Fra gatekunst i Stavanger til galleri i New Jersey

– Jeg skulle ønske hanken til denne nøkkelen var større, for jeg kan aldri huske hvor jeg la den, sier Atle Østrem blidt, og leter gjennom alle lommer før han til slutt finner nøkkelen til den sølvgrå leiebilen.
Hans egen bil har han latt stå hjemme i Oslo, for den egner seg ikke så godt til langkjøring. For i dag kjører kunstneren ofte langs kysten, hjem til barndomsbyen Stavanger. I bagasjen har han med seg flere kunstverk, og en rekke avtaler med gallerier og kunder. Formiddagen Østrem stiller til intervju med IN magasinet har han allerede vært på kryss og tvers av Stavanger flere ganger. Dagen skal ende på Ranglerock-festivalen på Bryne, hvor han er årets festivalkunstner. Vi møter ham i Galleri Koll i Bikubå, hvor han skal ha utstilling i april. 
– Det blir femte gang jeg stiller ut her, understreker Østrem.

Han har alltid vært glad i å tegne, og lenge tatt i bruk graffiti-teknikker. Født og oppvokst på Kverneland, omtrent en halvtimes kjøring fra sentrum, var imidlertid ungdomsmiljøet for kunst relativt lite. Men blant enkelte var interessen enorm.
– Alle tegner mye når de er små, men da kameratene mine begynte å fokusere på fotball eller andre ting, fortsatte jeg å tegne og male, sier Østrem.
Foreldrene skilte seg da han var liten. Skolekameratene bodde langt unna da han var hos far i helger og ferier. Derfor var tegning og maling et gledelig tidsfordriv. Uten å misunne dem, ser Østrem blidt på at dagens ungdom har flere arenaer å utfolde seg på, rent kunstnerisk. Som at gårdeiere i dag donerer vegger til unge graffitikunstere, og at gatekunst inkluderes i skolehverdagen. Slik var det ikke for femten år siden, og i alle fall ikke i distriktet utenfor Stavanger.
– Graffiti var en veldig storbyting. Den gangen følte jeg at jeg satt alene ute på Kverneland, for ingen andre drev med det. Akkurat da skulle jeg ønske at jeg kunne bo i en kjempestor by, minnes Østrem.
Men å vokse opp på en liten plass har hatt sin sjarm. For nå som kunstneren og hans samboer har bodd i Oslo i tre år, og Østrem har reist til enda større byer for å stille ut kunsten sin, har han lært å sette pris på naturen.
– I dag ser jeg på det som en positiv ting at jeg har sett noe annet enn storbyen. Det er greit å tenke på at jeg vet hvordan strendene på Jæren ser ut, hvis du skjønner, sier han.

Det var et stilig platecover og kunsteren bak det som inspirerte Østrem til å drive med kunst. Men det var først da han så dokumentarfilmen «Style Wars» at han ble inspirert til å begynne med graffiti. Lidenskapen vokste, og Østrem tok kunstformen, fargene og figurene med ut på gaten. Blant annet gjennom å tagge på vegger. Som nittenåring ble han imidlertid varetekstfengslet for å ha tagget ulovlig, noe som resulterte i et erstatningskrav. Derfor måtte han legge om vanene litt.
– Jeg hadde lyst til å fortsette med å male og uttrykke meg, så jeg begynte å male på lerret og papir istedenfor, sier Østrem.
Men teknikkene fra graffitien har han tatt med seg.
– Jeg har tatt med meg skriftmotiv, som graffiti handler mye om. Jeg har også lik fargebruk, sterke konturlinjer, og tegneserieaktige karakterer. Det er typisk for alt jeg maler, sier kunstneren.
Han har også videreført det han mener er litt av mentaliteten bak graffiti.
– Mange av bildene mine har samme type figurer. Ved bruk av repetisjon blir de lett gjenkjennelige etter en stund. Jeg prøver bevisst å skape en signaturstil og å rendyrke et stiluttrykk, sier Østrem.

