Film og familieliv

Mongoland og Monstertorsdag er to av dem. Men det var i filmen Eventyrland, hvor Silje hadde sin første hovedrolle (Jenny), at hun virkelig fikk vist hvilket stoff hun er laget av.
Undertegnede var bergtatt. Jeg ble rørt, jeg trodde på Jennys forelskelse, drømmer og håp. Hun var troverdig og sår, lavmælt og sterk, men aldri sentimental. Sjelden har jeg vært så imponert. 
Derfor er jeg litt spent før jeg skal ringe Silje. Kall det gjerne starstruck. Det hjelper heller ikke at jeg – av alle dager – har avtalt å snakke med henne 18. mai!
– Eg e litt tom i håve i dag, det va jo 17. mai i går, forteller hun. 
Det var som om jeg skulle sagt det selv. Silje er vennligheten selv, og nervene forsvinner som dugg for solen.

Skuespillerkarrieren begynte i Stavanger barneteater. 
– Jeg hadde sett noen forestillinger sammen med familien og hadde så lyst til å begynne. 
Først startet hun i en klubb hvor alle fikk lov til å være med. Silje var nervøs, og grudde seg til hver gang. Så fulgte roller i de årlige forestillingene. Hun stortrivdes på scenen, og angsten forsvant. Problemet var bare at hun ikke følte seg flink nok. 
– Det var egentlig ganske fælt. Jeg ville så gjerne være en god skuespiller, men klarte ikke helt å bli kvitt følelsen av å være dårlig. 
Silje hang med. År etter år, men skjønte aldri helt hvorfor. 
– Det va bare så drid, sier hun på klassisk Stavangerdialekt. 
Noe som ikke var «drid» var det sterke samholdet som oppsto innad i ensemblet. Miljøet var unikt, hun hadde venner i absolutt alle aldre, og de eldre fikk ansvar for å støtte de yngre. Sånn sett var det en positiv og deilig tid, nerver eller ikke.
Da hun gikk på videregående på Steiner-skolen fikk hun til slutt valget mellom teater eller skole. Fraværet var for høyt.
– På Steinerskolen har vi ikke karakterer, og derfor betyr det mye at man faktisk er på skolen. Det var ikke jeg. 
Ett og et halvt år før hun var ferdig med skolen valgte Silje teateret.
– Foreldrene mine var lite begeistret for valget mitt. I mange år maste de om jeg ikke burde fullføre. Nå har de nok gitt opp.

For Silje har funnet sin hylle. Historien om hvordan det skjedde er kjent. Arild, som hun nå er gift med, oppdaget henne på et busstopp og tenkte at hun ville være perfekt for en rolle i en kortfilm han jobbet med. Sånn ble det, og for 17 år gamle Silje falt alt på plass. Det var film hun ville gjøre. 
– Ikke trengte jeg å rope for å sørge for at de på 70’de rad hørte meg; ikke måtte jeg overdrive. Jeg kunne bare være ekte! 
Det klarte hun fint, skulle det vise seg. Det ble flere kortfilmer, programlederjobb i ungdomsprogrammet U og roller i Mongoland, Jonny Vang, Detektor, Monstertorsdag, Rottenetter og Eventyrland. 
Sammen med Arild Østin Ommundsen, som hun etter hvert giftet seg med, var Silje en viktig brikke i den såkalte Stavangerbølgen. 
Selv har jeg sett for meg et blomstrende kreativt miljø; musikere, skuespillere og regissører som ikke bare var dyktige, men som også hadde det gøy. Levde livet og drømmen, på sett og vis. 
– Det er litt rart med denne såkalte Stavangerbølgen. Det var kanskje maks tre personer som virkelig ville noe – og som fikk ting gjort. Resten var tilfeldigheter. Vi var ikke en kul gjeng som bodde i kollektiv. Vi ble kjent etter hvert. Vi laget bare noe vi trodde på, og var ikke så opptatt av resultat. Så langt frem tenkte vi ikke. Nå har jeg følelsen av at det er nettopp resultatet som ligger til grunn for ganske mange prosjekter. Besøkstall, for eksempel, eller å delta på prestisjefestivaler eller vinne så og så mange priser. Det synes jeg er litt synd. Dersom for mange tenker sånn på likt tror jeg vi kan gå glipp av mye bra. Faren er at vi sitter igjen med mange bare middels gode filmer.

I disse dager er Silje og mannen i gang med et nytt prosjekt. 
– Arild har fått utviklingsstøtte, og vi har begynt å eksperimentere litt med en ny film. 
Fremgangsmåten er den samme som da de spilte inn Eventyrland. De jobber kronologisk og er villig til å endre kurs underveis. Foreløpig tittel er «Now It’s Dark», og mye av handlingen skal foregå om natten. 
– Jeg gleder meg til året som kommer. Det blir gøy å gjøre noe sammen igjen, sier Silje. 
Noe mer vil hun ikke ut med – ennå. 
– Det er ikke så mye å si, egentlig, nøler hun. 
Å være par, foreldre og samtidig jobbe sammen kan høres ut som en utfordring. Silje synes det går fint. 
– Vi har jo alltid jobbet sammen. Jeg kjenner ikke noe annet. Vi har jo tre unger, så hverdagen består like mye av å vaske og lage middag som av jobb, sier hun, men medgir at det snakkes mye om film. 
–Det er bare en fordel av vi er i samme jobb. Vi kan utveksle nye ideer og småsnakke om ting etter hvert som de dukker opp. På den måten sparer vi jo masse tid som ellers hadde vært brukt på møtevirksomhet. Jeg vet jo også ganske godt hvordan Arild tenker – og hva han vil, legger hun til. 
Hun var spent på hvordan det kom til å bli å få barn, men det har stort sett gått fint. 
– Det kreves jo enorme mengder barnevakt når både mamma og pappa må ut og filme på kvelds- og nattestid. Logistikken kan være en utfordring. Samtidig har det å bli mor gjort meg til en bedre skuespiller. Plutselig har man et helt register av følelser liggende rett under overflaten. Det er bare å hente dem frem. 
Duoen synes å ha det meste på stell. De får gode anmeldelser for filmene de lager og kombinerer barn og jobb på beundringsverdig vis. I tillegg ser de forbasket bra ut. Det er nesten så de er litt irriterende vellykket. Sånn som Efva Attling og musikeren Eva Dahlgren. Eller Angelina Jolie og Brad Pitt. 
– Nei, vet du hva! Ja, vi er selvsagt heldige som har mulighet til å leve av det vi brenner for. Men vellykket? Vi er jo så ensporede og nerdete. Reiser aldri og går sjelden på fest. Vi sitter jo bare hjemme og snakker film, ler hun. 
Hollywood og stjernestatus frister heller ikke. 
– Jeg er blitt altfor gammel til å flytte på meg. I Stavanger trives vi, og her blir vi, avslutter Silje.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Anne Lise Norheim