Janne Vangen Solheim – Jeg klarer ikke å la være å utfordre meg selv

– Du kan ikke lese deg til ledelse på papir. Du må kjenne skitten under neglene, understreker Janne Vangen Solheim, og setter seg tilbake i den antikke lenestolen i direktørboligen på Espeland.
I dag er hun sjef for Janus-konsernet, Norges eneste gjenlevende tekstilfabrikk av sitt slag, og en av Europas ledende produsenter av undertøy. For Janne er det helt opplagt at suksess beror på hardt arbeid og litt vondt i magen.

Det var i 1992 at Jannes far tok over som deleier av Janus-fabrikken på Espeland. 22 år gammel og student ved Norsk Kjøpmannsinstitutt sa Janne ja til å bli med i styret. Da var hun yngst av alle rundt bordet, og dessuten den eneste kvinnen.
– Det var skummelt, sier Janne bestemt, og fortsetter:
– Det satt så mange erfarne, godt voksne menn der, og jeg hadde jo ikke erfaring som styremedlem fra før, sier hun.
Det ble en bratt læringskurve. Janne måtte prøve seg frem som yngst på laget. Det har aldri vært hennes greie å gå hardt ut, så hun observerte, lyttet og lærte.
– Det bygget meg opp og jeg kjente meg etter hvert trygg, sier Janne, som er takknemlig for at hun fikk muligheten til å komme inn i styret så tidlig.
At faren var fabrikk-eier ga jo Janne mulighet til å gå inn i bedriftsledelsen. Men hun ville bli kjent med fabrikken fra bunnen av. Derfor søkte Janne om å bli ryddehjelp i butikkene, og fikk jobben.
– Jeg var så lykkelig. Jeg fikk reise rundt og brette varer, pakke om, bære kartonger, kjøre pallejekk, og være der det skjedde, sier Janne begeistret.
Hun og mannen ordnet barnehageplass for barna, og familien på fire gikk med et lite overskudd etter barnehageplassen var betalt. Det var det vel verdt.
– Jeg kjente at jeg kunne bruke kreftene mine på noe jeg trodde på, sier Janne.
Fordi faren hadde lang fartstid i selskapet kjente Janne allerede fabrikken inn og ut, men hun trengte å arbeide på gulvet.

Fra gulvet oppdaget Janne hva fabrikken kunne bli bedre på, og tok det med seg inn i styrerommet for å ta beslutninger.
– Jeg var ute blant folk, snakket med dem, og så hva vi manglet. Vi kunne blant annet bli bedre på design, kommunikasjon, bilder, pakninger og farger, sier hun.
For et veletablert styre var det godt mottatt at Janne hadde et behov for å se bedriften nedenfra. Snart kjente Janne på et ønske om å løfte frem Janus som merkevare, slik at ikke historien og kompetansen skulle gå tapt.
– Det er ingen kritikk mot verken eierne før eller den gangen, presiserer Janne, og forklarer:
– Vår industri er en veldig nøysom industri. Den har alt imot seg som landbasert, arbeidsintensiv, og kostnadstung. Hovedfokuset har vært å overleve. Men i mitt hode måtte vi få frem historien til Janus, sier Janne, og insisterte derfor på å bli informasjonssjef.
Responsen i styrerommet var delt.
– No har ho vorte heilt galen, fleiper Janne på ekte Arna-dialekt om tilbakemeldingen hun fikk da hun ville bli informasjonsansvarlig.
For Janus-styret var det en ny og ukjent tanke, og enkelte ansatte spurte: Er det nødvendig med en informasjonssjef, da? Er ikke det bare store selskaper som Statoil som har det? Janne smiler, for hun forstår selv at det var litt svulstig. Så ler hun av den typiske Janus-reaksjonen. Det er typisk Janus å være helt nede på jorden, men det er det Janne liker aller best med selskapet.
– Det var jo helt rett tenkt av dem. Det var jo helt tosje. Men vi fikk pratet sammen, og alle var enige i at historien ville gå tapt om ingen våget å formidle den. Det i seg selv kan hjelpe arbeidsplasser, som igjen gjør at vi kan overleve i en generasjon til, sier Janne.
Tanken modnet, og Janne fikk tillitt og grønt lys til å bli informasjonsansvarlig.

Det lønnet seg. Navnet og historien ble en større del av merkevaren, og et norsk eventyr er et spennende konsept å markedsføre internasjonalt. I bunn og grunn syns Janne informasjonsarbeidet går hånd i hånd med jobben som ryddehjelp. Alt handler om å ta inn signaler. Selv om Janne har satt i konsernsjefsstolen siden 2010, føler hun seg ikke som en sjef.
– Jeg er nok hun som rydder på Lagunen enda, sier Janne, og legger til at beslutninger uansett tas av et helt styre.
For Janne er det ikke viktig å bestemme. Janne syns det er aller gøyest å være der det skjer, er slettes ikke glad i å sitte i ro, og trives med speiderjobben.
– Som konsernsjef må jeg være langt foran. Jeg må se hvor det blir overskyet. Hva møter oss værmessig her eller der om tolv eller seks måneder? Det er en speiderjobb, og da er jeg på en måte ryddehjelpen igjen, sier Janne.
Janus utvikles, markedsandelene vokser, og konsernet har samarbeidspartnere i en rekke europeiske land. Janus-konsernet er utvidet, og det er blant annet etablert et søsterselskap i Norheimsund. For Janne har ikke utviklingen bare vært spennende. Hun har kjent på vondt i magen mange ganger når det gjelder å satse på å videreutvikle farens hjertebarn. Men bedriften må utvikles i takt med tiden og teknologien. På samme tid må ikke tradisjonene og kompetansen på fabrikken gå tapt. Det kreves litt kreativitet for å ivareta begge deler.
– Det er nok en fordel at jeg er kreativt skrudd sammen, sier Janne.
For tekstilindustrien står overfor en del utfordringer, og spesielt da kreves det kreativitet. Og mye guts.

Kronekursen er lav, rublene er urolige, og både euroen og dollaren er høy. Samtidig er norske vintre, hovedårstiden for Janus, milde.
– Hvor smart er det egentlig å drive slik vi gjør, spør Janne, og smiler.
Spørsmålet er retorisk, og Janne er ikke i tvil om svaret.
– Det er fullt mulig, sier hun, og fortsetter:
– Vi ligger på grensen av det vi tror er mulig. Det er min greie. Jeg klarer ikke å la være å ta utfordringer, sier Janne.
Og sånn har det alltid vært. På videregående var ikke Janne særlig god i matte, og læreren anbefalte henne å ikke velge matte som fag. Men da måtte Janne ta økonomilinjen.
– Hvis du sier at jeg ikke kan, så må jeg bare prøve.

Tekst: Emilie Gundersen | Foto: Janus Fabrikken