Manchester

Nå forholder det seg riktignok slik at undertegnede faktisk er en svoren United-tilhenger. En tur til Old Trafford har stått på ønskelisten lenge, men det måtte et bryllup til før jeg endelig tok turen over dammen – med mann og to barn på slep. I forkant var jeg unektelig litt spent på hvordan kombinasjonen barn/storbyferie ville utarte seg. Særlig voldte min fire år gamle datter en viss bekymring. Hvordan ville hun takle trafikk, shopping og lange luncher?
Svært godt, skulle det vise seg.
 

Hotellet vårt, Castlefield Hotel, viste seg å være et strålende valg. De store rommene var rimelige, betjeningen vennlig og frokosten akkurat så engelsk som vi håpet. Vi hadde dessuten fri benyttelse av et flott svømmebasseng vegg i vegg. I tillegg kunne vi når som helst svinse innom Manchesters tekniske museum, som lå rett over gaten.
Castlefield er i seg selv verdt et besøk. Sentrert rundt byens største kanal, med flere grønne lunger, fargerike husbåter og tydelige spor av romersk infrastruktur, er området et av Manchesters mest populære. De mange fabrikkene, som tidligere benyttet kanalen til frakt av jern og malm, er nå gjort om til fasjonable boliger, restauranter og nattklubber. Tatt i betraktning av at undertegnede var på familieferie ble det lite utsvevende natteliv, men restaurantene ble til gjengjeld hyppig besøkt. Her finnes mat fra hele kloden – til svært behagelige priser. Flere steder hadde dessuten egne menyer for barn.
Ytterligere kulinariske opplevelser finnes en kort drosjetur unna. China Town, som forøvrig er Europas største i sitt slag, er en opplevelse. Særlig anbefales restauranten Little Yang Sing, som har et himmelsk kjøkken. Stedet ligger også i gangavstand fra Canal Street i legendariske Gay Village, et ypperlig sted å avslutte en hyggelig kveld. (Nettopp en slik kveld var mor dessuten på «girls night out». Mann og barn sov søtt i sengene sine på Castlefield Hotel...)
 

På dagtid var det imidlertid de sentrumsnære britiske pubene som ble vår base. Tradisjonsrik engelsk kost ble gjerne inntatt der ved lunchtider. Strategisk plassert i umiddelbar nærhet til Harvey Nichols, Selfridges, Burberry, og House of Frazer, ligger puben Sinclairs Oyster med erkebritiske Old Wellington vegg i vegg. Med oppstart i 1378 er sistnevnte også Manchesters eldste pub.
Old Wellington ligger på et bilfritt torg, og bare et par skritt fra mer barnevennlige aktiviteter som en tur i byens pariserhjul – en fin avveksling for både store og små. Yngstejenta hadde dessuten stor glede av barneavdelingen på Zara, Disneyshop og konseptet «Make a Bear».

Forøvrig er det verdt å nevne at Manchester har en rekke gater og torg forbeholdt fotgjengere. Myndighetene har gjort en bevisst innsats for å begrense biltrafikken i sentrum. Ulovlig parkering og raske finter kan bli minst like kostbart der som i Norge. 

Ti minutters spasertur fra Old Wellington ligger Northern Quarter. Her florerer det med vintagebutikker, gallerier og pussige bokhandlere. Området er et mekka for mennesker med blikk for mote. Hver lørdag arrangeres det Fashion-marked i Tib Street, hvor unge og fremadstormende moteskapere presenterer kolleksjonene sine. Da er det gode muligheter for et aldri så lite varp!

Bydelen viste seg dessuten å bli et soleklar favoritt for min 11 år gamle sønn, som selv til Manchester hadde med seg skateboardet sitt.
Noen av byens beste skatesjapper ligger nettopp der. Johan tok stadig turen om «Note», hvor velvillig betjening sørget for nytt brett, trucks, gode hjul, kulelagre, sko, caps, lue, t-skjorter og annet nødvendig stæsj.

Ved tidligere anledninger er det alltid undertegnede som har endt opp med sort belte i shopping. Denne gangen var det poden som gikk av med seieren. 

