litt skummel opplevelse, egentlig. Man vil jo ikke gjenta seg selv.
I forbindelse med lanseringen legger Dybdahl ut på en omfattende Norgesturné.
– Liker du å stå på scenen?
– Ja! Om den er stor eller liten spiller egentlig ingen rolle. Det kan være vel så kult å spille for femti personer i Etne som for tolv tusen på Roskilde. Det er den tette kontakten med tilhørerne jeg liker best. Med unntak av et par festivaler har jeg jo stort sett opptrådt på klubbscener, og det er gjerne der samspillet med publikum virkelig kan bli skamgodt.
– Er det noe du ikke liker ved artistlivet?
– Jeg har aldri vært så overvettes begeistret for intervjusettinger. Særlig ikke på TV. Det synes så utrolig godt at jeg ikke føler meg komfortabel. Da er det mye bedre å sitte for seg selv å skrive sanger.
– Hva med et internasjonalt gjennombrudd?
– Tja, jeg håper jo selvsagt at også noen utenfor Norges grenser skal kicke på den nye plata mi. Men jeg har aldri hatt det voldsomme suget etter å slå igjennom i utlandet. Jeg har ikke den rette driven. Til en viss grad bunner det kanskje i frykt for hvor mye arbeid det vil innebære – og hvor mye tid jeg vil måtte tilbringe borte fra familien. En vil jo ikke havne i den beryktede tidsklemma. Det er jo gjerne derfor en holder på med musikk – for at livet ikke skal være så A4. Så langt har jeg fint klart å forsørge både meg selv og familien min. Hvis ikke er det selvsagt mulig at ambisjonene hadde fortont seg litt annerledes.
– Helt til slutt. Skjegget ditt er blitt et visst varemerke. Kommer du noen gang til å fjerne det?
– For øyeblikket er jeg faktisk helt glattbarbert. Men innen plata slippes – og turneen starter – er nok skjegget tilbake. Offentlig får ingen se meg uten.

Tekst: Siri Gerrard  Foto: Universal/Arne Bru Haug, Jean-Baptiste Mondino og Johannes W. Berg

- http://thomasdybdahl.com
- http://tdiddy1000.blogspot.com/
- http://twitter.com/thomasdybdahl
- http://www.myspace.com/tdybdahl

Plateanmeldelsene varierer fra 3 til 6.