Hjem til jul

Denne julen skal Sissel Kyrkjebø glede det ganske land med en CD utgivelse som favner hele karrieren, og hun skal igjen ut på juleturne. Hva annet kan man si? Folket gleder seg. Solen skinner, og det er en kald og nydelig dag i hovedstaden. Etter litt venting, som seg jo hør og bør når man venter på noe godt, kan fotograf og journalist endelig ta i mot Sissel Kyrkjebø med følge i den ærverdige tårnsuiten på Grand Hotell. – Næmen, her var det fint, utbryter Sissel begeistret. Tårnsuiten på Grand Hotell syder av historie, og er et av Oslos flotteste hotellrom, men nå har den kuppelformede suiten fått konkurranse av en bergensk solstråle. Sissel er ungt og trendy kledd, i blå jeans og blå moderne skjortetopp. Hun er solbrun, og hun er akkurat så vakker som hun alltid har vært. Hun smiler selvsikkert og virker verdens-vant, men samtidig jordnær. Som Sissel selv skal få forklare om musikken sin, er hun tilsynelatende flere ting på en gang. Det er noe mystisk ved et menneske som kan trollbinde en hel verden med stemmen alene.

Da Sissel Kyrkjebø som 16-åring sang ”Utsikt fra Ulrikken” som pauseinnslag under Grand Prix finalen i Grieghallen i 1986, hadde hun allerede fått en liten smak på artistlivet. Men ingen var vel forberedt på den responsen som skulle komme. – Jeg var ikke klar for det, men hadde holdt på en stund, så litt forberedt var jeg, sier Sissel selv om den saken. Men så var det tid for et stykke Norgeshistorie som står støtt enda. Debutplaten ”Sissel” solgte 400 000 eksemplarer. Året etter kom ”Glade Jul”, som med sine over 600 000 tusen solgte bare her i landet, fortsatt står som den suverent mestselgende plateutgivelse i norgeshistorien. Sissel prøvde seg tidlig i karrieren også som skuespiller, i musikalen ”Sound of Music. – Ga det mersmak? – Nei, ikke i det hele tatt, det holdt lenge, sier hun bestemt. De fleste var skjønt enig i at musikalens suksess skyldtes unge Kyrkjebøs sang, og ikke på grunn av noe utpreget naturtalent i skuespillergjerningen. Som Sissel for øvrig har stor respekt for. – Jeg fikk jo spille i Peer Gynt på den Nasjonale Scene. Det var fantastisk, jeg hadde vel to eller tre replikker, sier hun og bryter ut i latter. Når Sissel ler er det som om hun synger. Vakkert, men nesten litt skremmende at det går an. – Det var fantastisk å få synge Grieg, forteller hun. – Jeg følte jeg fikk være med på noe som jeg liksom ikke fortjente. Sissel Kyrkjebø har gjort så mye forskjellig og sjangeroverskridende. – Hva er høydepunktene i karrieren, hva definerer henne som artist? Hvor går ferden herifra? – De forskjellige platene mine har vært milepæler for meg. – De er høydepunkter, det er de som stort sett har markert stegene i min utvikling. Hva som har definert meg som artist er helt klart stemmen min.

Stemmen ja, den som la an tonen i de tristeste deler av gigantfilmen Titanic, den som turnerte verden rundt med Ringenes Herre, som synger opera med rappere og bringer litt himmel til danske black metal helter. Blant annet. – Stemmen min har gjort at jeg har fått mulighet til å prøve mye. Å prøve nye ting har hun absolutt ikke tenkt å slutte med. – Er det ingen som rynker på nesen når du samarbeider med rappere og rockegutter? – Tja… Nei, i Danmark syntes folk i alle fall det bare var morsomt, Sort Sol er jo et stort band der. – Så det blir flere slike prosjekter? – Ja! Det er viktig, jeg trenger det, sier Sissel. Ikke en mine i ansiktet avslører noe, men litt hyppigere justeres det på skjorte og på sittestilling nå. IN magasinet er nemlig ikke de eneste som vil ha en bit av Sissel. Dette er den aller mest hektiske tiden for en stor artist. Men Sissel Kyrkjebø er profesjonell til fingerspissene, og det ser ikke ut som om hun er lei av å snakke om seg selv enda. Det norske Så hvor ser Sissel Kyrkjebø seg musikalsk i tiden fremover? – Jeg er ved et punkt hvor jeg vil utforske. – Forklar. – Jeg har jo alltid, og vil nok alltid ligge et sted i mellom pop og klassisk. Og der kommer jeg med det norske, sier hun. – Det norske tonespråket er unikt, jeg vil utvikle dette. Som på min siste Amerika turne. Vi tok norske folketoner, arrangerte de nærmest i en pop setting, men med en klassisk tilstedeværelse. – Lyder komplisert. – Neida, jeg trengte bare å fortelle publikum hva sangene handlet om, og så gjorde det ingenting at de ikke forsto tekstene, forteller Sissel engasjert. Sissel har også blitt utnevnt til ridder av St. Olav 1. klasse. – Føler du deg som en formidler av norsk kultur? – Nei, kommer det kontant. – Det faller bare naturlig. Det er dette jeg alltid har gjort. Så bra for Norge da. – Men hva med norsk musikkliv, får du med deg noe av hva som foregår? – Nei, jeg får ikke fulgt så mye med, konstaterer hun. Men noe har hun likevel fått med seg om norske forhold. – Innenfor norsk musikkliv tør man eksperimentere. Og gjør man ikke det, dør musikklivet, mener hun bestemt. Sissel synes for eksempel tiltak som ByLarm, hvor en mengde ukjente band får vist seg frem er veldig bra. – Se bare på Sverige, der er det veldig kommersialisert. Folk i bransjen der ser lengselsfullt hitover, sier hun.