Manchester er også en by med et blomstrende kulturliv. Bokormer kan fryde seg over flere tradisjonsrike bibliotek, hvor det finnes skatter man knapt kan se noe annet sted. Det finnes en rekke flotte museum og både Town Hall og byens ruvende katedral er åpent for besøk. Arkitekspirer vil ha en sann svir. I så måte er byen svært spesiell.

I 1996 detonerte IRA en halvannet tonns bombe midt i Manchester sentrum. Utrolig nok ble ingen drept, men skadeomfanget var enormt. Hendelsen ble påskuddet til å gi byen en total fornyelse. Etter drøyt ti år med bygging og renovering har resultatet blitt en topp moderne metropol med stilige torg og prisbelønt arkitektur. Blandingen av nytt og gammelt er usedvanlig vellykket, og har gitt byen et unikt særpreg.

Når det kommer til musikk har Manchester en formidabel historie. Nabobyen Liverpool kan riktignok skryte av The Beatles, men til gjengjeld har Manchester fostret band som Joy Division, Smiths, Stone Roses, New Order, Happy Mondays og Oasis.

Nattklubben Hacienda hadde i flere år legendestatus. Først som scene for en rekke store band, siden som Englands største raveklubb. I takt med den økende bruken av ulovlige stimuli, og lave inntekter i form av synkende alkoholsalg, måte stedet stenge på slutten av 90-tallet. Haciendas historie er forøvrig ypperlig gjengitt i Michael Winterbottoms film «24 Hour Party People». Men om the Hacienda er død og begravet, lever Manchesters musikkscene i beste velgående. Det skjer noe hele tiden.
 

 Så var det fotball da... Som definitivt er en viktig del av britisk kultur. Da min søsters bryllup (som forøvrig var en heidundrende fest på den fantastiske puben Rain Bar) ble fastsatt til 14. august ba familien til høyere makter om at dette også kom til å bli åpningshelgen for Premier League.

 

Dermed begynte utfordringen med å skaffe seg billetter. Med en ekte «mancunian» i familien tenkte vi at dette skulle bli en smal sak. Min fredtidige svoger ble dermed sterkt oppfordret til å benytte seg av alle tenkelige kanaler for å skaffe sin svigerfamilie innpass på Old Trafford. Presset på den arme briten ble formidabelt, og vi innså raskt at dette var noe vi måtte fikse alene. Et medlemskap i den norske supporterklubben ble løsningen. Via dem fikk vi tre billetter. Dette var sesongkort vi fikk utdelt kvelden før kamp, og måtte levere tilbake til klubbens norske representant dagen etter. Systemet fungerte knirkefritt, og familien Gerrard var klare for Manchester Uniteds åpningskamp. Mormor skulle ta av lille Andrea, mens vi andre tre skulle få vår livs opplevelse. Da søndagen endelig kom var særlig far i huset synlig oppjaget, og i god tid før kampstart tok vi taxi ut til stadion.

Stemningen var forventningsfull. Glade mennesker varmet opp med både sang, grillede pølser og øl. Ridende politi sørget for at massene holdt seg ro. Maskineriet rundt en arena som tar nesten 77.000 mennesker var imponerende. En rekke godt merkede innganger sørger for minimalt med kødannelse, flere steder inne ble det solgt både mat og øl, og det var aldri langt til nærmeste toalett.

Å se stadion åpenbare seg var en opplevelse i seg selv. Vi satt nokså langt oppe, men hadde god utsikt til banen. Rundt oss sørget britiske supportere for å skape en helt autentisk atmosfære – både når det gjaldt sang, tilrop og obskøne håndbevegelser mot bortelagets tilhengere. Det var vanskelig å ikke la seg rive med.

Nå er det slik at Uniteds har en heller laber statistikk når det kommer til åpningskamper. I flere år på rad har resultatet ofte blitt 0-0, eller i verste fall tap. Men takket være Wayne Rooney, som gjør savnet av Ronaldo litt mindre, vant hjemmelaget 1-0. Og vi fikk oppleve seiersbrølet på Old Trafford. Glory! Glory!

Tekst & foto: Siri Gerrard