Helene Bøksle: Sanger og medmenneske

– Ring meg etter tolv! Da er vi passert Telemark og dekningen er ikke så verst, skriver Helene Bøksle i en sms.
Tanken var kanskje god, men så er det ikke at alt går som planlagt. Toget ble forsinket, dekningen var aldri optimal og stakkars Helene ble stadig mer stresset med tanke på konserten hun samme kveld skulle holde på Kilden. 
– Kan vi utsette det til i morgen? Da sitter jeg i bilen på vei til Hamar og har all verdens tid til å snakke? spør hun. 
Den lille sms-utvekslingen er på mange måter beskrivende for Helenes tilværelse. Kalenderen hennes er godt dekket – for å si det forsiktig. Konsert i én by den ene kvelden, i en annen den neste. Ønsket om å kunne leve av sang må i høyeste grad kunne sies å være oppfylt. 
– Helt fra jeg var liten var dette noe jeg håpet på. Jeg var jo klar over at jeg hadde en god stemme, men det alene er ikke nok. Like viktig var det at jeg følte jeg hadde noe å formidle. Heldigvis hadde jeg også foreldre som verdsatte valget mitt. De pushet meg aldri, men ga meg isteden ro og støtte til å utvikle meg i det tempoet jeg trengte.

Hektisk hverdag

Helene var bare tretten år gammel da hun første gang opptrådte nasjonalt. Det var under Nobelprisutdelingen i Oslo i 1994. Knapt to år senere flyttet hun hjemmefra for å satse på en musikalsk karriere. 
– Det tok likevel mange år før jeg følte at var jordet i sang. For meg var det viktig med noen runder i manesjen før jeg var overbevist om at dette var noe jeg kunne – og ville – dele med et publikum. 
Og dele gjør hun. For ikke så lenge siden holdt hun konsert i Italia. To dager senere var Helene på plass i Kristiansand, så Hamar før hun foruten flere opptredener rundt i Norge legger kursen mot både Sevilla og Dubai. Kort tid etter venter årets juleturné, som blir større enn noen gang.
– Det er jo godt å ha noe å fylle dagene med, ler Helene. 
Et lignende program hadde tatt knekken på undertegnede. Jeg blir sliten bare ved tanken. 
Helene, derimot, fremstår alltid blid og positiv. Blir hun aldri sur og lei? 
– Å joda! Bare spør de jeg jobber sammen med. Noen ganger må man bare få ting ut. Det tror jeg er nødvendig. Men det skjer ikke så ofte. Tro det eller ei, men det er faktisk sånn at det å holde konserter lader batteriene mine. Det gir meg kraft og energi. Mye handler også om nøye planlegging – i god tid. Overraskelser liker jeg ikke. Og så må jeg ha tid til å trene! Det hadde jeg aldri trodd at jeg noensinne ville komme til å si, men det å løpe er jeg nesten blitt avhengig av. Det gir utrolig med overskudd. God mat, også! Jeg er fokusert på å få i meg riktig næring. Det er jo litt som toppidrett, dette her. 
– Skeier du aldri ut med litt rødvin, for eksempel?
– Klart man må drikke rødvin! Jeg er en livsnyter og vin er definitivt en del av det gode liv. Det finnes knapt noe bedre enn å synke ned i sofaen sammen med den man er glad i – aller helst med et glass vin i hånden. Det er ekte lykke! Men så gjelder det bare å ikke synke altfor dypt ned i sofaen. Da blir det så tungt å komme opp. 
Med det mener Helene at hun fortrekker å jobbe intensivt i perioder, og heller ha helt fri i andre. 
– Under de første juleturnéene mine hadde jeg fri en dag innimellom. Det ble bare surr. For meg fungerer det bedre å ha konserter hver dag. Det er intensivt, men da holder jeg fokus. Jeg tror også det er viktig å ikke hele tiden se fremover mot det øyeblikket man endelig kan slappe helt av. Nyt heller veien og dagen! Det har gitt meg utrolig mye. Tenk så heldig jeg er som får sett så mange ulike steder av Norge – og ikke minst treffe menneskene som bor der. Det er litt som «Der ingen skulle tru at nokon skulle bu». Der holder jeg konserter!

En annerledes advent

Førjulstiden er utvilsomt Helenes travleste periode. Mens vi andre åpner adventskalendere og baker pepperkaker er hun på veien – kontinuerlig. Og vi snakker ikke om å fly fra sted til sted med privatfly.
– Av og til kan jeg savne det å ikke ha en mer ordinær førjulstid. Drikke gløgg og pakke inn gaver! Slike ting får jeg aldri gjort. Det blir dårlig med sju slag, for å si det sånn. Men samtidig får jeg høytiden tett på meg på andre måter. Julens ekte budskap kommer nærmere i møte med mennesker som kanskje ikke har det så enkelt. For det er det ikke alle som har! Jeg er både ydmyk og takknemlig over disse møtene. Samtidig håper jeg at konsertene får folk til å føle de har med seg mer i hjertet når de går, enn da de kom.

Gammel sjel i ung kropp

Ungdommelig, feminin, snill, morsom og alltid velstelt! Lovordene er mange når jeg spør en av Helenes venner om hvordan sangeren er privat. I bunn og grunn er det også slik hun fremstår for offentligheten.
– Har hun andre sider? Ikke fullt så kjente? 
Etter først å ha avkreftet at hun alltid er blid og velstelt kommer Helene med følgende avsløring:
– Jeg er litt gammeldags i hodet! Trives med ro og det enkle liv. Baker så ofte jeg kan og strikker på turné. Jeg er utvilsomt den gamle damen i bandet, ler hun.
– Noe annet? 
– Njaaa, spør du mine nærmeste får du sikkert en tirade av historier. Men, du, nå er jeg fremme på Hamar og hele bandet venter på meg. Jeg er nødt til å gå, avslutter Helene. 
Kanskje er det ikke alt som trenger å deles, tenker jeg etterpå i mitt stille. Noen hemmeligheter bør vi kanskje alle ha?

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Nina Hurum

Følg IN magasinet på Facebook