For full damp ved verdens ende

I det halve århundret brakte Trochita bokstavelig talt varer til og fra Patagonias hvete-, ull- og olje-mineralbelter. Det smalsporete toget var livsnerven for bygder med hundrevis av kilometer til nærmeste større by, eller havneby.

Klokken 9.30 en tirsdags formiddag på Esquel Stasjon. Skoleklasser, europeiske middelaldrende turister, chilenske backpackere og brasilianske 4x4 landrover-klubber venter spent på damptogets ankomst. Et høyt TUUUT og en skrikende plystring samt lyden av de mange toghjulene mot jernbaneskinnene får alle til å vende hodet. Og der kommer hun: ET nydelig velholdt tysk-produsert Henschell-lokomotiv fra 1922 i front. Den skiftvise hvite og sorte røyken tyter tykt ut av skorsteinen hennes, og den mindre tykke og kritthvite damper fra sidene og under, fyller stasjonen. De knipsende blitzene på passasjerenes kameraer blinker ustanselig. De brune togvognene med påskriften «El Maiten-Esquel» vitner om at disse vognene, fra åpningen i 1945 til den stengte i 1993, har rullet over de til tider ørkenhete og iskalde patagonske steppene og kløfter med nytilflyttere – og deres varer samt kreaturer.
Leder av Trochita i Esquel, Americo Austin, med engelske besteforeldre, forklarer Trochita slik:
– Damptoget er en tidsmaskin, som i området har forbundet de øde landsbyene og bokstavelig talt bragt sivilisasjonen frem i form av telegrafer, telefoner og nytt fra resten av verden. I dag er Trochita stadig et symbol og en påminnelse om at Patagonia var og fortsatt er en av verdens utkanter. Et sted for eventyrere, som på besteforeldrenes eller foreldrenes tid brukte damptoget som et transportmiddel, men i dag er en annen form for eventyrere, turister med smak for aktiv ferie, sier Americo Austin.
Inne på Americo Austins kontor, i den opprinnelige stasjonsbygningen, står et gammelt pengeskap fra Boston og gulnede fotografier av opp- og nedturer i damptogets storhetstid frem til privatiseringen og dermed slutten for hele Argentinas gods- og passasjertog i 1993. Stasjonsarbeiderne kommer og går inn og ut av kontoret for å hente nøkler til verkstedet og garasjen og rangearealet. Fotografier av gamle medarbeidere, de som laget jernbaneskinnene i ulidelig varme- og kuldegrader går over i hverandre i det lille stasjonsmuseumet med lykter, kullovner og andre historiske ting fra Trochitas historie. Et høyt tut, fuuut, lyder, og Henschel-lokomotivet ruller dampende og hvislende ut fra verkstedet og finner, etter flere sporskift og retningsskift, togstammen med de åtte vognene. Alle stiger ombord, med nummererte plasser, og billettkontrolløren arbeider seg vei gjennom de åpne vognene. I midten ute i siden er kakkelovnen, la salamandra, hvor det ble oppvarmet diverse sutteflasker og stekt en god biff – til tider direkte på selve kakkelovnen. Vi ruller ut av Esquel med små lokale barn vinkende ved siden. I utkanten ligger de tradisjonelle små butikker med alt, minimercados, og oppsalede hester ventende ved siden av bilene. Vi passerer et par trebroer og kommer så med et ut på de patagonske steppene med lave busker, sauer og de snøkledde fjelltinder i bakgrunnen. Toget ruller av gårde. Gadagong, gadagong. En lokal musiker, tilhørende Mapuche-indianerne på endestasjonen Nahuel Pan, spiller gitar og synger folkesanger i hver kupé på både spansk og mapuche. Passasjerene rykker tettere på ham, og hverandre, og den klassiske bitre argentinske teen, som drikkes gjennom metallsugerør i utsmykkete, åpne tepotter med tebladene i, går fra hånd til hånd og munn til munn. Anekdotene svirrer i luften. En eldre mann har kjørt jomfruturen med Trochita i 1945. En kvinne forteller om hennes avdøde far, som arbeidet i perioden 1947-53 på strekningen El Maiten-Esquel.
Oppe i lokomotivet forteller Hr. Aguero, at det hele dreier seg om å brenne for damptoget og forstå at alle samarbeider for og få det beste ut av den gammeldagse dampkraften. Han dreier på flere instrumenter, og toget øker farten. Med et smil om munnen sier han, at røverbander «gringos», utenlandske cowboys som Butch Cassidy & Sundance Kid bodde i regionen i fem år i begynnelsen av 1900-tallet da de var på flukt fra Pinkerton-detektivbyrået. Vi når indianerbygden Nahuel Pan, og folk strømmer ut for at kjøpe håndverk og varme frityrstekte vaffelbrød. Hr. Aguero kontrollerer lokomotiv, og fru Jovita fra spisevognen kommer opp med en varm empanadas, et typisk sydamerikansk deigbrød fylt med kjøtt og grønnsaker.

IN magasinet spiser også og gleder seg til returreisen.

Forfatter og Patagonia-ekspert Jorge Migliori tar i mot folk på hans Bed & Breakfast, Canela
(www.canelaesquel.com), i utkanten av Esquel. Gjennom årenes løp har han skrevet og fortalt en hel del om de walisiske pionerenes historie i denne delen av Patagonia, noe som resulterte i boken «Rocky Trip». Mest kjent er Jorge Migliori for sin omfattende bok «La Trochita». Her forteller Jorge Migliori om damptogets betydning for Patagonien den gang som i dag:
– Den er et minne fra selve koloniseringen av Patagonia. Uten Trochita ville ikke den øvre delen av Patagonia hengt sammen, og mange landsbyer ville med stor sannsynlighet ha dødd ut. Damptoget overskrider alle aldre og nasjonaliteter og er en viktig del av koloniseringen, sivilisasjonen og industrialiseringen av et så stort land som Argentina, sier Jorge Migliori. Han er til tider med og arrangerer charterturer for toginteresserte som over flere dager kjører med Trochita og får en opplevelse for livet ved å besøke de små, og i dag forlatte, stasjonsbyer nordpå.

Det smalsporete toget ble åpnet i 1945 etter nesten fire tiår med overveielser. Men av de planlagte 1.309 km ble kun 402 km bygd og brukt, fra Ingeniero Jacobacci i nord til Esquel i sør. Først ble 50 tysk-produserte Henschel-lokomotiver kjøpt, og deretter 25 amerikansk-produserte Baldwin. Lokomotivene bruker i snitt 100 liter vann per km. Frem til 1950 var Trochita utelukkende godstog, deretter også passasjertog.

Hjemmeside: www.latrochita.org.ar