Et møte med en risikoavhengig regissør

Der er scenerommet for tiden omgjort til et interaktivt sted som gir publikum ulik oppfatning av historien som fortelles avhengig av hvor de er plassert. Skuespillere, musikere og sceneteknikere er aktive i forestillingen og publikum befinner seg bokstavelig talt midt i handlingens sentrum.

– Operasjon Almenrausch er et lite prosjekt som samtidig er veldig stort. Det er et enormt vågestykke som krever en stor risikovilje – men det er nettopp den risikoen som driver meg.
Tore har nettopp avsluttet dagens prøver med skuespillere og musikere, og tar seg tid til en matbit innimellom praten. Han er opprinnelig utdannet musiker, men da en senebetennelse gjorde slutt på gitarspillet søkte han seg over mot teateret. Som teatermusiker både på og bak scenen har han opplevd at det skjer noe med musikk som fremføres scenisk framfor rent musikalsk. Så veien gikk fra å være utøvende musiker via å skrive om scenemusikk til å reise til Tyskland for å finne ut hva som kunne utføres med musikk på scenen. Der havnet Tore ved Universitetet i Giessen, og det er der han fremdeles arbeider med sitt doktorgradsprosjekt om teatret i musikken og musikken i teatret.

– Det er viktig å finne et akademisk miljø som støtter en i det arbeidet en gjør, og ikke minst et publikum. Og det fant jeg i Tyskland.
På slutten av 90-tallet var det å bli akademiker det samme som å utdanne seg til arbeidsledighet. Universitetets lære stemte ikke med Aetats virkelighet. Det så jeg tydelig i Berlin. 90-tallet hadde på mange måter en naivitet som varte litt lenger enn selve 90-tallet, og det var der mitt opprør startet da jeg kom i kontakt med regimiljøet i Giessen. Jeg har en interesse for politikk og det å bruke et medium som gjør det mulig å reflektere emosjonelt i en form for vekselvirkning der du prøver å finne rom og settinger eller en atmosfære som fremdyrker refleksjon.
Da jeg kom hjem fra Tyskland og skrev
Maktens anatomi i 2001 var det ikke akseptert å nevne politisk teater. I akademiske kretser likestilte man det postmoderne og det postdramatiske – teater skulle med andre ord være apolitisk.

Det er ikke fritt for at en samtale med regissør Tore Vagn Lid til tider kan gå noen og enhver over hodet. Det som derimot har gjort ham kjent her hjemme i Norge er blant annet oppsetningen av Bertolt Brechts Die Massnahme under Festspillene i Bergen i 2007. Forestillingen, som er skrevet for kor, orkester, tenor og tre skuespillere, ble en massiv suksess og fikk strålende kritikker i både norske og tyske aviser. Tore kaller det et politisk oratorium for å vektlegge nettopp det møtet mellom musikk og teater som er så viktig for ham, og som også var viktig for Bertolt Brecht i mye av hans arbeid.

– Det er mange som tror jeg har gjort masse Brecht, men jeg har bare to av hans stykker på samvittigheten: Die Massnahme i Bergen og i Salzburg, og Mann = Mann som nylig ble gjort på Rogaland Teater. Arbeidet mitt blir ofte kritisert i lys av Brecht, og det er helt feil. Min oppsetning av Die Massnahme likviderte Brechts egen oppsetning fra 30-tallet. Og han hadde hatet mitt visuelle hørespill Polyfonia! Der bombarderes publikum av inntrykk – slik ungdom i dag mottar dem i et utrolig tempo fra tv, MP3spillere, datamaskiner og mobiltelefoner.
Det visuelle hørespillet Polyfonia ble svært godt mottatt både av skoleungdom, presse og publikum generelt da den ble spilt på
Den Nationale Scene i Bergen i 2007.
Det er flere likheter mellom denne oppsetningen og Operasjon Almenrausch som nå gjøres i Kristiansand. Også her er forestillingen rettet mot ungdom i ungdomsskole og videregående skole, og de blir aktivt involvert i det som nærmest fremstår som et forskningsprosjekt for Tore Vagn Lid, gjennom at de blir bedt om å komme med direkte tilbakemeldinger.
Men det er også en stor forskjell på disse to forestillingene.

– Operasjon Almenrausch har ingen bombardement av inntrykk over seg – tvert imot. Jeg ønsker å ta vare på noe av den lavmælte og tilbakeholdne stemningen fra perioden under og etter andre verdenskrig. Også har den noe fullstendig anti-brechtiansk over seg: Det dokumentariske og autentiske. I motsetning til Bertolt Brechts fabler og eventyr har Operasjon Almenrausch et materiale som er virkelig. Vi bruker autentiske lydopptak og filmsnutter, virkelige hendelser og personer som danner bakgrunnen for prosjektet. Det dokumentariske materialet gjør at jeg flere steder kan stoppe båndet og spørre publikum hva de ville gjort i samme situasjon, for så å sette båndet i gang igjen så vi får vite hva de faktisk gjorde. Det er en form for ekstrem-naturalisme over det.

Operasjon Almenrausch inngår som en andre akt i et stort formidlingsprosjekt initiert av Vest-Agder fylkeskommune. Sentralt i historien står nettopp historie – hvordan den formidles, hvem som bestemmer hva som formidles og hva som skal gjemmes. ”Operasjon Almenrausch” var dekknavnet for Josef Terbovens massive storming av kommunistenes skjulte forlegning på Buahaugen i Øystre Slidre forsommeren 1944. Denne operasjonen er fortiet og ikke-eksisterende i norsk historieskriving, kanskje fordi den ikke rommer Milorgs motstandskamp og ”Gutta på skauen”. Rammehistorien er biografisk materiale fra Samuel Titlestad, en av de unge motstandskjemperne blant kommunistene.
Vi møter også kjente navn som Einar Gerhardsen, og mer ukjente som Peder Furubotn, leder av Norges Kommunistiske Parti.

