En nordisk superhelt

Jeg har avtalt å ringe Andreas en mandag kveld i februar. Han befinner seg fremdeles i Colorado, hvor han pleier kropp og sjel i etterkant av årets X Games. Det ringer og ringer... og ringer.
Omsider tar Andreas telefonen.
– Du, hør, jeg står så forferdelig på farten akkurat nå. Kan du ikke ringe meg fredag isteden? Da er jeg i New York, sier han.
Fredag prøver jeg igjen, med samme nedslående resultat. Igjen er han opptatt – åpenbart ett eller annet sted uten særlig god dekning. Utallige sms’er senere får vi endelig kontakt. Nå er han på plass i Los Angeles. Det er kveld, og han er nettopp kommet hjem fra en lang dag i ødemarken. Nå er det filminnspilling som står på dagsorden.

Andreas Wiig ble født i Asker for litt mer enn 27 år siden. Så lenge han kan huske har han vært glad i sport. Fotball, håndball, langrenn, alpint og hopp er bare noen av de idrettene han var innom. Og ja, han fikk selvfølgelig topp karakter i gym! Unggutten trivdes alltid godt ute i kulda. Alpint var mest stas frem til han nådde 11-årsalderen. Da syntes han omgivelsene begynte å ta ting litt for seriøst, og Andreas var mest opptatt av å ha det gøy.

På den tiden var snowboard ennå et forholdsvis sjeldent innslag i bakken, men enkelte pionerer var det. Det var disse som snart fattet den unge Askerguttens interesse. Å leke seg med et brett virket langt mer fristende enn å konkurrere om sekunder, og ikke lenge etter kjøpte Andreas sitt første snowboard. Resten er historie. Nå er Andreas Wiig konstant på reisefot. Størsteparten av vinteren tilbringer han i USA, de lyse månedene i Oslo.
– Men det hender at jeg tar en tur over om sommeren også. Det blir litt her og litt der. Jeg bor nok mest i Bergen.
– I Bergen? (Forbindelsen er litt dårlig...)
– Nei i BAGEN, ler han.

Det hersker ingen tvil om at livet som profesjonell snowboarder også medfører en litt spesiell livsstil, og at denne gruppen idrettsutøvere skiller seg ganske betraktelig ut fra andre. Hverken strengt kosthold eller beinharde treningsøkter synes å være noe tema. Snarere tvert imot.

Jeg undrer hva som egentlig tiltrekker mest? Selve idretten eller tilværelsen som følger med?
– Det å stå på snowboard er noe helt spesielt, og det er den biten jeg utvilsomt setter mest pris på. Men jeg har også stor sans for miljøet rundt idretten. Snowboard er nokså avslappet, og treningen ofte lystbetont. Det kan selvsagt tidvis være litt slitsomt, men utvilsomt moro. Det å ha det gøy bidrar også til at man presterer bedre, sier Andreas. Han bekrefter at det er en del festing.
– Men det har dempet seg betraktelig. Snowboard er blitt mer seriøst enn det mange tror. Selv kan jeg ikke gå i hundre hele tiden. Da hadde jeg ikke holdt ut særlig lenge. Det hender faktisk at jeg savner tiden da jeg første gang var i USA. Vi var en gjeng som reiste over og levde nesten helt på lykke og fromme. Det eneste vi tenkte på var å komme oss ut i bakken. Så lenge vi klarte det var vi storfornøyde. Nå er tilværelsen litt mer sammensatt, forteller han.

I tillegg til å hevde seg i konkurransesammenheng har Andreas deltatt i flere til dels spektakulære filmer. Selv synes jeg det ser livsfarlig ut. Er han noensinne redd?
– Ikke under konkurranser. Da er hoppene nøye beregnet, og spenningen knytter seg først og fremst til hvor bra det blir. Å lage film er en helt annen sak. Da er jeg ofte redd. Særlig før jeg skal gjøre et hopp for første gang. Det kan være vanskelig å beregne avstander, og går det først galt kan det gå virkelig galt.
Har du noensinne skadet deg?
– Ankelen har slarket litt, og det har blitt en del hjernerystelser. Dessuten tror jeg at jeg brakk et ribben en gang. Det eneste bekreftede benbruddet jeg har hatt begrenser seg imidlertid til lillefingeren. Og så har jeg hatt et par meniskoperasjoner. Men de skadene oppsto i forbindelse med fotball og trampoline – ikke snowboard!

