Historien om en fantasimartyr

«Røra inte Fanny och Alexander!» skal Ingmar Bergman ha sagt. I 1982 regisserte han selv den til sammen seks timer lange fjernsynsfilmen ved samme navn. Men på teatret ville han ikke ha beretningen om de to barna, som da deres far Oscar plutselig døde og moren giftet seg med biskopen, brått ble omplantet fra et varmt, fysisk kjærlig og generøst miljø fullt av livsglede, til en kald bispegård full av livsangst. Parallellene til Bergmans egen oppvekst er mange.

Ikke desto mindre har flere teaterinstruktører rørt ved Fanny og Alexander. Kjetil Bang-Hansen var den første. Nationaltheatret i Oslo hadde verdenspremiere på hans versjon i 2009. Senere har andre fulgt etter. Bergmans eget teater, Dramaten i Stockholm, har i år satt stykket opp i Stefan Larssons bearbeidelse og regi. På DNS er det den kjente danske regissøren Vibeke Bjelkes Fanny og Alexander vi får oppleve. 
– Det finnes ingen stemplet versjon, sier hun. 
– Alle instruktører lager sin egen. Den historien vi forteller på DNS, er tro mot Bergman. Vår ramme er en gutt som leker med dukketeater. Vi ser fortellingen gjennom Alexanders øyne. I ham møter vi et barn med stor fantasi, satt opp mot en stefar som føler seg truet av barnet og denne fantasien, gjør den til noe forbudt, og prøver med alle midler å knekke den.

Biskopen og hans hus er opptatt av Guds kjærlighet. Men biskopens gud er streng. Barn skal oppdras. Og de skal absolutt ikke dikte historier. Uhyggelig nok tas Gud til inntekt for dette synet. Når gutten på skolen forteller en fantasifull historie om at han skal selges til et sirkus, står det klart for biskopen at Alexander ikke vet forskjell på fantasi og løgn. 
– Det utvikles sjalusi og maktkamp mellom gutten og hans stefar, som til slutt innrømmer at han faktisk er redd for barnet, sier Vibeke Bjelke. 
– Bergman har skåret karakterene og situasjonene klart. Det er barna som er hovedpersoner i forestillingen, understreker hun, og berømmer både store og små skuespillere. 
– Vi har 16 voksne skuespillere på det fantastiske laget. Seks barn alternerer i rollene som Fanny og Alexander, ikke fordi vi redd for sykdom, men fordi rollene er krevende. Barna er på scenen mer eller mindre under hele forestillingen. 
Det er vanskelig å overføre en film til teater, men scenograf Steffen Aarfing og kostymedesigner Marie i Dali har laget en flott ramme rundt forestillingen. 
– Vi har fått boltre oss i mange sceneskift og praktfulle kostymer, sier regissøren. 
– Hva vil du med denne forestillingen? 
– Blant annet vise et barns utviklingshistorie. Jeg har forelsket meg i Alexander. Han er et fantastisk barn. Han kommer fra et kreativt miljø og hans fantasi og varme og kjærlige bakgrunn har gjort ham sterk. Å spille teater er å fortelle historier. Dette er en god historie.

Vibeke Bjelke har et langt teaterliv bak seg. En mislykket stemmeoperasjon satte i sin tid en effektiv stopper for en mer enn ti år lang karriere som operasanger. Mezzosopranen måtte finne seg noe annet å gjøre. Hun gikk på teaterskole, og gikk mer og mer over til å ta regioppgaver. I 1982 debuterte hun som regissør. I løpet av årene siden har hun oversatt og hatt regien på en rekke stykker på scener i både Sverige og Norge i tillegg til i hjemlandet. Fanny og Alexander er den sjette oppsetningen hun og Steffen Aarfing gjør for Den Nationale Scene.  
– Jeg elsker å være her, sier hun. 
– Jeg føler at jeg kommer hjem når jeg kommer til DNS. 
Hun betrakter det som et enestående hell at hun måtte skifte karriere i en tid av livet da hun ennå kunne bygge opp noe nytt. Hennes tidligere sangerkolleger er for lengst blitt pensjonister. Selv akter hun å fortsette å arbeide så lenge noen vil bruke henne. 

Tekst: Johanne Grieg Kippenbroeck | Foto: Fredrik Arff/DNS & Ole Friele jr.