Cuba – en opplevelse for livet

Jeg ble med IN magasinet til Cuba, hvor vårens moteserier i Fredrikstad, Bergen, Stavanger & Sandnes ble produsert. Jeg hadde aldri vært på Cuba før, men jeg hadde hørt og lest mye om landet og historien deres. Cuba er Karibias største øy og største stat, og vi bodde i hovedstaden Havanna, med om lag 2,4 millioner innbyggere.
    Cuba har siden den cubanske revolusjonen i 1959, vært en sosialistisk republikk, hvor det Det cubanske kommunistpartiet er dets eneste parti. Landet er et av få land som opprettholder en planøkonomi. Cuba sliter med store økonomiske problemer, ettersom USA fortsatt har nektet å gjøre handel med Cuba, til tross for at embargoen har blitt fordømt av FN en rekke ganger. 17. desember 2014 erklærte USAs president Barack Obama at over 50 år med sanksjoner ikke hadde virket, og at USA derfor ville normalisere relasjonene med Cuba. Det var svært spesielt få å se og oppleve et land som man har lest og lært så mye om. Det gjorde inntrykk - store inntrykk.

En av dagene tok jeg en gul mopedtaxi med tak for å bli bedre kjent med Havanna. Jeg gikk av for å se mer av det lokale miljøet og gatene. Her var ingen som tittet ned i smarttelefonen eller hadde øretelefoner i ørene. De hadde isteden en tilstedeværelse som jeg merket jeg savner her hjemme i Norge. Folk smilte, så på hverandre og de pratet sammen. Fancy elektronisk utstyr fantes ikke. Noen barn sparket fotball i parken. De brukte to tomme flasker som mål.
    Jeg gikk videre, men ikke så langt før jeg stoppet opp igjen, det var så mye å se på. Alle de slitte bygningene i fantastiske farger, gjerne malt i pastell, og flere kledd med fantastiske kunstverk. Det satt mennesker ute på balkongene, med klesvasken flagrende i vinden. Det var ikke store plassen de hadde, men de så veldig avslappet og harmoniske ut. 
    Det var flere som spurte om jeg vil sitte på med en sykkeltaxi. Jeg takket høflig nei, ønsket heller bare gå og nyte synet av Cuba og menneskene. Jeg følte meg trygg, selv om jeg gikk alene. Alle var så høflige, og det var ingen som maste videre på deg, etter at man hadde takket nei til tilbud. 
    Langs gatene så jeg mye fattigdom, det var slitasje og alt var lite oppgradert. Det meste på Cuba foregår for hånd. Teknolog og hjelpemidler henger langt etter. Men det var en ting jeg la merke til og som gledet meg – så å si alle gikk i rene og hele klær. Hvordan de greide å skaffe disse, er meg den dag i dag en stor gåte.

På Cuba var det ikke mange moderne biler å se, de fleste var skranglete og veldig små. Men jeg la også merke til de fargerike og store bilene – kabrioletene. De fleste var blitt omgjort til taxier som kjørte rundt med turistene, som tok bilder og smilte fra øre til øre. Havanna er svært kjent disse fantastiske bilene som ruller rundt på veiene. Det dreier seg om gamle og gedigne amerikanske biler som ble bygd før 1960. Grunnen til at det er så mange av dem, er at sivile kubanere ikke kan eie biler som er produsert etter at tidligere president Fidel Castro gjennomførte revolusjonen i 1959. Før revolusjonen var Cuba storimportør av USA-bygde bensintørste biler. Det skal ha vært 150.000 av dem i landet da revolusjonen kom, og flere titalls tusen av dem kjører fortsatt rundt på Cubas veier.

Alle cubanerne vi møtte under produksjonen var utrolig hjelpsomme og sympatiske. De stilte virkelig opp. Jeg tok mange ulike bilder. Nå som jeg ser på tilbake på bildene, går det opp for meg hvor mye historie som ligger bak hvert bilde. Jeg husker noen steder ekstra godt. 
    Vi var i en liten landsbygd, flere timer unna Havanna. Der tok vi først noen bilder i «sentrum», som bestod av gater med fantastiske bygninger med klare farger. Videre dro vi lenger ut på landet, og midt i ødemarken lå det en koselig restaurant, med et rosa hus på gårdsplassen. Der gikk hønene fritt rundt beina mine. Vi skulle lade opp batteriene med en kaffe, men det tok sin tid. De måtte hente vann fra brønnen først, for deretter varme den opp i en kjele. Da kaffen endelig ble servert, var den liten og kruttsterk, servert i en stor kopp, men med samme volum som i liten espresso. Dette var en kaffe som det blir vanskelig å glemme.
    Det ble også tatt bilder i en liten og blå fruktbutikk langs veien. Et svært sjarmerende sted og en svært hyggelig mann. Han stod bak disken sin, og så på bilene som kjørte forbi hvert femte minutt, i håp om at noen skulle stanse for å kjøpe frukt. Det var ingen som stoppet. Han ble med på flere bilder, og syntes dette var veldig gøy. Da vi skulle dra, kjøpte vi flere bananklaser, en ananas og en kokosnøtt med hjemmelaget sugerør av tre. Da stengte eieren like godt hele butikken for resten av dagen.
    Det ble også en lang kjøretur, og selv om jeg ikke er kjempeinteressert i bil, var dette den desidert kuleste bilturen jeg har hatt.
    Det som var mest spesielt, var bildet som ble tatt av modellen som står på balkongen til en cubansk familie. Først måtte vi gå opp en trapp, som var bratt og uten noen form for sikring. Det var jordgulv og søppel som var stablet opp langs veggene. På balkongen var det et lite bur med tre duer. Det stod også en liten komfyr der, hvor de kokte vann. De satt samlet i en nedslitt sofa, og de to eldste satt ute på balkongen og så ned på alle menneskene.

Dette har vært en utrolig spennende tur, med mye arbeid og med flere følelser i sving. Alt det jeg har sett, alt jeg har lært og alt jeg har opplevd vil skape minner for resten av livet. Cuba er et fattig land, men de har en rikdom av samhørighet og stolthet. De er sympatiske og tilstedeværende. Cubanerne har satt dype spor i meg. 
    Med oppholdets siste dag frisk i minne. Med sand under tærne og havutsikt så langt man kan se, vil jeg si at dette har vært en opplevelse jeg ikke ville vært for uten.

Tekst: Cathrina Mathisen | Foto: Cathrina Mathisen, Anne Lise Norheim & Siv June Skandsen