The Pooch

Men på de litt mindre scenene syder det av liv. Flere lokale grupper spiller for fulle hus. En av disse er soulbandet The Pooch.

Til tross for utpreget skarring og bløte konsonanter er det mange år siden jeg sist bodde i Kristiansand. Jeg er blitt det man så pent kaller en “forbanka østlending”. Hjembyen ligger fremdeles mitt hjerte nær, men når det gjelder det lokale musikkliv må jeg innrømme at jeg ikke har vært så flink til å følge med. Selvsagt har jeg hørt om Thom Hell, Erik Faber og Anne Marie Almedal, men ikke så mange andre. Via gamle venner og en innsider på universitetet har jeg imidlertid fått en lynrask oppdatering. Jeg gleder meg derfor til å intervjue The Pooch – et band det ryktes har en helt spesiell groove.
– Jeg vet hva du kan spørre dem om! Jeg er jo gammel musiker, sier min bedre halvdel entusiastisk.
– Jada, vennen min, sier jeg. Men tenker at det dog er en stund siden 80-tallets heavyrock hadde sine glansdager.
The Pooch har sine røtter i et noe annet miljø.

Vokalist Elise Nærø sprudler i telefonen – på klingende sunnmørsk. Har jeg kommet til rett person?
– Faktisk er det ingen i bandet som opprinnelig er fra Kristiansand. Geografisk er vi spredt fra Alta i nord til Telemark i sør. Vi traff hverandre på Musikkonservatoriet, den eneste skolen i Norge som tilbyr høyere utdanning i rytmisk musikk, forteller hun. Foruten Elise består The Pooch av koristene May Kristin Kaspersen og Randi Gudmundsen, Haldor Røyne på gitar og Alf Lund Godbolt på tangenter. Thomas Langård håndterer bass, Jo-Martin Nordbø trommer og Elisabeth Mørland Nesset perkusjon. Genren er soul.
– Vi er kraftig inspirert av Motown da de hadde sine glansdager. Først og fremst Marvin Gaye, James Brown og The Surpremes. Men selvsagt også av nyere artister som Angie Stone og Alicia Keyes, sier Elise.
Selv om The Pooch helst spiller soul, R&B og urban soul, har de ingen ambisjoner om å låse seg fast i en bestemt genre. De leker seg like gjerne med elementer fra jazz.
– Men det må være groove-basert, sier Elise. Og legger til at samtlige låter skal ha det hun kaller en egen The Pooch-sound.

Bandet har spilt sammen siden 2006. Elise og trommis Jo-Martin var allerede gamle kjente, og tok raskt opp kontakten da de begge havnet i Kristiansand. En bedre italiensk middag viste seg å få uante konsekvenser. Mellom munnfuller med lasagne og rødvin bestemte de seg for at det var på høy tid å starte et band. At dette måtte bli et soulband hersket det aldri noen tvil om.
I løpet av kort tid ble duoen utvidet til en kvintett. Kjemien stemte og samarbeidet fungerte strålende. Snart skulle de ha sin første konsert.
– Vi må jo ha et kor! Og en perkusjonist! Tenkte de fem. Disse skulle i utgangspunktet bare delta under konserten, men endte opp med å bli faste medlemmer de også.
– Bandet fikk et sånt løft at det i etterkant var umulig å gå tilbake til de opprinnelige fem. Så siden den gang har vi vært åtte, forteller Elise.
Et soulband er i seg selv et nokså unorsk fenomen. At de er så mange som åtte – og da også jevnt fordelt kjønnsmessig – er enda mer uvanlig.
Og at det svinger hersker det ingen tvil om. Musikken har tyngde, og en usedvanlig fengende sound.
– På sett og vis er vi nesten som et soulorkester. I tillegg har vi en egen maskot – en mops, forteller den blide frontvokalisten. For de uinnvidde kan hun opplyse at dette er en hund. En snodig liten skapning med godt lynne og øre for musikk.
– Pooch betyr hundevalp, så en firbent maskot ble et naturlig valg, ler hun.

