Hei. Farvel.

Splitter nye ”Best of” plata Candy Store har heldigvis en ”B-side” med tidligere ikke utgitte låter. Så får vi håpe det er nok til å lose fansen trygt igjennom i alle fall denne mørke og kalde høsten, for etter denne plata er butikken stengt på ubestemt tid.

Pål Angelskår, med sitt karakteristiske krøllete hår og godslige lynne, skal få fortelle litt om alt i dag. Om hvorfor et band som kommer rett fra sin største suksess må ha en pause, om veien hit, og selvsagt om hvordan det hele startet. Vokalisten, låtskriveren og jevnt over sjefen i Minor Majority har møtt IN magasinet på restauranten Lorry på Majorstua. – Det er viktig at denne pausen ikke er tidsbestemt, sier Angelskår. – Vi vil alle ha en pause nå. For at det blir en pause etter denne norgesturnéen er det ingen tvil om. Det kan høres ut som om bandet splitter opp med opsjon på å komme tilbake. Men hvordan begynte det? – Som noe helt annet, forteller Pål Angelskår. – Jeg hadde vært lenge i et band kalt Reverend Lovejoy, og ville gjøre helt egne saker. Navnet Minor Majority hadde jeg funnet på mange år tidligere, og tok det frem igjen rett og slett fordi jeg likte det. Jeg skulle ikke starte noe band, dette skulle være et studioprosjekt, sier han. Og det ble det jo. I alle fall på plate nummer én. Pål synger sine egne låter, og den gudbenådede (med slike ord blir han nevnt) produsenten Andreas Berczelly produserer og spiller keyboard. Berczelly ville ikke spille live, så derfor startet et varig samarbeid med en annen artist som ikke er ukjent med å synge fine tekster og spille gitar, Karen Jo Fields. Nå ble aldri Fields permanent medlem i bandet, men måten hun ble involvert på kan sammenlignes med hvordan nye folk har funnet sin plass blant ”the Minor Majority”. Venner av bandet har blitt gradvis involvert, og så en dag har de rett og slett blitt medlemmer og en essensiell del av utrykket. Kall det gjerne organisk vekst. Dette har ført til at Minor Majority ikke er det samme i dag som det var da det startet. – Ikke i det hele tatt! Første plate er helt annerledes enn det som har kommet senere, sier Angelskår.

Så hvorfor kom det noe senere i det hele tatt? Pål ville turnere med låtene sine, men kom fort frem til at det var jo alt for få av dem. – Så da skrev jeg flere låter mens vi turnerte, sier han. Jon Arild Stieng er med på denne første turnéen, og blir kjapt fast medlem. Låtene som ble til på veien skulle bli plate nummer to. – Jeg tenkte at det hadde jo vært morsomt å få det på plate, ikke sant. ”If I told you, you were beautiful” kommer høsten 2002, og får som plate nummer én, gode kritikker. Bandet får også sin første skikkelige hit med ”Dancing in the backyard”. Plata ble spilt inn i huset til Stieng, og ble den første av to plater som ble spilt inn utenfor et ordentlig studio. Noe Pål Angelskar snakker veldig varmt om. – Vi har hatt en greie med å ikke spille inn i studio, forteller han engasjert. – Vi tar med studio dit det er morsomt å være.