Østrem har altså fortsatt i graffitiens baner. Og selv om han i stor grad arbeider på lerret og papir, hender det fortsatt at han maler på vegger. Men i lovlige former, og, som han selv sier: Der det passer seg. På CV-en har Østrem derfor en rekke egenartede oppdrag, som et maleri på en betongdusj, og et maleri på en åpen vedovn i mur. For til tross for et erstatningskrav, var det aldri noe alternativ å gi seg. Bakgrunnen med graffiti, som han mener enkelte stigmatiseres for å drive med, har hatt mye å si for hvem kunstneren Atle Østrem er i dag. En benevnelse som derfor har hengt igjen, er kunstuttrykket fra en av hans utstillinger «Beauglyful». Han har alltid vært opptatt av å blande stygt og pent.
– Mer tidligere enn jeg er i dag har jeg vært opptatt av å blande renninger, grove penselstrøk sammen med rene og fine konturlinjer. Jeg er opptatt av å se det fine i noe som egentlig blir sett på som stygt, sier Østrem.
Den tankegangen mener han går litt igjen i holdningen til graffiti.
– Tidligere var det jo kjempeforbudt, og det stod i avisen at det var ren vandalisme, hærverk og stygt. Men jeg har alltid sett noe fint i det, og jeg har jo med meg min stygge bakgrunn, sier Østrem, og lager hermetegn bak de siste ordene.
Kunstneren gleder seg derimot over at samfunnet har endret syn på tagging. Flere og flere aksepterer graffiti som en kunstform. At han har tatt med graffiti-teknikker til lerretet, og lagt bort sprayboksen, gjør at han føler seg som en kunster som ligger litt midt mellom.
– Jeg føler meg som en outsider. Jeg kommer fra en graffiti-bakgrunn, og blir ofte plassert i streetart-sjangeren. Men jeg føler ikke selv at jeg tilhører den. Ei heller i den mer tradisjonelle kunstscenen. Siden jeg ikke har noen form for kunstutdanning, faller jeg litt utenfor begge gruppene, sier kunstneren. 
Men det gjør absolutt ikke noe.
– Jeg trives godt med å være en outsider. De fleste bevegelser har en del spilleregler. Jeg kan jo være litt anarkist, for jeg hører ikke helt til i noen av leirene, spøker Østrem.

Nå som nettverket hans i Norge har vokst, ønsker Østrem å gjøre seg kjent i andre land. Utenom en rekke gallerier i Norge har han stilt ut kunst i Asbury Park i New Jersey, i Hannover og Hamburg i Tyskland, og i Basel i Sveits. Det inspireres han av.
– Å reise i seg selv er inspirerende, og å se nye ting og steder. Det gir impulser som inspirerer, sier han, og fortsetter:
– Det er kjekt å se hvordan folk jobber og tenker. Det har vært mye fokus på kunstutdanning i Norge, og at mange er skeptiske til de som ikke er utdannet. I USA har jeg en opplevelse av at det er mindre viktig, og at man vurderes mer ut i fra det man produserer som kunstner. Det inspirerer meg.
Selv om stavangerkunsteren ønsker at snøballen skal fortsette å rulle, spesielt i USA, har han aldri hatt noen særlig klar plan for hva han skal og vil.
– Jeg føler veien blir veldig til mens jeg går. Det dukker plutselig opp en eller annen mulighet jeg må grabbe. Så får jeg gjerne helt nye ideer eller nye folk jeg kan jobbe med ut fra den ene tilfeldigheten, sier Østrem, og understreker:
– Jeg har ikke en plan jeg følger slavisk. Det overordnede målet må vel være at jeg skal nå ut til flest mulige folk med kunsten min. Så er det jo forskjellige måter å gjøre det på.

Atle Østrems utstilling hos Galleri Koll i Bikubå i Hillevågsveien 70 åpner 7. april. Se mer av Atles kunst på hans hjemmeside, Facebook og Instagram.

Tekst: Emilie Gundersen | Foto: Emilie Gundersen, Bjarte Sørensen, Per Vognstoft Pedersen & Atle Østrem