Gunnhild Sundli

Jeg møter Gunnhild på et bakrom på Trøndelag Teater. 
– Det er her skuespillerne puster ut mellom slagene, forklarer Gunnhild. Hun setter fra seg kaffekoppen på bordet, og slår seg ned i en av de overdådige, burgunderrøde sofaene på pauserommet.

Den nye singelen har fått tittelen «Gi mæ fred», og har etter den kom ut fått mye positiv respons. 
– Den stikker seg litt ut. Tanken er at den skal representere det utrykket jeg vil formidle. «Gi mæ fred» fanger mye, og er litt mor til alle låtene på plata, sier Gunnhild. 
Låten handler om at man noen ganger har behov for å få fred fra sine egne tanker. Den selvsikre artisten blir selv tankefull når jeg spør hvor bakgrunnen til teksten kommer fra.  
– Det er litt vanskelig å gå inn på. Når man går igjennom en sorg, kan det sette veldig dype spor. Det er lett å havne i et evig tankespinn som er negativt, og som gjør at man av og til bare får lyst å slå seg selv i hodet med noe, for å få det ut. Det er det denne låten handler om. Den er som et rop om komme seg ut av det. Jeg tror at mange kan kjenne seg igjen i teksten. Den er ikke bare personlig, men er inspirert av andre menneskers historier også, forteller hun.

Gunnhild vokste opp i den lille bygda Fannrem på Orkanger, og forteller om en fin oppvekst. 
– Det var ganske idyllisk egentlig. Det var natur i nærheten og masse unger i nabolaget, forteller Gunnhild.  
Likevel var det ikke bare enkelt å vokse opp på bygda den gangen. De fleste ungene drev med sport eller hest. Var du ikke interessert i disse tingene, havnet du fort på sidelinjen. Men jenta fra bygda var opptatt av å skille seg ut. Hun gikk i en annen type klær enn de andre barna å drev med kveding istedenfor fotball.
– Jeg var litt sær som unge, jeg holdt jo på med kveding og folkemusikk. Det var bare vi i familien min som var interessert i det i bygda, sier Gunnhild. 
–  Følte du deg utenfor? 
– Jeg var en ganske sterk personlighet, da som nå, men jeg tror jeg kan si at jeg ble litt mobbet. Det er ikke noe jeg bærer så veldig preg av idag, heller motsatt. Jeg vil egentlig si at det har gitt meg noe. Jeg ble mer trigget til å virkelig vise dem. Så jeg var vel litt kjærringa mot straumen, sier Gunnhild.  
Storebror Sveinung, som spilte fele i bandet Gåte passet godt på lillesøster og var den som brøytet vei for Gunnhild.  
– Han fortalte meg hele tiden at jeg var bra og at det kom til å bli noe av meg. Han passet på meg, men var ikke overbeskyttende. Han kastet meg litt ut til ulvene, men sto alltid i bakgrunnen å passet på at det gikk bra. Det dannet et bra grunnlag for selvtilliten, sier den tydelige stolte lillesøsteren til Sveinung Sundli.

Gunnhild er oppvokst i en musikalsk familie og har fått folkemusikken inn med morsmelka. Hun var bare 13 år da storebror dro henne med i folkerockbandet Gåte. Den særegne stemmen hennes og den spesielle musikksjangeren ga bandet stor suksess. I 2002 vant de spellemannspris i kategorien årets nykommer, for debutalbumet «Jyrgi». De var også nominert i 2004, men dette året vant de ikke. 
– Hvordan var det å bli kjent da du var så ung? 
– Jeg liker ikke det ordet, kjent. Men det er vel vanlig å tro at når man blir «kjendis» når man er såpass ung, så er det fare for at man får et kjempestort ego og blir bortskjemt. At man får altfor høye tanker om seg selv. At man mister bakkekontakten. Men slik ble det ikke med meg. Jeg tror jeg var mer utagerende før jeg ble «kjent». Jeg var mer opptatt av å bli sett da, men da jeg ble kjent for folk, så ble jeg mer tilbaketrukken og litt sjenert. Jeg syntes det var litt vanskelig at folk skulle vite hvem jeg var, før jeg visste hvem dem var, forteller artisten. 
Gunnhild og de to brødrene vokste opp i et konservativt, litt nøkternt hjem. Der det var NRK og folkemusikk som gjaldt. 
– Er du orkdaling, så er du orkdaling. Det kan liksom ikke forsvinne, understreker Gunnhild.

