Et lite merke i verden

Jeg møter John Erling Vinnem i butikken hans «Johnny Love» i Innherredsveien. I min frustrasjon over potensielle, og høyst sannsynlig snarlig nærværende, parkeringsvakter, har Mr. Love betrodd meg en improvisert parkeringsplass på fortauet, det vil si; rett foran butikkvinduet hans… – Ja, så ser vi dem hvis de kommer, ikke sant? Sier han. Ja, ikke sant, så enkelt, tenker jeg og parkerer takknemlig. Mannen hadde overhodet ingen planer om å bli klesdesigner. Langt ifra. Hans drøm og årelange ambisjon besto i å utdanne seg til veterinær. – Foreldrene mine er akademikere og sivilingeniører. De er jordnære realister og utdanningsrettede folk, men i tillegg til dette ligger det i familien å være kreative og flinke med hendene, sier John Erling som prater i hurtig tempo. En kunstnerbror med tilhørende kunstakademisk utdannelse hører også med til akademikerfamilien Vinnem, får jeg vite. Interessant kombinasjon det der med matte og kunst...

John Erling er ikke den som ivrig og takknemlig kaster seg inn i intervjuer og hyler ut sine framtidsplaner for alle og enhver. – Jeg har ikke noe behov for på noe vis å bli et allemannseie, og sier ofte «neitakk» til å bli intervjuet. Det kommer både av at jeg har vært i bransjen en stund, og at jeg liker å ha kontroll på tingenes tilstand. Da John Erling begynte med design, var det med merket Zaishi, som forøvrig betyr «harmoni i kaos». – Det var hardcore streetwear, med mye bevernylon, jeans og den type ting man fikk kjøpt i Norge på den tida. Selv om jeg solgte mye mer av det i Europa enn jeg gjorde i Norge. John Erling har ingen utdannelse i design. – Hvordan kom du på at du skulle begynne med design? – Jeg hadde aldri sydd før jeg var 20 år gammel. Jeg fant bare ikke klær jeg likte i butikkene, så det resulterte i at jeg begynte å lage mine egne klær. Etter en stund hadde også mine venner lyst på de samme klærne, så da laget jeg til dem også. Året etter var jeg i Paris på streetwear- messen «Who’s next» og viste fram min første kolleksjon. På den messen ble John Erling valgt ut som en av fem lovende, unge designere som får delta gratis med kolleksjonene sine. – Fortsatt var dette bare på gøy for meg, sier han, – jeg hadde først laget en «haute coiture»-kolleksjon med kjortler for menn og wrap-arounds for damer. Dette var flott på show, men ganske uanvendelig tøy i det daglige. Så jeg skjønte fort at det var viktig å jobbe rettet mot butikker dersom jeg var interessert i å leve som designer i Norge.

John Erling var allerede godt i gang med studier i petroleumsteknologi ved NTNU, om enn noe halvhjertet i sin innsats der til tider, ettersom interessen for design bare var jevnt stigende. Veterinær-planene hadde gått som en slags tråd gjennom oppveksten hans. En god del av det han foretok seg var rettet mot akkurat denne visjonen, som for eksempel tre års jobbing i tidligere Klæbu Dyrepark. Overbevist om å komme inn ved veterinærhøyskolen, beregnet han snittet sitt og regnet med at dette skulle gå knirkefritt. – På den tiden måtte man jobbe minst et halvt år på bondegård for i det hele tatt å kunne komme inn på veterinærstudiet. Jeg jobbet i ett år på en gård, og gjorde ferdig militærtjenesta rett etter det. Mens jeg var i militæret, slo Trude Mostue-effekten ut for fullt, med sin veterinærskole-serie på TV. Resultatet var at snittet gikk opp, og det ble skikkelig trykk på å komme inn ved veterinærhøyskolen. John Erling sto på venteliste som nr. fem, og begynte i stedet på petroleumsteknologi for å ha noe å studere. Han oppdaget raskt at han hadde en del interesser som det ikke var særlig gehør for på Gløshaugen. Kreative interesser. – Problemet var at jeg hadde bare hatt én tanke i hodet til da, og det var at jeg skulle bli veterinær. Jeg hadde egentlig ikke noen Plan B, og interesserte meg ikke seriøst for andre studier. Så da muligheten til å bli veterinær ramlet bort, sto jeg tilbake litt tom for ønsker. Denne tiden var vel en periode jeg måtte gjennom for å finne ut hva jeg egentlig skulle og ville gjøre. Jeg er ikke typen til å stanse opp og gjøre ting om igjen, sier han oppriktig. – Når veterinærstudiet ikke lot seg gjøre, så er ikke jeg den som nøster tilbake og begynner å ta opp fag for å komme gjennom nåløyet. Da går jeg heller videre, og begynner å se meg om etter noe annet. Og helt ærlig, så hadde jeg egentlig mest lyst til å være en slags veterinærblanding av Steve Irwin og David Attenborough, en som reiser rundt og jobber med apekatter og den slags, ler John Erling som hadde hovedansvaret for nettopp apekatter og slanger da han jobbet i Klæbu Dyrepark.

