Kulturen og livet ifølge Petter Fiskum Myhr

- Fagene og leken på skolen Petter, hvor var du?
- Jeg likte faktisk ikke skolen. Likte ikke fagene i det heletatt. Det som gikk an var gymtimene, for jeg elsket fotball.
Han blir med ett alvorlig, dette er minner som teller, det synes. Han bekrefter også senere at ja han er et personlig menneske med mange følelser, han byr på seg selv.
- Byen Namsos som jeg vokste opp i var en veldig klassedelt liten by hvor alle visste om alle og man skulle kjenne sin plass og ikke tro at noe annet gikk an. Var du født inn i en klasse var du der livet ut. Du kunne være annerledes, men du kunne ikke forandre deg. Og det ble vanskelig – for jeg ville virkelig forandre meg. Jeg vokste opp i en veldig religiøs familie hvor kristendommen stod sentralt i oppdragelsen og i hvordan livet skulle leves. Det eneste som telte i karakterboka var kristendomskarakteren og at jeg hadde god oppførsel – og det hadde jeg. Jeg kunne snakket lenge om dette temaet kjenner jeg ... Faren min betydde veldig mye for meg. Alle kjente faren min, og alle likte faren min, for han var et uvanlig godt menneske, snill og tolerant – og en tydelig kristen. Men oppveksten min var annerledes – min identitet som «sønn te Fritz» gjorde meg annerledes – men samtidig var jeg en av gutta, for jeg var flink til å spille fotball.
- Videre skolegang, hva penset du deg inn på?
- Jeg likte fortsatt ikke skolesystemet da jeg gikk på gymnaset. Jeg opplevde det som autoritært med en pedagogikk som var bygd på frykt. Vi var tretti elever som startet ut, men bare halvparten fulførte. Men som barn flest var jeg sulten på kunnskap og nysgjerrig på verden, den trangen fikk jeg ikke utløp for i det heletatt på skolen. Det som reddet meg var at jeg på slutten av skolegangen fant interessen for litteraturen. Jeg gikk løs på de store forfatterne med Fjodor Dostojevskij som førstemann. De store romanene, men også biografiene ble grundig lest. Jeg hadde ikke på den tiden noe plan eller ønske om en spesiell jobb, det som drev meg var friheten jeg fikk på universitetet, det at jeg kunne gå etter interessene mine. Jeg tok hovedfag i litteraturhistorie med hovedoppgave om Göran Tunström i tillegg til fagene idehistorie, sosiologi og etter hvert engelsk. Men det som førte meg inn i litteraturen var faktisk Bob Dylan og popmusikken. De utvidet verden og gav meg nye perspektiver. Tekstene til disse låtskriverne var stor poesi. Jeg husker klart den første gangen jeg hørte Leonard Cohen, Bob Dylan og Neil Young, det ble evige øyeblikk. Jeg har stor tro på at man i møte med kulturuttrykk dannes som menneske, det gjør noe med en, noe som forhåpentlig er varig og viktig. Dette er grunnen til at jeg jobber med kulturuttrykk, går i teateret, på konserter og leser bøker. Når det kommer til bøker var det for meg en måte å komme seg vekk på, vekk fra det jeg var på. Mange leser for å forbli i sin klasse, men jeg leste meg vekk fra den. Fortsatt er jeg en hund etter bøker, for hele tiden å oppdage meg selv og verden på nye måter, utvide horisonter.
– Man kan jo bli litt skjelven av å fordype seg i store eksistensielle spørsmål, er du noen ganger redd?
- Jeg har aldri vært redd for kunnskap, jeg ønsker å forstå virkeligheten på nye måter – selv om vi aldri kan fange virkeligheten helt. Her er også religionen viktig, på samme måte som kunst og kultur. Vi får aldri utdelt noen fasit, det som finnes er fortolkninger av livet og virkeligheten. Og dette er en uendelig kilde til personlige uttrykk som hver for seg har verdi. Vi kan finne flere veier å gå, vi kan man svitsje mellom dem, fører ikke den ene veien frem, kan en annen gjøre det, livet er så mangfoldig! Vi bør aldri slutte å oppdage oss selv og verden!
Petter gløder og er dypt engasjert.

– Så langt i livet, hva er høydepunktene av kulturelle opplevelser?
– Der må jeg starte med Neil Young and the Crazy Horse i Ekeberghallen i Oslo i 1976, Bob Dylan i Drammenshallen i 1981, Sonny Terry og Brownie McGhee på Club 7 og Trøndelag Teaters oppsetning av Lars Norens «Kaos er Guds nabo». Patti Smith må med både som forfatter og musiker. Knut Hamsun, Beckett og Franz Kafka som forfattere må med også. Det er mange, og jeg trenger stadig påfyll for å skape mening i tilværelsen. Det er et kontinuerlig arbeid.

- Du har lang fartstid i NRK før du startet opp som sjef på Rockheim og etter hvert da Direktør for Olavsfestdagene. Hvordan har du med de jobbene? Hva driver deg i jobbsammenheng?
- Jeg skiller ikke mellom livet i jobben og livet utenfor jobben, det som teller er tilstedeværelse i livet og ønsket om å være i stadig bevegelse. Det er dette jeg drar med meg uansett hvor jeg er, jeg prøver å sette min egen standard ut fra mine verdier til enhver tid, og jeg tror jeg har nese for dette, å finne det som er viktig i livet.
Petter legger alvorlig hodet i hendene og kikker ned i gulvet, tenker.
– Vi nærmer oss mystikken her … noe som ikke kan forklares ... Det at vi sitter her, det er helt sykt!
Han reiser seg brått halvt fra stolen og legger en hånd på låret mitt og oser av engasjement, dette er øyeblikkene han snakker om.
– Helt sykt er det, når vi tenker på det, at vi, at noe finnes i det hele tatt, men det er sant, det er virkelig! Og jeg bygger all min tro på dette usannsynlige faktum. Og jeg slutter aldri å forundre meg over det. Noen leter etter mirakel, etter noe som skal ta dem ut av hverdagen – jeg mener helt oppriktig at hverdagen er et mirakel. Et bevis på at virkeligheten finnes, at Gud finnes. For Gud er – for meg – virkeligheten. Jeg deler de samme verdiene som Olavsfestdagene: Tro, håp og rettferdighet. Og størst av alt er kjærligheten.
Vi ble sittende i snaue to timer på Starbucks. Vi snakket oss inn og rundt store temaer og bort i felles og ikke felles erfaringer, og jeg gikk derfra litt rikere på en annens livsanskuelse og følelsen av å ha møtt noe veldig viktige temaer også for meg.

Tekst & foto: Aron Nørstebø