Mat og vin og sånn – en samtale med Trond Moi

Det er godt, for med denne turbokokkens program må en slik egenskap være tvingende nødvendig. Trond Moi driver seks ulike restauranter og ett hotell. Han holder foredrag og matlagingskurs i inn- og utland, skriver bøker og deltar i tv-program. I tillegg er han en hengiven ektemann og far. En skulle kanskje tro at en slik portefølje skulle være tilstrekkelig, men den gang ei. Snart åpner Trond og partnerne hans ytterligere to restauranter. Én på Flesland og én på Gardermoen.

Fra sag til sleiv

Trond vokste opp i Kvinesdal og ville egentlig bli snekker.
– Både far og bestefar var tømmermestere så det føltes alltid som et naturlig valg. Planene endret seg brått da jeg begynte med matlaging i niende klasse. Jeg syntes rett og slett det var utrolig kult å lage god mat, forteller han. 
Han forlot snart hjembyen til fordel for Kokkeskolen i Kristiansand, og var knapt fylt nitten da han reiste videre til Toulouse som lærling. Og lære gjorde han. Mye. Han ble senere norgesmester i kokkekunst tre år på rad og tok sølv i Kokke-OL. Han drev café på Høvikodden Kunstsenter, før han sammen med Toralf Bølgen startet Bølgen & Moi I 1995. Resten er historie. I dag er vi mange som er glade for at Trond valgte bort hammeren til fordel for kjøkkenredskapene.

Mild og snill som en Philadelfiaost

Mesterkokker, kanskje særlig de franske, er kjente for sitt noe urolige sinnelag. På kjøkkenet kan det koke over i mer enn én forstand. Høylytt kjeft er snarere regelen enn unntaket og lærlinger må være forberedt på en ørefik eller to. Trond, derimot, fremstår med et ganske annet vesen. Han er ydmyk til egen suksess, og virker så snill, mild og behersket at det nesten ikke er til å tro.
– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ønsket å være den type kokk som du beskriver. Lysten til å kjefte oppstår jo fra tid til annen, men jeg gjør det ikke. Jeg vil ha det gøy på jobb! Det blir det ikke om man hisser seg opp hele tiden.
Det betyr imidlertid ikke at mannen er uten temperament. Han kan bli ganske irritert noen ganger – som når Start taper, for eksempel.

Hobbygartner og samlingspunkt

Når han ikke er på jobb, eller ser på fotball, liker Trond å dyrke ting. Han elsker hagearbeid og finner glede i å se ting gro. Aller best liker han imidlertid å være sammen med familie og venner – gjerne i kombinasjon med et deilig måltid.
– Det å samles rundt bordet, prate og spise godt er ekte lykke. Det er noe alle burde prioritere bedre. Franskmenn og italienere har skjønt dette for lenge siden. Hvorfor det er så vanskelig for oss her nord begriper jeg ikke.
Når Trond kokkelerer for sine nærmeste er det ikke halvfabrikata som står på menyen. For Trond er norske slagere som posesuppe og Grandiosa tabu. Han rører ikke ferdigmat. Eller?
– Njaaaaa. Jeg elsker de små begrene med ferdiglaget sjokoladepudding og vaniljesaus. De er supergode. Men aldri om jeg lar noen se meg spise dem, ler han.

Royal lunch

Det var ikke pudding og saus som ble servert 80 europeiske kongelige noen dager før Håkon og Mette Marit giftet seg for snart femten år siden. 
– Vi hadde arbeidet hardt og var spente på mottakelsen, forteller Trond. 
Den ble over all forventning, skulle det vise seg. Like før desserten ble presentert reiste de kongelige seg i unisont trampeklapp.
– Da var jeg ganske stolt må jeg innrømme, sier Trond. 
På sitt sedvanlige ydmyke vis beskriver han likevel hendelsen som bare ett av mange fine øyeblikk i karrieren. Kokken var like stolt og beveget da han ved en annen anledning spiste middag med en gjeng uteliggere. 
Finnes det noe denne mannen ikke har oppnådd? Drømmer han fortsatt? 
– Jepp! Da jeg startet hadde jeg fem store drømmer. Nå er fire av dem oppfylt. Jeg har åpnet egen restaurant både i Norge og New York; jeg har startet delikatessebutikk og gourmethotell. Ikke alt gikk som planlagt, men pytt pytt. 
Det siste som gjenstår på listen er et Bølgen & Moi gamlehjem. Stedet skal ligge i Frankrike og være en drømmeplass; et godt lite samfunn der alle tar vare på hverandre. Mat og vin skal selvfølgelig stå i sentrum. Jeg ser for meg at det blir noen sære opptakskrav, ler Trond. 
Samtalen vår nærmer seg slutten, og det er ett spørsmål jeg må få svar på før vi legger på. Noe jeg har lurt på en stund. Trond har fortalt at han gjerne inviterer venner på middag – så ofte han kan. Men hva med ham selv? Blir han noensinne bedt på middag? 
– Nei, svarer han, nesten aldri. Men det hadde vært utrolig hyggelig. Jeg har en mistanke om at det skyldes prestasjonsangst, men det er helt unødvendig. Med noen få gode råvarer kan alle skape et fantastisk måltid. Jeg kommer gjerne, avslutter han. 
Noen må ta oppfordringen, tenker jeg. Denne mannen fortjener definitivt å bli servert.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Knut Bry

Følg IN magasinet på Facebook