Børge Lund: Lunch – DAGENS VIKTIGSTE MÅLTID

Før mitt intervju med Stavangergutt og Lunch-skaper Børge Lund var dette faktisk en reell problemstilling. Jeg er blodfan! Og blodfan kombinert med det å være seriøs journalist går ikke alltid så bra. Pust dypt og tenk på Linn (=cool kvinne i Lunch-universet), sa jeg til meg selv før jeg rettet ut hånden for å hilse. Og jammen gikk det fint. 
For i motsetning til den tidvis beske satiren som preger Lunch er Børge Lund en ganske så hyggelig kar. Med tanke på suksessen han har oppnådd så langt burde han oppført seg som en popstjerne; men gjør det ikke. 
For ordens skyld – om det skulle være noen der ute som ennå ikke har lest disse hylende, morsomme stripene… 
Lunch foregår i det åpne kontorlandskapet til en bedrift som produserer «noe» for «noen», hvor dagene går med til meningsløse møter, forsøk på å late som man jobber og ymse prosjekter som gjerne bunner ut i ingenting. Sentralt står uromomentet Kjell. Med stort ego, null selvinnsikt og elendig arbeidsmoral klarer han å gjøre seg til midtpunkt i det meste som skjer. Nico er designer og Apple-fan; allergisk mot furumøbler og Microsoft. Bache er sjef, mens Thorsen er en hardt prøvet mellomleder. Linn er prosjektleder og eneste kvinne. Hun er skyteskive for opptil flere av Kjells fordommer, noe som ikke ser ut til å plage henne i nevneverdig grad.

Lunch har åpenbart truffet en nerve i den norske befolkningen. Harselasen over New Public Management og HMS-tiltak får oss ikke bare til å le. Vi kjenner oss igjen! 
Serien er da også inspirert av det mangfoldige kontorlivet, en arena Børge Lund selv var del av i mange år. Det er først nylig at han kunne si opp stillingen som industridesigner og bli tegneserieskaper på fulltid. 
– Det har vært en glidende overgang, kan du si. Derfor var det heller ikke så skummelt å forlate fast jobb som det mange tror, forteller Børge. 
Om du tenker tilbake ti år. Er livet nå blitt slik du forventet da? 
– Nei! Ikke i det hele tatt. Jeg hadde lenge hatt et ønske om å gjøre noe fornuftig ut av noe tullete. Og jeg planla å delta i Dagbladets tegneseriekonkurranse, men ikke hvordan det skulle gå videre. 
Dette var i 2007, og Børge vant ikke. Likevel fortsatte han å jobbe med sin nye serie. Lunch fikk etter hvert to perioder som gjesteserie i Dagbladet, og fra høsten 2008 fast plass i Teknisk ukeblad. Året etter fikk Lunch innpass i Pondus-bladet; og det samme i Dagbladet. I 2010 ble Børge Lund tildelt Pondus-prisen, og fra i år står Lunch på egne ben – med åtte utgivelser i året. Det første med forord av Johan H. Andresen. 
Hvor mye betyr det at mennesker som Andresen har trykket Lunch til sitt bryst? 
Børge ler – noe han gjør ofte. 
– Tjaaaa, jeg vet ikke helt. Men det er jo ganske kult at såpass voksne og velutdannede mennesker leser stripene mine. Det gir jo en viss kred.

