En myk revolusjon

Frost består av Aggie Peterson og Per Martinsen, og på den nye plateutgivelsen vil de ha sine lyttere med på en kjærlighetsrevolusjon. Aggie forklarer nærmere. – Det handler om myke verdier, om å vende tilbake til en litt mer uskyldig tid. Det handler også om å være litt våken og kritisk, og ikke ta alt for god fisk. Vi mottar en strøm av informasjon til daglig, og folk burde være bevisste på hvordan de forholder seg til dette, sier hun. Kanskje man ikke burde reservere seg så mye mot å være litt politiske, tilføyer Per. – Mange artister ønsker jo å utrykke noe med musikken sin, men det blir ikke sagt så mye allikevel. Det er lite politikk i musikkbransjen i dag. Jeg tror nok mange artister er redde for å mene noe som helst, i fare for å falle noen plasser på VG-lista, sier han.

Frost blander nostalgi med ny optimisme på plata si, og savner en tid da man pyntet seg før man eksempelvis skulle reise med fly. – Folk var flinkere til å pynte seg på 50- og 60-tallet, enten de skulle ut å reise eller en tur til fotografen. Dette er nesten borte i Norge i dag, og det er synd. Det blir liksom mer stas når man pynter seg, sier Aggie. Per sammenligner med erfaringer fra turnélivet. – Vi var i Japan og fikk oppleve hvor stilfullt en reise kan gjøres. Der reiste vi med den såkalte ”shinkansen”, som er et moderne hurtigtog, og ble virkelig imponert over service-nivået, sier han. Når det gjelder det musikalske, er det først og fremst bevegelsene på 80-tallet Frost savner. – Mye av det som skjedde på 80-tallet, innenfor musikkbransjen og populærkulturen generelt, var veldig positivt, sier Per. – House-kulturen var i utgangspunktet en flott bevegelse, med samhold, gode verdier og bra musikk. Myndighetene satte seg i mot denne kulturen, og spesielt i England gikk de hardt til verks. Det kom en lov under kategorien ”criminal justice act” som forbød flere enn ti personer å være samlet til dans. Alt for å kunne forby såkalte ”house-parties”. Det som ellers skjedde, var jo at alt kokte bort i dop og tull. Noe som jo dessverre har skjedd med mange subkulturer. – Det er på en måte den tapte optimismen fra 80-tallet vi vil tilbake til, sier Aggie. – Vi vil ha framtidsvisjoner igjen, for de gamle ble det ikke så mye av. Vi har passert år 2000, og hvor er svevebilene, sier hun med et smil.

Frost ønsker å ta avstand fra det de oppfatter som en mobbekultur i samfunnet. – Jeg tror nok at vi som voksne har et ansvar overfor barn når det gjelder hvilke signaler vi gir om hva som er viktig i livet. Altfor mye handler om penger og karriere i dag. Det er jo noe vi merker i musikkbransjen også, sier Per. Aggie er enig. – Det er en arroganse i bransjen som minner svært mye om mobbing til tider. Det som er hipt er ofte skarpt og ironisk, noe som egentlig er en ganske fiendtlig innstilling. Å være våken handler også om å være positiv for oss. Dette prøver vi å gi til kjenne gjennom musikken. Det er den som er vår utrykksform, og det er her vi kan ha vår myke revolusjon.

Vi går på kaia mellom studenthuset Driv og den ærverdige gamle kinoen Verdensteateret. Release-festen skal være på kafeen i Tromsøs gamle kinobygning, og Frost gleder seg til å spille i hjembyen igjen. Per skvetter når vi runder hjørnet på Driv, og en stormåse sitter og glor olmt på ham. – Dæv... Jeg hadde glemt hvor stor måsen er i Tromsø, sier han lattermildt. På spørsmål om de savner Tromsø, svarer begge to ”Ja”, ganske kontant. – Det hadde vært fantastisk med et lite krypinn her i Tromsø, sånn at vi kunne kommet innom litt oftere, sier Aggie. – Slik som det er nå, er det jo vanskelig å være her mer siden vi bor og jobber i Oslo, sier hun. Til tross for dette er faktisk deler av plata spilt inn i Tromsø, på ungdomskulturhuset Tvibit. – Den siste plata er spilt inn over en toårsperiode, og vi har jobbet litt her og der innimellom, sier Per. Tromsøs betydning for Frosts musikalske utvikling, understrekes av Aggie. – Jeg reflekterte nok ikke over dette når jeg bodde her. Jeg var liksom en del av et miljø, og trodde det bare var sånn. Jeg har sett i ettertid at miljøet i Tromsø på den tiden var et spesielt og meget aktivt miljø. Det er ingen tvil om at dette har hatt stor betydning for meg som artist. Vi kjenner jo de fleste fra dette miljøet, og er som en stor familie, sier hun. – Techno-miljøet var spesielt i Tromsø på den tida. Nå for tiden har jeg inntrykk av at rockemiljøet er det som dominerer i Tromsø, legger Per til.

Frost er et uavhengig foretak som gir ut sine egne plater, og friheten i dette er noe Aggie og Per setter høyt. – Vi trives som selvstendige artister, skjønt det hadde jo vært deilig å ha noen som jobbet for oss med de trivielle tingene. En del praktisk arbeid kunne godt ha vært overlatt andre, til fordel for mer tid til de kreative delene av jobben, sier Aggie. Det er hun som tar seg av booking og lignende i dag. – Vi trives godt utenfor de store selskapene, sier Per. Han mener at Frost tjener mer på å selge mindre. – Vi har full kontroll over produktet vårt, og uten et stort selskap som skal ha sin del av fortjenesten, trenger vi strengt tatt ikke å selge så mye som andre, sier han. Arbeidsdelingen når det kommer til det kreative er ikke helt atskilt, ifølge Per. – Arbeidet var mer delt mellom oss før. Det er jo fortsatt slik at jeg ikke synger, men vi overlapper mer i prosessen nå. Vi har hvert vårt studio hvor vi jobber med det som i utgangspunktet er hver våre ting. Når vi så lager noe som vi synes hører hjemme i Frost, hentes den andre inn i det. For meg personlig har det vært morsomt og utfordrende å få jobbe innenfor pop-formatet, som er litt utenom det jeg gjør i soloprosjektet Mental Overdrive, sier han. – Vi er et utpreget nisjeprodukt, hevder Aggie. – Det er en slags klan over hele verden med folk som liker denne type musikk, og som holder på med det selv. Det er en egen stemning når man møtes, som er gjenkjennelig hvor enn man er. Det er det som er så flott med dette yrket. Til syvende og sist handler det nemlig om å gjøre det man har mest lyst til, ikke om å selge mest mulig plater, avslutter hun. Tekst: Anders Søvik Foto: Arthur Arnesen