Q25 – tidenes musikalske mimrefest

Enhver med litt musikkrespekt for seg selv måtte dit. Noen også for bare å se og bli sett. Quartfestivalen var ganske enkelt et must – uansett årsak – og et fenomen undertegnede er stolt over å ha tatt del av. Jeg husker godt hvor spente vi var da vi nattestid kjørte båt ut til Kasematten. Eller hvordan det svingte da Underworld spilte i Tresse. Basement Jaxx på Caledonien var en annen høydare. Det samme var P.J. Harvey noen år senere. Den kristne kollektive angsten rundt Marilyn Mansons konsert skapte også mye munterhet. Noen dager før nattraven i Dyreparken skadet en venninne av meg kneet i en motorsykkelulykke. Det spilte ingen rolle. På rave skulle hun – for anledningen i rullestol. Mitt kanskje beste festivalminne er fra Audioslaves konsert i 2005. Musikken var magisk, det samme var Chris Cornell – som jeg var sikker på så bare på meg. Noen år tidligere hadde jo Kronprins Håkon møtt Mette Marit på samme område, så vissheten om at undere kunne skje var jo tilstede. 
Siden jeg hadde en søster som jobbet tett på festivalledelsen fikk jeg også høre litt om hva som skjedde bak scenen. Som da hun pur ung kastet ut Blur fra backstageområdet på Festningen fordi de ble fulle og uspiselige. Samme jenta var bandkontakt for House of Pain, som da hadde et noe frynsete rykte. Med en stadig viftende pekefinger sørget hun for at de oppførte seg pent og holdt seg unna utagerende festing. Gutta døpte henne mamma. Videre kunne hun fortelle at festivalsjef Toffen Gunnufsen hadde en greie med magen sin; at han stadig fortalte sine medarbeidere om hva han fylte den med – og hva som eventuelt kom ut. Samtlige fikk mer detaljert informasjon enn de strengt tatt hadde behov for. Eller at den samme mannen bokstavelig talt bet negler av nervøsitet da Snoop Dog rotet seg bort i et tv-spill og entret scenen to timer for sent. Historiene er mange. Får all mimringen meg til å føle meg en smule gammel? Så definitivt. 

Festivalsjefen vender tilbake

Den 28. og 29. juni skal festivalen gjenskapes. Den har fått navnet Q25 Jubileumsfesten, og på plakaten står flere navn fra 90-tallets musikalske glansdager. 
Hva vil det bli? Tidenes «Husker du»? 
– Q25 blir en kjempefest, forteller festivalsjef Toffen Gunnufsen.
Den entusiastiske karen fra Homborsund har, kanskje ikke helt uventet, alltid vært interessert i musikk. Sammen med kompisene sine kjøpte han sine første vinylplater på den lokale sjappa «Agder møbler og musikk». De ble spilt på en såkalt «Sølvsuper», en svindyr affære Toffen hadde brukt alle konfirmasjonspengene sine på. Noen ekte musikknerd var han likevel ikke – da. 
– Nei, død og pine, det var mange som var verre enn meg, sier han. 
Likevel var det nettopp musikk som senere skulle bli synonymt med navnet hans.
Etter studier først i Bø, så Oslo, London og igjen Oslo, fikk han i 1990 tilbud om jobb i Kristiansand. Da hadde han lagt seg til ganske så kontinentale storbyvaner, og den lille provinsbyen på Sørlandet skulle vies maks et år. 
Riktig slik ble det ikke. Parallelt med stillingen i Kulturrådet begynte han så smått å jobbe med Quartfestivalen. Sistnevnte vokste seg stadig større, og i 1996 ble Toffen ansatt som festivalsjef på heltid. Posisjonen holdt han i ti år. Siden ble det Hove, Skral og nå Q25. Toffen bedyrer riktignok at sommerens musikkbegivenhet i Kristiansand blir en engangshendelse. 
– Det skal feires, og så ferdig! 
At den berømmelige «magen» hans skal skape seg vrang på grunn av travle dager og sene netter er han ikke bekymret for.
– Neida, jeg må bare passe på å spise nok. Det er ikke magen som er problemet! Det er blodsukkeret! Blir det lavt er jeg plutselig en aggressiv mann. Død og pine, altså. 
Mye er blitt sagt om Toffen, men at han har hatt en særegen teft for å booke riktig band til riktig tid hersker det liten tvil om. Selv er han ydmyk og sier det først og fremst skyldes et godt nettverk. Tidene er også annerledes nå.
– På grunn av internett går alt plutselig mye fortere. Før var det i større grad mulig å forutse hvilke band som kom til å slå gjennom. Og man hadde litt tid på seg. Men, likevel. At vi klarte å catche band som senere viste seg å bli store er jo ganske kult, da. 
Selv om han trivdes godt med Hove, medgir Toffen at det er Quartfestivalen – og æraen den representerte – som står ham nærmest. 
– Problemet var aldri selve festivalen, men all turbulensen rundt. Og da snakker jeg ikke om reaksjonene på Marilyn Manson. Det var bare morsomt. Politikk fikk etter hvert mye å si, og alle hadde noe å mene. Rammene ble endret, økonomi var et evig tema, trær skulle ta vares på, museum skulle bygges og gud veit hva. Til slutt ble det nok.

90-tallet – én gang til

I år er det 25 år siden det musikalske eventyret startet, og mange gleder seg til sommeren jubileumsfest.
– Morten Johansen og jeg hadde lekt med tanken på en slik fest en stund. Og skulle det bli noe av måtte det skje nå. 90-talls sounden er på vei tilbake og mange av banda fra den tiden er fremdeles i full vigør. Flere sa umiddelbart ja da vi spurte om de ville komme. Kristiansand betyr ganske enkelt noe for dem. At for eksempel LCD Soundsystem velger oss som et av stedene på sin sommerturné føles en anelse eksklusivt. 
Og billettene går unna.
– Folk har kastet seg på; leid de samme hotellrommene og ser frem til å møte vennene sine fra den gangen. Det blir som en siste tur med gjengen. Her skal det danses inn i solnedgangen. Død og pine, altså.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Tor Erik Schrøder

Følg IN magasinet på Facebook