Pål snakker mye, rolig og uanstrengt. Så mye faktisk, at når servitøren kommer med Angelskårs lunsj, blir det en god mulighet for IN magasinets utsendte til å gjøre en endeløs rekke notater og sitater forståelig til senere. – Jeg liker å snakke med pressen når jeg har noe å snakke om, sier han da en overraskende god Cæsar salat er fortært. Og med noe mener han musikk. Egen musikk. – Jeg er ikke den som har vært mye i media og snakket om alt annet enn Minor Majority. Derfor kan jeg også gå ganske uforstyrret rundt i byen. Det liker jeg. Pål Angelskar har åpenbart ikke noe ønske om å være kjendis på heltid. Da har han nok gjort lurt i å være selektiv overfor medias forespørsler. For når to album skulle bli til tre, turneer bli lange, og deres første Spellemannsnominasjon var i boks, begynte Minor Majority virkelig å bli et band de fleste hadde hørt om. For ikke å snakke om at de hele tiden har vært radioyndlinger. I 2003 utvider bandet igjen, og Harald Sommerstad blir med på tangenter. Men nå er de tydeligvis myntet for større ting, og da de blir invitert til å spille i Bendiksbukta på Quartfestivalen, dukker de like greit opp som kvintett. Henrik Harr Widerøe og Halvor Høgh Winsnes er de siste brikkene til å falle på plass. – Jeg angrer litt på det nå faktisk, at vi ikke gjorde den konserten som en duo, sier Angelskar. – Bare oss to, foran flere tusen mennesker. Men så var det jo veldig gøy også da, å være fem stykker, det var jo helt nytt for oss. Det virker som han har et litt ambivalent forhold til dette minnet. Kanskje skulle han helst gjort begge versjonene? I alle fall virker det på Pål Angelskar at vi fortsatt befinner oss i den tiden hvor det bare var fryd og gammen å være i band. Og igjen er det et nytt medlem som får æren av å ta med studio hjem. Tredjealbumet ”Up for you and I” blir spilt inn sommeren 2003 i Winsnes sin hytte, midt under den verste hetebølgen på flere år. – Vi badet, fisket og overlevde varmen på dagtid, og spilte inn kveld og natt, mimrer Angelskår. – Det var veldig fint. Det var også nå vi virkelig forsto at dette kan vi gjøre. Leve godt av. Slutte i andre jobber. Alle sammen.

Det skulle vise seg at tredjeplata ville leve lenge. Nå slår bandet an også i Europa. Bandet turnerte av og på i nesten to år med plata. Først rundt i Norge, og så i Europa. – Selvfølgelig er det gøy, men også slitsomt, forteller Angelskår. Samtidig venter selvfølgelig både fans og plateselskap på ny plate. Man skjønner på ham at det er her det begynner å bli mer jobb enn moro. – Så skriver jeg nye låter, og innimellom jobber vi i studio. Så tilbake på turné. Etter hvert ble det mer enn plikt, det ble veldig stress, og arbeidet med den plata ga ingen god følelse i det hele tatt, konstaterer Angelskår. Det ble ingen hyttetur denne gangen. Uansett skulle arbeidet lede til fjerdealbumet ”Reasons to hang around”. Og den går likeså greit hen og blir deres største suksess, og de blir kåret til årets popgruppe 2006 på Spellemannsprisen i januar i år. God belønning for mye hardt arbeid man ikke nøt å gjøre. Band har da splittet opp for mindre stress enn det før? Men Minor Majority vil det annerledes. Istedenfor å splitte opp, tar de pause, istedenfor å gjøre det med en gang, gir de ut en dobbelplate og legger ut på norgesturné først. De vil tydeligvis si klart i fra om at det ikke er vondt blod eller personlige motsetninger som ligger bak. Gammelt og nytt. Til nye og gamle fans – Nå er det faktisk moro å være på øving igjen. Vi drar fram ting vi ikke har spilt på fem seks år, sier Angelskår. – Det må bety at noe er helt nytt for noen av bandmedlemmene det da, sier jeg. – Stemmer det! Nå gleder vi oss bare skikkelig til å komme oss ut på turné igjen. Med masse nytt til fansen. Og hele herligheten begynner på Hulen i Bergen 25. september. – Vi starter på Hulen fordi vi har hatt noen veldig gode opplevelser der, sier Pål Angelskår. Det ser ut til at han oppriktig gleder seg. Og har jeg forstått rett, så er Minor Majority best når de gleder seg. For man gir vel ikke sitt beste hvis man egentlig vil hjem til kone og barn? Eller sin gamle jobb? For det er vel noe sånt som skjer når turnéen er over? – Det er flere av oss som har fått egen familie nå ja. Det er ikke til å nekte for at det skal bli godt å tilbringe mer tid med dem. Men det blir nok litt musikk også. Men hva med bandet? Kommer de tilbake? Pål er sikker i sin sak. – Jeg mener vi har et album til inne. Men når, det vet ingen av oss her og nå. Der har du det. Stikker du på en Minor Majority konsert i høst, ikke glem, likeså mye som et hei, kan det være et farvel. Tekst: Marius Ormås Sørhus Foto: Stian Andersen