Fløibanen - Bergens store stolthet

Ingen attraksjon i hele Bergen by er så kjent! – Gå mann! Vi har den fineste utsikten i verden, sant? Byboerne er så stolte av Fløibanen sin at de nesten sprekker. Banen ligger i sentrum, 150 meter fra Bryggen og Fisketorget. Det tar utrolige åtte beskjedne minutter opp til toppen! Derfra kan du se øyene og fjordene rundt, innseilingen og hele byen! Fløibanen kjører hver dag, fra tidlig til sent. Til midnatt om sommeren, til 23.00 ellers i året. Banen har et par holdeplasser, men det er lett å glemme dem på den spennende reisen til fjells. For utsikten er så utrolig vakker! Det er nok av hyggelige ting å gjøre når man har kommet til toppen også: her er kafé og restaurant, flotte turområder, lekepark for de minste og souvenirbutikk for turister som vil ha et minne med hjem.

Skandinavias eneste skinnegående kabelbane for frakt av passasjerer har ca 1 million påstigninger i året. Det er sikkert mange som sniker seg til å ta turen flere ganger. Men hvorfor ikke? Fløibanen er unik, og det er lov å være begeistret.

Det er høyt opp til Fløien. Bratt og ulendt og langt å gå, og litt skummelt hvis man titter ned. Tross alt er det rundt 320 meter høyt. Hvordan komme dit litt greit? I 1895 fikk stortingsmann John Lund en idé; å bygge en bane til toppen! Som en blanding av tog og heis... Lurt? De har visst noe sånt i Alpene også. I Sveits, Sør-Tyskland og Nord-Italia. Mye bratt der. Fabrikkeier Chr. Pettersen tente straks på idéen. – Dette må vi bare gjøre! Han skrev en søknad om tillatelse til drift og anlegg av “Elevatorer til personbefordring” og puttet den i postkassen. Bystyret godkjente den, på betingelse av at de opprinnelige såkalte elevatorene ble byttet med “en elektrisk drevet taugbane”. Dere kan få en fire meter bred trasé til banen, sa kommunen. Hvis vi får en årlig avgift i bytte... Regjeringen gikk inn for å gi konsesjon oktober 1896. Så langt var alt bra. Men konsesjonsinnehaveren hadde ikke nok å betale med. Dermed gikk hele stasen i vasken, og ikke til fløiens topp. Noen år senere hadde driftsbestyrer Nordstrand ordnet mer kapital. – Oppløftende, tenkte han. Han søkte om konsesjon, og bladde opp. Han ville forlenge banen til Fløien, og få banen knyttet til Sporveiens ledningsnett. Tanken var å drive banen med strøm fra kraftstasjonen i byen.

Planene ble snart verdensberømte. Europeiske aviser skrev side opp og ned om de Reodor Felgen-aktige idéene. Dette ville bli unikt i hele Skandinavia! A/S Fløibanen ble stiftet i 1912, første leder het Waldemar Platou. I 1914 begynte de å jobbe. Pga. første verdenskrig og mangel på varer dro det ut. I 1915 var 150 mann i full sving på anlegget. Grovplaneringen var klar i 1915 etter mange tekniske problemer. Kalenderen bladde rundt til 1916, i november skulle man begynne å montere skinner! Men skinnene var ett år forsinket fra leverandøren i Sveits. Og vognene og maskineriet? De var bestilt fra Tyskland, og vinteren 1916 var de ferdige. Men dette var stadig under første verdenskrig, og det var utførselsforbud for varer fra det krigførende landet. Først våren 1917 kunne sakene sendes. Det ville ta en måned, trodde forståsegpåerne. Men èn av vognene ble glemt igjen på et sidespor i Danmark. I slutten av mars ble den første vognen endelig losset på Bryggen og dratt opp til tunnelgangen. Lenger kom den ikke. Maskineriet og understellet var nemlig også forsinket! Vognene ble stående og vente hele sommeren. Men de hadde i hvert fall sol... Først i august 1917 kunne de settes på blanke glatte skinner.

De første fløibanevognene var i stilig oljet teak, og delvis åpne. Det var plass til 65 passasjerer. Motoren hadde 95 hestekrefter. Farten kunne reguleres fra maskinen på øvre stasjon. Stålkabelen som trakk vognene, var kraftig; konstruert for å tåle 8-10 ganger kraften den normalt ble utsatt for. Ble det kabelbrudd ville vognene stanse etter et fall på bare to meter. Bremsene var tre knipetang-anordninger som klemte vognene fast til skinnene. 15. januar 1918 kunne første passasjer gå ombord! På 50-tallet hadde vognene rød og blå farge. De ble skiftet ut i 1954, men dessverre er de en saga blott. Ingen tenkte på å sette dem på museum for senere beundrere.. De nye vognene var moderne og elegante, og laget i Hønefoss. De var større, og kunne ta 80 passasjerer. I 1974 kom det nye vogner igjen, laget i Sveits. Fra 1987 kunne vognene styres med radiostyring fra maskinrommet oppe. I november 2002 fikk man nye vogner for fjerde gang: Blåmann og Rødhette. De har fått enda større glassflater så man kan nyte utsikten enda bedre! Om du faller i staver gjør det ingenting, du faller ikke langt og sitter godt i de behagelige setene.

Det er planer om å gjøre banen om mulig enda finere. Et utsiktspunkt på Fløittrappene ved øvre stasjon, er ferdig utbygd. Herfra kan man se utover hele Bergen! Ikke rart at bergenserne blir stående der oppe lenge, ihuga bypatrioter som de er. Det er også snakk om å bygge et opplevelsessenter her oppe, men det er ikke endelig avgjort ennå. I mellomtiden kan man nyte det som allerede er – og det er storslått! Man trenger ikke noe senter for å oppleve naturglede helt til det innerste av sjelen. Heia Bergen! Tekst: Grace Brynn Foto: Fløibanen & IN magasinet