– Alle kjenner historiene fra Milorg og ”gutta på skauen”. Og det er jo for så vidt riktig å lage en gigantisk film om Max Manus. Men de menneskene vi møter her bare har fått en liten gravskrift. Der Max Manus er materiale for en opera, er dette en liten kammermusikalsk forestilling. Intimiteten gjør det mulig å lytte til de medvirkende, Og der ligger mulighetene i denne forestillingen. Det er en stor og dramatisk historie som er neglisjert – mennesker som har opplevd veldig mye, men som ikke bruker så store ord for å fortelle om det. Det er mange skjebner her som ikke lenger eksisterer fordi de er tiet i hjel. Og der det er forbausende mange menn i Milorg er det jentene som er sterke hos kommunistene. Gutta på skauen, og jentene på fjellet. Hvorfor det? Denne typen spørsmål har det ikke vært lov til å stille tidligere. Det er jo et kjønnsspørsmål også – jentene er viktige i Operasjon Almenrausch og på den kommunistiske siden av motstandskampen.

Tore Vagn Lid brenner for formidlingen, men understreker at det ikke ligger noe politisk angrep bak forestillingen.
– Det er et angrep på den eksisterende historiefortellingen – ikke på en politisk agenda. En lærer jo ingenting av løgn og bedrag! Jeg tror ungdom vil identifisere seg sterkt med disse menneskene. Dette er jo ungdommers historie som fortelles til ungdom. De vil kunne sette seg inn i situasjonene, tenke seg selv i samme sted. De møter mennesker her som nærmest er en generalprøve på ting de selv kanskje møter senere i livet i en eller annen grad. Jeg ønsker å gi dem innsikt i hvordan samfunnet har beskrevet hvem som vant freden, og at rettferdighet ikke alltid er det som skaper historien. Jeg vil gi dem det kritiske blikket som kan lære dem å se bak filmen om Max Manus og se noen av de andre sidene ved historien.
Vi står her midt oppi en faghistorisk debatt der deler av historien har blitt benektet. Dette er et sårt punkt for historikere som har fått sine oppgaver og artikler avslått på grunn av Sovjettiden og Arbeiderpartiets styre i etterkrigstiden.

Før de kommer til forestillingen har ungdommene vært gjennom en stor bunke formidlingsmateriale fra Vest-Agder fylkeskommune, Stiftelsen Arkivet og NeverAgain. Den ”vanlige” publikummer får et informasjonsskriv i billettluka som forberedelse på det de skal oppleve.

– Teaterforestillingen er en katalysator i formidlingen. Den krever at du kommer litt forberedt, du må kunne reglene for å spille spillet. Hvis dette fungerer avler det jo en del spørsmål og gir grunnlag for videre diskusjon, og da er det viktig å ikke gi seg, men tørre å ta det videre. Da står forestillingen i en situasjon der ungdom kommer fra noe, går til noe og går videre med ulike premisser.
Det ligger et enormt arbeid bak Operasjon Almenrausch, ikke minst i form av research og innhenting av materiale. Dette arbeidet startet da en nabo av Tore i Bergen gikk bort, og etterlot seg en påbegynt biografi som han hadde brukt en finger på å skrive på maskin med etter et slag.

– Stoffmengden er uendelig stor, og jeg har gått gjennom uttallige timer med lydbåndopptak og bunker med frigitte arkiver og papirer. Det gir mye grobunn for identifikasjon. Når jeg skriver et slikt stykke skriver jeg ikke bare for skuespillere, men for video, lyd, musikere – elementer jeg vet ungdom klarer å forholde seg til i samspill helt uten problemer. Og nettopp fordi stoffmengden er stor er det nettopp denne mangfoldige måten å løse det på som gir et både mettet og effektivt resultat. Dette er ungdom i geriljakrig på fjellet som ligger i forlegning i fem år, iblandet en kjærlighetshistorie – det virker jo nesten som stoff for et Hollywood-manus! Jeg har passet godt på å ikke røpe noe til Norsk Film, for da hadde dette blitt nok en flott, påkostet og politisk korrekt film.

Og dette svære prosjektet blir nå virkeliggjort i Kristiansand. Det har ikke Tore Vagn Lid noe imot.
– Kristiansand er en litt herlig upretensiøs by! Dette prosjektet trenger litt ro og fred rundt seg, og denne muligheten ligger i nettopp Agder Teater og på Aladdin. Stedet har noe ved seg som kler dette prosjektet perfekt. Det er ikke en blackbox og ikke en stor plysj-scene. Og atmosfæren i byen gjør at skuespillerne kan samle seg uten for mye trøkk fra alle mulige underholdningsinstanser som skaper uro i hverdagen.
 

• Operasjon Almenrausch har premiere 16. oktober på Aladdin Blå og spilles i perioden fram til 7. november. Produksjonen inngår i et større formidlingsprosjekt og er et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune, Agder Teater, Kristiansand Symfoniorkester, Stiftelsen Arkivet, Opera Sør og NeverAgain.
• Tore Vagn Lid (1973) er født i Bergen og utdannet musiker og teaterviter. Er aktiv i Tyskland og Norge som regissør, og høster stadig strålende kritikker for nyskapende og innovativt teater- og formidlingsarbeid.
• Linker for mer info: www.agderteater.no – www.transiteatret.com

Tekst: Line Bergram Aas  Foto: Jon Anders Skau