Merittlisten hans tatt i betraktning hersker det ingen tvil om at Andreas må ha et utpreget vinnerinstinkt. Han har blant annet tatt gull i slopestyle X Games to år på rad. Forøvrig var han den første til å parkere Shaun Whites lange seiersrekke.
Hvordan forbereder du deg før en konkurranse?
– Den fysiske biten går litt av seg selv. Det blir å kjøre mye. Jeg tror det viktigste er å ikke ta konkurransene for seriøst. Den mentale delen kretser mest rundt konsentrasjon. Man må være fokusert på å vinne. Jeg prøver å visualisere hoppet i forkant, for så å holde bildet i hodet så lenge som mulig. Etter hvert går det litt automatikk i det også.
Andreas forteller videre at han ofte lytter til musikk, og da gjerne Turboneger eller AC/DC for å gire seg litt ekstra opp.
– Mange hører faktisk på musikk under selve konkurransen også. Selv gjør jeg ikke det, men jeg har ofte ipoden på når jeg bare cruiser rundt.

Å «cruise rundt» er noe han liker ekstra godt. Likevel innrømmer han at det å vinne en konkurranse ga mersmak, og at han de siste årene har forsøkt å delta i så mange som mulig. Men etter en viss tid i anlegg begynner det å krible i kroppen.
– Da må jeg ut i løssnøen, sier han.
Enkelte steder er det heldigvis mulig å gjøre begge deler. Legendariske Aspen i Colorado er ett av dem. Det var også der årets X Games gikk av stabelen.
Selv kunne jeg godt tenke meg å innta Aspen, men som regel blir det til at jeg foretrekker den norske hyttedrømmen – med endeløse vidder, utedo, vannbæring og annet blodslit.
Jo, Aspen høres definitivt fristende ut. Men er det like glamorøst som jeg har fått inntrykk av?
– Sigarføringen er nokså høy, ja. Damer på femti pluss, gjerne iført trikot og pelskrage, er ikke noe uvanlig syn. Mange har sikkert ankommet byen med privatfly og egen stab på slep. Filmen «Dum og dummere», der Jim Carrey rocker Aspen i rosa smoking, er mer autentisk enn folk tror, ler Andreas.
Apropos klær. I mange år har Andreas vært sponset av Vans. Nå har han også sin egen kleslinje for den prestisjetunge produsenten. Selv om Andreas ikke selv tegner plaggene, har han klare idéer om hvordan de skal se ut. Han får også mulighet for å teste klærne før de går i produksjon. På den måten vet han at designen fungerer også i praksis.
Å jobbe med klær er tidkrevende, men noe Andreas liker godt. Når alderen tvinger ham til å legge opp, er planen å fortsette samarbeidet med Vans på heltid.
Jeg har hørt rykter om at du har en fortid som bartender.
– Det var en nokså kort karriere, og neppe noe jeg bør satse videre på, humrer Andreas.
Episoden jeg sikter til fant sted på baren «Rendevouz» i Alaska. På grunn av dårlig vær hadde det vært en nokså kjedelig tur, og resultatet ble en heller fuktig aften
– Etter utallige drinker fikk jeg det for meg av jeg skulle styre baren. Det gikk fint en stund, men etter hvert innså eieren at det nok var best å fjerne meg derfra. Det gikk noen glass for å si det sånn...

Jeg tar meg i å lure på om Andreas noen gang sover, eller om han har fått utdelt noen ekstra timer i døgnet som vi andre ikke har. Han deltar i konkurranser, medvirker til å designe klær og spiller inn film. I tillegg bruker han tid på veldedighetskonseptet «Make a wish» og ikke minst på kjæresten gjennom flere år, Marion Ravn. Han forteller også at han både leser og ser film. Favorittboken er «Dirt», en halsbrekkende rockebiografi på det legendariske bandet Mötley Crue. «Forest Gump» er en film han gjerne ser igjen, for ikke å snakke om det første filmen til snowboardguru Terje Håkonsen.
– Den har jeg sett sikkert tusen ganger, forteller han.
Sånn helt til slutt. Jeg har en ung sønn som er stor fan. Han lurer på hvor mange jenter du har kysset?
– Det er en hemmelighet, avslutter Andreas, og ler.

Tekst: Siri Gerrard  Foto: Snowboardforbundet