Alt materiale er signert The Pooch selv. De har ingen coverlåter. Det er Elise som skriver tekst og melodi. Arrangementet samarbeider de om. Tekstene er direkte og har et muntlig preg. De er dessuten svært personlige. Som inspirasjon bruker Elise sine egne omgivelser, og til tider utlever hun seg selv til det ekstreme. Dette har medført en viss paranoia blant hennes nærmeste.
– Enkelte er en smule nervøse før konsertene våre. Vil de få privatlivet sitt brettet ut? Jeg legger ikke skjul på noe, avslører hun. Bandet har utvilsomt det man på godt engelsk kaller “attitude”. Særlig på scenen. Elise forteller om åtte sterke personligheter. Stilen er glamorøs og litt “old school”. Tankene går til 50-tallets New York, ispedd en touch av Marilyn Monroe. Utvilsomt sexy, krydret med litt røff klasse.
– Menn skal være menn, og kvinner er kvinner, sier Elise. Som gjerne entrer scenen iført knallrød silkekjole og høyt, oppsatt hår.
– At vi har en egen konsertlook gir oss dessuten ekstra energi. Det passer også det musikalske uttrykket vårt godt, fortsetter hun.
Til tross for utleverende tekster har de litt forsiktige sørlendingene tatt godt imot dem. Enkelte band kan oppleve det som en utfordring å trekke publikum til konsertene sine, men dette har aldri vært et problem for The Pooch. De har spilt for fulle hus hver eneste gang.
– Jeg tror musikken vår har en bred publikumsappell. Alle, uavhengig av kjønn og alder, kan finne en låt de liker. Dessuten er vi ikke noe spesielt provoserende band. The Pooch er heller ikke så vanskelige musikkmessig. Vi ønsker å bli forstått, forteller Elise.

I løpet av de få årene som er gått siden The Pooch hadde sin første øving, har de rukket å holde en rekke konserter. Både i Kristiansand og i resten av landet. Elise forteller at The Pooch nok først og fremst er et live-band. Den energien som møter dem under en konsert oppleves som helt unik. De har foreløpig ikke noe management, men føler de klarer å markedsføre konsertene sine likevel. Via facebook, Myspace, plakater og ikke minst gjennom jungeltelegrafen. I høst legger de ut på sin første offisielle norgesturné. Både Kristiansand, Haugesund, Bergen og Oslo står på programmet.
Det siste halve året har de dessuten tilbrakt utallige timer i studio, og i oktober lanserer de sin første EP. Denne vil bli solgt i forbindelse med konserter, samt i utvalgte butikker.
– Og en musikkvideo? Ja, det må jo komme, sier Elise.

Når Elise forteller meg om den forestående turneen kan jeg ikke unngå å tenke på de til tider sære kravene enkelte band stiller til konsertarrangøren. Hva med The Pooch? Har de noen spesielle behov? En fruktkurv? Eller ginseng? Kanskje er de tradisjonelle, og holder seg til et par flasker Jack Daniels?
– The Pooch er ikke så kravstore. Det eneste vi MÅ HA er en seks måneder gammel renraset Mops med skotskrutet slips backstage. Kjønn er ikke så nøye, men den må kunne sitte på kommando og kunne alle låtene våre utenat, ler Elise.
Hun bobler av energi, og en ny tanke lurer i bakhodet mitt. Med så mange sterke personligheter samlet på ett brett, hvorav tre dessuten også deler leilighet, blir det ikke bråk? Krangler de aldri? Noen skandaler må det da være. Men neida! Humoren bærer riktignok preg av både nordnorsk og vestlandsk lynne, men harmonien råder og alle er gode venner. Det lurer ikke engang en potensiell Yoko Ono i kulissene.
Har de virkelig ikke en eneste liten hemmelighet?
– Tja, Elise trekker på det. Gitaristen vår har visstnok hatt et dampende forhold til Angelina Jolie. Men det har jeg egentlig lovet å ikke fortelle, avslutter Elise med en rungende latter.

Tekst: Siri Gerrard  Foto: Stian Herdal