Et levende folkelig hus

Jeg tar trappene istedenfor heisen. Jeg heter Perry Olsen og dette er min femte dag som programansvarlig på Litteraturhuset i Fredrikstad. Jeg er nyansatt, så jeg kjenner ikke alle kriker og kroker av huset, men jeg vet hvor jeg skal i kveld – opp trappene – rett inn i et knippe mordmysterier.

Det er krimkveld på Litteraturhuset. Rundt 70 stykker har funnet veien opp i 3 etasje til salen Egalia, oppkalt etter romanen «Egalias døtre» av Gerd Brantenberg. Men i kveld er det langt mer blodige saker som foregår. Unni Lindell, Tom Egeland og Tom Kristensen samtaler om krimsjangeren og bøkene sine. 
    Unni Lindell forteller at man må være litt gal når man skriver krim. Tom Egeland snakker ironisk om hvordan det er å være forfatter og forklarer engasjert om hvor frustrerende ensom skriveprosessen kan være. 
– Jeg har en hund til selskap, sier han tørt, før han kikker bort på Unni Lindell. 
– Unni hadde en katt, men den døde dessverre. 
– Det var ikke jeg som tok livet av den, skyter Lindell inn og høster latter blant de fremmøtte. 
    I neste øyeblikk snur hun stemningen. Lindell leser første side i boken «Brudekisten» og sender et kaldt grøss nedover ryggen på folk i salen. «Brudekisten» er hennes 10. roman med etterforsker Cato Isaksen. Hun har fortsatt evnen til å skape en uhyggelig stemning.

En etasje ned har Human-Etisk Forbund leid Thygesen, et hyggelig rom dekorert med fulle bokhyller og cafebord. Rommet henter navnet sitt fra Jon Michelets politimann og antihelt Vilhelm Thygesen og er en intim scene for foredrag, konserter og bokbad. 
Mens krimforfatterne i etasjen over legger ut om sine skriftlige mord, handler det om klimasaken i Thygesen. Foredragsholder Elisabeth Swensen anklager både seg selv og alle andre for det hun kaller «manglende engasjement og likegyldighet». Swensen er kommuneoverlege i Seljord, fast skribent i Klassekampen og Tidsskrift for Den norske legeforening og mener det er på tide å handle. Her er folk i alle aldre. En videregående klasse stiller med 20 elever og danner et ungt og friskt bakteppe for debatten. Krim og klima. Begge saker engasjerer. 
    Jeg sniker meg ut av klimamøte og ned i første etasje, gjennom den lille kaféen og inn i restauranten. Duften av nystekt and og kullgrilla oksekam slår mot meg. Folk spiser, prater og skåler. Og det er dette som er tanken bak Litteraturhuset Fredrikstad. At det skal være et levende hus.

Utgangspunktet var at Fredriksborg Eiendom med familien Fredriksen i spissen, skulle bygge ut en stor tomt på brygga etter en brann. Valget falt til slutt på et litteraturhus. 
– Familien Fredriksen hadde et ønske om å gi en ny dimensjon til Fredrikstads befolkning, forklarer Truls Velgaard, styreleder i Stiftelsen Litteraturhuset. 
– Bygget er unikt fordi det er skreddersydd. Det er bygget for å fungere som et litteraturhus, med kombinasjon av restaurant og øvrige utleieenheter til kurs og konferanser.
    Selv om bygget bare er to år gammel, er Velgaard imponert over posisjonen huset har fått. 
– Jeg er stolt av at vi får til gode samfunnsdebatter og at publikum kommer hit for å lytte og for å ytre sine meninger. I en tid der avisopplag går ned og digitale medier tar over, har folkemøtene fått en renessanse. For 15 år siden hadde ingen kommet på et åpent møte for å diskutere. Vi har opplevd at salen er full, forteller Velgaard. 
Det er et pent og moderne bygg på brygga i Fredrikstad. Men det er folkelig. 
– En annen ting jeg er veldig fornøyd med er at vi har klart å etablere en lav terskel for deltagelse. Dette er ikke et hus forbeholdt kultureliten. Vi favner bredt. Vi ønsker å være et folkelig hus, sier styrelederen.
    Dette høres veldig fint ut, og som nyansatt er jeg helt enig. Her skal alle føle seg velkomne. Men en ting er jo hva styrelederen sier. Jeg må høre med noen som bruker huset.

Magne Aasbrenn er lektor ved Frederik II videregående skole, og leder for Østfold Mållag. Aasbrenn er aktiv bruker av huset, både som gjest og arrangør. 
– Østfold mållag har fått leie her og vi dobler publikumstilstellinga når vi bruker dette huset. Da er det ikke bare «menigheta» som kommer, smiler Aasbrenn. 
Han synes det er viktig at de som er interesserte i bøker, nye tanker og diskusjon, har fått en møteplass. 
– Jeg liker at programmet er byspesifikt. Litteraturhuset Fredrikstad er et eget hus og ikke en kopi av Oslo. Her er det arrangementer som er laget for Fredrikstad og Østfold. 
    I mars hadde Østfold Mållag dialektfesten «Prekæs» på Litteraturhuset. 
– Det er et godt eksempel på at et arrangement får et løft ved å være en del av huset. Summen av enkeltdelene på huset styrker hverandre og skaper interesse på tvers av kulturmenighetene, hevder språkentusiasten. 
    Magne Aasbrenn er begeistra. Såpass begeistra at han har tatt med seg skoleklassen sin på gratisarrangementer på kveldstid, og gitt dem en time fri dagen etter. Men nok skryt. Hva kan vi gjøre bedre? 
– Jeg savner enda flere impulser fra alle kulturer i Fredrikstad. Flere innvandrerne, og ikke minst ungdommer, sier Aasbrenn.
    Da har vi et felles mål. Styrelederen, sjefen, arrangøren, gjesten og meg. 
Dette skal være et levende hus for alle. Velkommen skal du være.

Tekst: Perry Olsen | Foto: Litthusfred