Etter å ha studert ved Gløshaugen en stund, bevilget John Erling seg ett års pause hvor han reiste rundt i Sør-Amerika og Asia. I denne perioden tegnet han veldig mye klær. Tilbake i Trondheim og i påvente av studiestart til høsten igjen, benyttet han muligheten til å lage de klærne han hadde tegnet. Vel tilbake til petroleumsstudiene var imidlertid motivasjonen fortsatt ikke helt på topp. John Erling satt faktisk en hel måned på skolen og tegnet klær... det var da han innså at han kanskje burde gjøre noe med dette. Det resulterte i nok et permisjonsår, men innen det året var omme hadde John Erling vært i Paris og vist fram kolleksjonen sin med svært god tilbakemelding fra øverste hold. Etter dette ble han regnet som et ”avsluttet kapittel” fra Gløshaugens side… John Erling gikk nå inn for å lage en kolleksjon myntet på butikker, inkluderende en god del streetwear og ytterklær. Dette fikk han kjemperespons på; hele åtte butikker i Frankrike bestilte klærne fra den nye kolleksjonen. Det var heftigere enn forventet, og mannen måtte skaffe seg et produksjonsapparat i en viss fart. – Heldigvis hadde jeg venner med kontakter innenfor produksjon i Frankrike, slik at jeg fikk litt drahjelp til å begynne med. Og vips; første kolleksjon, Zaishi, var et faktum. Etter tre bra år oppsto en kraftig produksjonsfeil hvor omtrent alle klærne returnerte fra fabrikken helt ødelagte. Da bestemte John Erling seg for å legge ned Zaishi. Men nye ting var på gang, og høsten 2006 så kolleksjonen Johnny Love dagens lys.

Brasil, Peru, Chile, Bolivia, Burma, Thailand, India og Nepal. Dette var land John Erling besøkte det året han reiste rundt. Han har alltid interessert seg for Asia og deres filosofi, og en del av inspirasjonen skriver seg tilbake til den tiden han drev med kampsport. – Jeg blir betatt av deres renhet, både med tanke på klær og på arkitektur. Da jeg reiste rundt i Asia, tegnet jeg mye klær som var inspirert av det asiatiske, samtidig som de ikke egentlig så asiatiske ut. Det var disse tegningene jeg begynte å jobbe med da jeg kom hjem til Trondheim igjen, forteller han. – Jeg anser meg selv som en futurist, og jeg jobber med framtidsfølelse i klærne jeg lager, ikke retro. Jeg har ingen interesser av å gjenskape og repetere ting som tidligere har vært på moten, men jeg inkluderer det sporty og klassiske i klærne jeg lager. Dersom jeg allikevel vil skape et glimt av retro, så prøver jeg å gjøre det på en ny måte. Ikke bare med å bytte stoff, men med å tenke nytt, endre på bl.a. linjer. En dobbeltspent trenchcoat, f.eks., er og blir en dobbeltspent frakk, men det lar seg gjøre å konstruere vinkler i legg og i plagget som gjør at det får en mer framtidsrettet uttrykk. John Erling viser meg hva han mener, og tar på seg en frakk fra kolleksjonen sin. – Her er linjer og vinkler ganske harde og skarpe, og det framtidsrettede ligger synbart her, sier John Erling og viser til legg og linjer.

