“Kirken den er et gammelt hus...”

I begynnelsen het den Svithunkirken, etter hellige Svithun av Wessex. Svithun var personlig kapellan og betrodd rådgiver for Kong Egbert, dvs. han fungerte som en slags engelsk kirkeminister på 800-tallet.
Daværende biskop Reinald kom fra Winchester i England. Han var Stavangers første bisp, og ville gi byen en storslått kirke. Rundt 1125 var byggverket ferdig. Katedralen ble viet til treenigheten og Sankt Svithun. Svithun ble også byens skytshelgen. Men byggingen gikk ikke på skinner: Reinald slapp opp for penger! Hva skulle han gjøre? Bevilgninger over statsbudsjettet var ikke oppfunnet. Men så hadde han flaks likevel: Kong Sigurd Jorsalfar ville gifte seg på nytt. Bispen av Bergen nektet å annullere hans første ekteskap. Hvis Reinald ville gjøre det, skulle kongen gi ham penger til å fortsette byggingen!
Reinald annulerte ekteskap nr. 1 på flekken. Jorsalfar ble lykkelig fordi han fikk gifte seg, Reinald var lykkelig fordi han fikk fortsette med kirken. Hvordan den første fru Jorsalfar følte seg, skal være usagt.

Reinald hadde med seg den hellige St. Svithuns arm til Stavanger. Det er fremdeles uklart om han hadde fått tillatelse til det før han dro. Armen ble lagt i relikvieskrin på høyalteret, og der ble det stående til etter reformasjonen.
Etter Magnus Blindes nederlag og arrestasjon i 1135 ble Reinald tatt til fange av Harald Gille. Han mente at Reinald visste hvor Magnus hade gjemt rikdommene sine. Det benektet Reinald, og 18. januar 1135 ble han hengt i Bjørgvin.

I 1272 brøt det ut bybrann i Stavanger, og det gikk bl.a. hardt utover kirken. Men erkebiskop Jon visste råd. Han satte i gang ekstra avlatssalg for å skaffe penger til å gjenreise den. Det ble nok gitt særdeles mange syndsforlatelser i denne perioden. Alt rundt 1276 ble gjenreisningsarbeidet fullført under biskop Arne. Kirken fikk et smalt tilbygg på vestsiden; "Vestfronten". Kirken var i utgangspunktet utført i romansk rundbuestil. Men bispen fikk laget et monumentalt tilbygg på østsiden, i gotisk spissbuestil, som han oppkalte etter seg selv: "Biskop Arnes kor". Det ble også gjort noen mindre endringer mellom middelalderen og 1800. På 1860-tallet var det tid for oppussing igjen. Utvendig ble de vakre klebersteinsveggene belagt med murpuss! I 1939-64 ble kirken grundig restaurert under ledelse av Gerhard Fischer. Fischer var arkitekt og arkeolog. Han syntes murpussen var barbarisk, og fikk den fjernet. Han gikk sterkt inn for at kirken skulle settes tilbake til utseendet den hadde i middelalderen - så godt som mulig. Han fikk siden St.Hallvardsmedaljen for sin innsats.
Den romanske delen, altså kirkeskipet, er enkelt utformet. Søylekapitelene innvendig har forskjellig utfoming. På langsidene av sideskipene er det en portal med spiss gavl og overdekninger i romansk rundbuestil. Arnes gotiske kor har ikke sideskip, og er derfor smalere. Men ved avslutningen av koret er en gavl med to tårn; østfronten, som gjerne kalles kirkens hovedfasade - selv om inngangen er i motsatt ende. Men den siden er jo den flotteste? Den eldste delen er dekket med frodig ornamentikk og spissbuevinduer.
De høye spissbuevinduene er noe for seg selv. De er vekselvis utført med runde grindverksvinduer og heksagonale (sekskantede). Denne typen vinduer er domkirken visstnok alene om i verden! Noen av detaljene ellers er tydelig inspirert av Glasgow Cathedral. Ikke så merkverdig, siden man hadde en utbredt kontakt med Skottland på den tiden. I sørmuren fins et portretthode av Magnus Lagabøter. Hans sønner Erik og Håkon har fått sine portretter ved portalen.

Som mange andre middelalderkirker har Stavanger domkirke endret form mens århundrene har gått. Den gotiske vestfronten er forandret mange ganger. Mange av de utvendige skulpturene er kommet til på 1900-tallet, under restaureringen. Figurene i nisjene på østfronten er laget av Stinius Fredriksen i 1962, mens prekestolen er laget av Anders Smith i 1658. Døpefonten er ekte gotikk fra 1200-tallet! Og alle gjenstandene fra de ulike epokene trives sammen i den skjønneste forening. Jo mer særpreg det ærverdige bygget har fått, jo mer glad er stavangerborgerne blitt i kirken sin. 

Tekst: Grace Brynn   Foto: Oddvar Johnsen