Fra å være del av et stort arbeidsmiljø jobber Børge Lund nå med helt egne ting. Ensom på jobben er han dog ikke.
– I begynnelsen prøvde jeg å tegne hjemme, men det var helt håpløst. Uten en jevn takt ble det bare kluss. Jeg måtte tilbake i kjente omgivelser. Derfor har jeg leid meg en plass i et klassisk kontorlandskap, så det jeg driver med ligner til forveksling en annen jobb. Men jeg har ingen forpliktelser for noen, så det oppleves mer som en ren bonus. Inspirerende er det også, forteller Børge med glimt i øyet. 
Hva med prestasjonsangst, spør jeg – og tenker med gru på idétørke og andre sperrer. 
– Jeg har faktisk ingen angst. Det er nesten litt overraskende. Kanskje burde jeg ha litt angst? Når jeg tenker på Frode Øverli, for eksempel, så lurer jeg på hvordan i helsike han klarer å følge opp den samme høye kvaliteten – etter så mange år? Men så er det jo ikke sånn at man starter fra skratch hver dag. Ideene bygger seg opp over tid. 
Ser du på deg selv som en morsom person? 
– Nei! Helt klart ikke. For meg er et morsomt menneske en med kjapp og treffende replikk, mens jeg bruker all verdens med tid. De fleste tenker mange ganger «hvorfor sa jeg ikke det?» – når et kult poeng detter inn i hjernen altfor sent. Nå har jeg faktisk muligheten til det. Jeg kan være etterpåklok. Jeg har alltid med meg tegneblokk – og ikke minst mobilen (IKKE en iPhone), hvor jeg skriver ned både egne innfall og rare situasjoner. Med en god liste ideer kan man redde seg ut av mye. 
Hender det at du får tips fra andre? 
– Ja! Men ikke i form av en konkret vits. Isteden kan det være en frustrasjon, at noen er sinte eller at de gjør noe så enkelt som å riste på hodet. Det må være noe man kan spille videre på.

Nær sagt helt siden de første stripene av Lunch ble presentert i Dagbladet, har lovordene haglet. Børge forteller om en fin dialog med leserne på sosiale medier, og hvordan disse har gjort livet lettere for tegneserieskapere. 
– Man får umiddelbart feedback på det man lager. Det gjorde for eksempel ikke Frode Øverli da han startet Pondus på midten av 90-tallet. 
Hender det du får negative tilbakemeldinger? 
– Det hender, og stort sett dreier det seg om at det er for få kvinner i serien. Forklaringen på det er enkel. Kvinner er så forbanna mye vanskeligere å tegne enn menn. Gutter er mye lettere å karikere. Noe av det mest utfordrende som finnes er å tegne en pen dame. Det skal så utrolig lite til før noe blir feil. Kanskje det er derfor Øverli har skapt et helt univers med stygge damer? 
Har det hendt at noen har følt seg truffet – og blitt sure? 
– Noen har nok følt seg truffet, men med et smil. Ingen er blitt fornærmet så vidt jeg vet. Men det har hendt at tidligere kolleger har gitt meg noen skjeve blikk. 
Hvilken figur er mest lik deg selv? 
– Kim. Men det ble altfor kjedelig å ha ham med. Det skal jo svinge litt! Situasjonene må være akkurat passe sprø. Helt tivoli kan det jo ikke bli. Det er derfor Thorsen er så viktig. Han holder ting på plass. Når det er sagt skal jeg innrømme at jeg samtidig føler med Kjell. Han sier ting man har lyst til – men ikke kan. 
Det finnes riktignok én likhet mellom Kjell og hans skaper. De er begge fluefiskere. Så når Kjell plager sine kolleger med lange utredninger om fiskekataloger, nye stenger eller fluer bunner det egentlig i Børges frustrasjon over at han aldri får fisket nok! 
– Det passer så dårlig sammen med kone og tre barn, klager han. 
Foruten fluefiske er ymse HMS-tiltak også en hyppig gjenganger i Lunch-stripene. 
I tillegg til å freelance som journalist har undertegnede fast jobb i en liten bedrift med totalt fire ansatte. Også der er vi pålagt å ha en HMS-ansvarlig. Meg! Jeg forteller Børge at vi som «miljøskapende tiltak» (dette er skriftlig rapportert til nødvendige myndigheter) har blitt enige om å starte dagen med kaffe og felles lesning av dagsavisenes tegneserier. Er dette noe som kunne skjedd i ditt univers? Spør jeg. Børge ler, og kjenner seg åpenbart igjen i HMS-problematikken.
– Definitivt. Det er absolutt noe de kunne blitt pålagt. God idé, egentlig. 
Og etter å ha tenkt seg litt om fortsetter han:
– Jeg fatter egentlig ikke hvorfor det hersker så mange klisjeer rundt det å arbeide på kontor – om hvor grått og kjedelig det er. Det er utrolig mye humor i kontorliv. Og jo flere som jobber der jo bedre er det.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Tommy Ellingsen & Erik Jørgensen