John Erling lager klær for menn. Dersom han skal være fan av noe, så må det være Dior. De lager klassiske klær som samtidig ansees som framtidsrettet. Han følger interessert med på tekstiler, og drar to ganger i året til tekstilmesse i Paris hvor han ser på trendene der. Allikevel er han er opptatt av å holde på sin integritet og følge sitt eget hode som designer, og skape klær som er en del av ham selv. Alle klærne hans syes i Bucuresti, ved hele fire forskjellige fabrikker. Neste høst kommer også strikkeplagg inn i kolleksjonen. – Den store forskjellen ligger i følelsen når man har på seg tøyet, mener John Erling, om det å iføre seg klær fra Johnny Love kontra andre. Da tenker han hovedsaklig på passform og valg av tekstiler, begge deler noe han er svært opptatt av. – Mine klær har en smal passform i forhold til mange andre merker. Oppskriften min er brede skuldre og bred rygg, for å ha en bedre bevegelse. Menn er jo ofte smalere nede enn oppe, så plaggene kan ha god plass oventil og smalne nedover til hoftene. – Det var først da jeg begynte å lage dresser for en tid tilbake, at jeg skjønte hva den riktige passform var. Fabrikkene greier ikke å kopiere de litt spesielle mønstrene hans med maskinene sine, så løsningen her er at John Erling tegner alle mønstre selv for hånd. – Hvor får du ideene til plaggene dine fra? – Det kommer mest av at jeg får en tanke om å løse noe både teknisk og grafisk sett. Det kan være en detalj som ikke er god, og da forsøker jeg å finne noe som kan forbedre det. Ved f.eks. å splitte opp baklommer, og skyte inn ekstra stoff og sømmer, blir det bedre hold i en buksebak som ofte strekkes etter en tids bruk. Slik jobber jeg i forhold til å løse et slags problem slik at mine plagg hele tiden skal forbedres, både med estetiske elementer og i det praktiske med passform, forteller John Erling. – Det handler om å realisere tanker og visjoner, fortsetter han. – Det å få ideene sine ut til et ferdig produkt, først ned på papiret og så overføre dette videre til et plagg.

Johnny Loves klær er preget av å være svært gjennomtenkt laget, og de preges av asymmetri eller forskyvning av symmetri. Det å leke seg med linjer, hvor et legg møter et annet, resulterer i symmetri. Alternativt gjør han det motsatte; hvor to legg ikke møtes helt, men er i nærheten av hverandre og allikevel skaper en slags symmetri. John Erling trives med «harmonisk» rot rundt seg, og dette er noe han ynder å overføre til klærne sine. Han ønsker å prege bybildet. – Jakker er noe jeg satser mye på, både fordi jeg brenner for ytterplagg og fordi vi bor i Norge hvor behovet for ytterplagg er stort. Det første jeg tegner i en kolleksjon er nesten alltid frakkene, sier han. Ettersom John Erling begynner å bli en svært travel mann, har han planer om å engasjere folk til å ta seg av bl.a. markedsføring. På den måten får han bedre muligheter til å følge opp butikkene som selger klærne hans. Hele 16 av landets butikker selger klærne hans utover våren, og i Trondheim selges klærne hans på Retros to butikker, i tillegg til hans eget utsalg i Innherredsveien. Han svarer nei til mange forespørsler fra butikker, siden han ikke har noe ønske om overdreven tilgjengelighet. – Jeg ønsker å være et lite merke i verden, ikke et kjempestort merke i Norge. Heller et smalt, lite merke på bredere virkeplass enn en kommers greie her hjemme som fort faller av moten. Jeg er mer opptatt av å jobbe godt med de butikkene jeg har, og å opparbeide en kundegruppe, enn å ha for mange samarbeidspartnere som jeg ikke greier å holde på, forklarer han. – Norge er ikke så veldig stabilt sånn i forhold til merker, hvis man overfyller med et merke, så blir folk fort lei, og når et merke blir allemannseie, blir det kjedelig og man mister etter hvert interessen. Derfor er en langsiktig plan viktig å holde på, og man behøver ikke stadig jobbe med ny markedsføring rettet mot nye målgrupper. – Kolleksjonen min ligger midt imellom Carlings og Hugo Boss, sier han, – og imellom streetwear og det klassiske, forteller han avslutningsvis. Utover vårparten reiser John Erling Vinnem på designermotemesser til Paris, Berlin, København, London og Oslo. Han akter å bli et lite merke i verden... Tekst: Nadja Løvaas Bertelli Foto: Wad/Danielsen www.wad-danielsen.com