Når bandet Gåte reiste land og rike rundt på turné, var Gunnhild med som eneste jente. Gutta i bandet var en del eldre og hadde naturlig nok andre interesser, og alle samtaleemnene passet ikke helt for den da mindreårige vokalisten. 
– Jeg følte meg litt alene på turne og sånn, det var liksom meg og gutta, sier hun tankefullt.  
Gunnhild hadde som tenåring tilgang på en verden som mange kunne ønsket de hadde, da de var femten-seksten år. Den tiden da de fleste lager seg falskt legg og går på fest. Og selv om det bød seg mange anledninger til å sitte på nachspiel til langt utpå morgenkvisten og drikke, forteller hun om en rolig jente som heller gikk å la seg etter konsertene. 
– Det var liksom ingen som trengte å bekymre seg for meg, fordi jeg gjorde ikke så mye galt. Kanskje hadde det gått verre dersom jeg ikke hadde vært med i Gåte. Da hadde jeg sikkert vært mye mer nysgjerrig og vulgær, ler hun mens hun kikker ned i kaffekoppen. 
Nyttårsaften 2005 ble bandet oppløst. Da følte Gunnhild at det var på tide å gjøre andre ting.  
– Grunnen til at jeg sluttet i Gåte var at jeg ville finne ut hva jeg ville med livet mitt. Jeg var så ung da Gåte startet, jeg fikk aldri anledning til å tenke over hva jeg hadde lyst til. Det var bare blitt sånn, forteller hun.

Etter oppløsningen av Gåte ble Gunnhild skuespiller på Trøndelag Teater, og har jobbet der siden. Hun forteller om utrolig spennende og lærerike år, men at det nå er på tide å gå videre. 
– Jeg er skapt sånn at jeg er nødt til å flytte litt på meg. Jeg har behov for mer frihet, enn hva det innebærer å være skuespiller på et institusjonsteater, sier hun. 
Hun var bare 20 år da Gåte ble oppløst. Da de fleste ungdommer akkurat har valgt hvilken vei de vil gå i livet, hadde hun holdt på i mange år allerede. Utenom en siste comeback med Gåte i 2010, som resulterte i en liten sommerturne, har det vært stille fra Gunnhild, på musikkfronten. 
– Det er mange som har spurt om når jeg skulle gå solo. Men jeg følte at jeg ikke hadde mer å melde. Man må jo ha noe å komme med, og det har jeg ikke hatt før nå. Det har vært viktig for meg å ikke ha det travelt. Det var først når jeg begynte å skrive tekster som jeg kjente at det hadde vært interessant å prøve å sette musikk til. Den første gangen jeg opptrådte med min egenkomponerte sang var en spesiell opplevelse, sier hun smilende.  
Selv om den unge musikeren har lang erfaring fra musikk og teaterbransjen, syns hun det er en kjempeutfordring å lage plate på egenhånd. Ansvaret som kommer med en soloplate er naturlig nok en større byrde å bære, enn det var den gangen hun var en del av et band. 
– Nå er jeg alene om å ta både den gode og den dårlige kritikken. Den gode er jo grei å ta, men den dårlige er ikke like lett å håndtere når man er alene, forteller den nybakte soloartisten.

– Jeg elsker å gå rundt på loppemarkeder å lete etter gamle diktbøker. Jeg blir veldig inspirert av poesi, det er noe som har kommet etter at jeg begynte å skrive mine egne låter, sier Gunnhild, som har skrevet alle låtene på den nye plata selv. 
– Jeg kjøper alt mulig rart, noen ganger aner jeg ikke engang navnet på forfatteren. Det er ganske så snedig. Jeg kan sitte å skrive på en tekst, så hender det noen ganger at jeg sitter litt fast. Da tar jeg opp en diktbok å blar i. Som oftest finner jeg en setning eller bare et enkelt ord som inspirerer meg, og da løsner det og så har jeg plutselig kommet videre med teksten, sier Gunnhild.  
Når det gjelder musikalsk inspirasjon derimot, blir den pratsomme Orkdalsjenta hemmelighetsfull. 
– Jeg vet ikke hvorfor, men det jeg lar meg inspirere mest av musikalsk, liker jeg faktisk å holde hemmelig. Det jeg kan si er at jeg tror det er skummelt å være for opphengt i en person, eller et band, da kan man lett bli for rettet mot det. Så jeg syns det er viktig å la seg inspirere av mye forskjellig, bare det er kvalitet, ler hun.

Den unge tenåringsjenta i bandet Gåte, hun med den særegne stemmen. Jenta som øvde på kveding, når de andre barna sparket fotball, har ennå ikke helt bestemt seg for hva hun skal bli når hun blir stor.  
– Drømmen er å få det til å fungere sånn at jeg kan ha en jobb som innebærer å være skapende og kreativ, å samtidig ha styring over det selv. Men jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor, smiler hun.  
Med tydelig stemme forteller hun om drømmene. Om muligheten hun nå har fått, og om den store lidenskapen hun har til musikken.  
– Det ligger en drivkraft i at jeg ønsker å utfordre meg selv. Jeg vil sikte litt høyere enn jeg egentlig tørr. Jeg tenker at jeg må jo prøve, hvis ikke kommer jeg til å angre meg. Jeg er utrolig heldig som har denne muligheten. Og så elsker jeg å synge. Det elsker jeg mye mer nå, enn jeg gjorde før. Da tok jeg det mer for gitt, innrømmer hun.  
– Jeg håper jeg en dag kan leve av dette på en allright måte. At jeg kan gjøre konserter som trekker massevis av folk. At ballen ruller litt av seg selv. Det er drømmen.