Discofeber
Disco – ordet gir mange assosiasjoner: Overdådige partykostymer, store afroer, platåsko, og syttitallshitene til store artister som Donna Summer, Bee Gees, The Jackson 5, Village People, og Kiss.
Det er også et viktig fundament i dansemusikken, slik vi kjenner den fra midten av syttitallet frem til i dag. Lanseringen av den franske elektronikaduoen Daft Punk sitt nye album «Random Access Memories» har kastet lys over discohistorien, blant annet gjennom at flere av de viktigste historiske skikkelsene i utviklingen av denne musikkstilen har medvirket på platen.
Fester i New York
Ordet «disco» stammer fra «discoteque», et fransk ord for en type nattklubb der gjestene danset til innspilt musikk, og ikke til et band som spilte live. Ordet discoteque ble først brukt om klubber i Paris under krigen, som oppsto etter at nazistene forbød jazz, og førte jazzfans ned i lukkede kjellere der de kunne danse til musikk fra jazzplater. DJ-en, personen som valgte musikken forsamlingen danset til, startet her sin lange ferd mot den viktige rollen DJ-en fikk på 70-tallet, i kulturen rundt discomusikk og senere hiphop, house, techno og andre former for dansemusikk.
Tidlig på syttitallet ble en ny type dansemusikk et lokalt fenomen i New York og Philadelphia, i afroamerikanske, latinamerikanske og homofile miljøer. Det startet med private fester, som den legendariske klubben The Loft på Manhattan, og senere toneangivende klubber som Paradise Garage og Studio 54. Sistnevnte er trolig tidenes mest kjente nattklubb. Musikken ble etter hvert skreddersydd for disse klubbene, og mange artister lagde lange versjoner av låtene slik at de passet bedre for dansegulvene, og lettere lot seg mikse sømløst inn i neste låt av DJ-en. Musikken ble raskt populært også utenfor disse miljøene. Snart begynte etablerte artister å kopiere stilen, og Hollywood produserte discofilmer som «Saturday Night Fever». Discoens popularitet nådde toppen i 1979.
Imponerende lanseringskampanje
Tilbake til 2013: Et av de mest omtalte øyeblikkene fra årets Coachella Valley Music & Arts Festival i California, var visningen av en reklamefilm for det nye Daft Punk-albumet, der duoen fremførte sin nye singel iført sine robot-kostymer, sammen med sytti- og åttitallslegenden og gitaristen Nile Rodgers og popstjernen Pharrell Williams. Festivalpublikumet filmet reklamefilmen med sine smarttelefoner og sendte det verden rundt. Publisitetsmessig minnet det om øyeblikket fra samme festival i fjor der den avdøde rap-artisten Tupac Shakur, også kjent som 2Pac, plutselig sto på scenen i form av et hologram, og fremførte låter sammen med rappere som Snopp Dogg og Dr. Dre.
Dette var ett av flere momenter i en imponerende lanseringskampanje for det nye Daft Punk-albumet, en kampanje som også inkluderte videoklipp på YouTube, der bidragsyterne ble intervjuet om sine karrierer og sine bidrag på det kommende albumet. Mange unge fans ble nok her for første gang introdusert for nevnte Nile Rodgers (fra bandet Chic, og kjent som produsent for blant annet Madonna og David Bowie) og den italienske elektronika-pionéren, produsenten og filmmusikkomponisten Giorgio Moroder.
Da Daft Punk-albumet først kom ut var reaksjonene delte, men fellesnevneren har vært et veldig sterkt engasjement. I Norge kastet Dagsavisen terningkast seks, VG og Dagbladet terningkast fem, mens Adresseavisen børstet støv av uttrykket «disco sucks», og ga terningkast to. Det er nemlig ikke første gang discomusikk viser evne til å engasjere, og sette sinn i kok.
Disco demolition night
Uttrykket «disco sucks» henger sammen med bevegelsen som førte til den bisarre hendelsen kjent som «disco demolition night», fra 1979. Den fremstår i dag som et reaksjonært initiativ i samme kategori som da Alabama-guvernør George Wallace i 1963 personlig stilte seg på trappen av Universitetet i Alabama for å hindre svarte elever adgang, under parolen «segregation now, segregation tomorrow, segregation forever». I 1979 var disco en farsott som på noen få år hadde utviklet seg fra et undergrunnsfenomen til å bli det dominerende lydbildet på hitlistene verden over. Enkelte rockefans hadde sett seg lei på fenomenet, og før en baseball-kamp i Chicago mobiliserte noen rocke-DJ-er fra en lokal radiostasjon til en masseprotest mot disco, som involverte seremoniell sprengning av discoplater. 65.000 mennesker møtte opp, mot normalt 15.000, og store politistyrker fikk aldri kontroll på massene. Baseballkampen måtte avbrytes. Men rockefansen hadde nådd frem med sitt budskap, og livredde plateselskaper og radiostasjoner adopterte etter hvert den fiendtlige holdningen til disco.
Discomusikken gikk under bakken igjen, men viste seg over tid å være en svært levedyktig formel. Folk ville jo ikke slutte å danse, bare fordi noen rockefans ble sure. Musikerne som dominerte discomusikken på syttitallet bidro også til musikken som var populær på åttitallet, og i tillegg oppsto fenomenene house- og technomusikk, samt europeiske varianter som den kommersielle euro-dance-sjangeren (som blant annet dansk-norske Aqua var eksponent for). Norge har i den senere tid blitt internasjonalt anerkjent for en egen form for disco-house, med artister som Lindstrøm, Todd Terje og Proviant Audio.
Daft Punk sin nye singel «Get Lucky» er et forøk på å gjenskape discomusikken fra syttitallet, og topper nå hitlistene over hele verden.
Maya Vik
Tekst: Maya Vik, Maya Vik er en norsk Spellemanpris-vinnende musiker og gullselgende plateartist, for tiden bosatt i New York.
Foto: Sony Music & Privat.