Sissel Kyrkjebø er aktuell med CD’en ”De Beste 1986-2006” denne julen, og på denne plata er det 40 låter fra hele hennes karriere. I tillegg til ”de beste” er duetter og utvalgte samarbeidsprosjekt med, og ikke minst er det sanger fra tiden før hennes første plate. De sangene er det få som har hørt henne fremføre før. – Jeg syntes i alle fall det var artig å høre dem igjen, sier hun, lattermild, som om hun ikke kan ta de helt alvorlig. Noen nye låter, for det norske publikum vel å merke, er også med. Det kan altså ligge an til en riktig storeslem i konkurransen om plass under juletreet. Sissel selv er ikke så sikker. – Tror du folk har ventet på denne CD’en? – Nei! Igjen bryter hun ut i oppriktig latter. – Det tror jeg ikke. Men jeg håper jo folk synes det er artig da. Kanskje de har kastet de gamle CD’ene, og så kan det bli litt sånn retro greier, sier hun. Ingen skal beskylde henne for å være selvhøytidelig. Kanskje er det derfor hun må rette litt på seg til tider i sofaen der.? Hun ler seg rett og slett ut av stilling?

Mens fotografen stirrer lengselsfullt på det flotte sollyset som kan forsvinne når som helst, og Sissels medarbeidere bruker mobiler til andre gjøremål og sikkert lurer på når journalisten skal bli ferdig, kommer vi inn på noe som må oppta de aller fleste som reiser mer enn de er hjemme. – Hvor er hjemme for Sissel Kyrkjebø nå? – Hjemme, det er København, svarer hun raskt. – Det har det jo vært i 16, 17 år nå, og der bor barna mine. Så hun er dansk. – Men jeg føler meg hjemme i Oslo også, jeg gjør det. Jeg har jo leilighet her nå, kommer det plutselig. – Når jeg først flyttet til Oslo fikk jeg jo høre det da. Wenche Foss fortalte meg at hun i Bergen hadde fått beskjed av en meget bestemt bergenser at hun måtte sørge for at jeg flyttet hjem. Ha-ha. Det var liksom hennes jobb det da. – Så hva med Bergen da? – Det er jo hjemme det òg. Det er det. Det er jo fødebyen. Det er alltid spesielt å komme til Bergen. Man kan aldri ha for mange hjem. – Kan det bli for mye reising? – Til tider er det vanskelig å reise så mye, sier hun alvorlig. Det er ikke morsomt å være vekk fra barna. – Men det er en del av meg. Jeg har reist mye siden jeg var 16 år.

På tide å overlate arenaen til fotograf og modell. På en av de små røykebalkongene i toppen av kuppelen i tårnsuiten poserer Sissel Kyrkjebø profesjonelt og villig for hvem vet hvilken gang i løpet av en lang og begivenhetsrik karriere. Det er tid til spøk og løse kommentarer, og smilet er hele tiden tilstedeværende. På vei ned trappen for å ta enda noen bilder, et siste spørsmål. – Hva med all denne oppmerksomheten? Er det alltid hyggelig? – Nei… Det er jo både òg. Nei, klart det ikke alltid er like hyggelig. Det kan bli for mye også. Tekst: Marius Sørhus Foto: Thomas Aas