Hjem » Portretter » Ekte debutant
Ekte debutant
Hun er 20 år og platedebutant. Ingen i familien hennes drev med musikk. Susanne selv spilte fiolin, blokkfløyte, gitar og piano. Hun hadde foreldre som støttet henne, men som anså skolegang som det sikreste kort for framtiden. Så hva fikk egentlig Susanne Sundfør fra Haugesund til å satse på musikk? IN magasinet traff henne under IsFit-festivalen på Studentersamfundet i Trondheim.
– Har du en grunntanke når du skriver låter?
– Jeg har ingen spesiell oppskrift, men det som ofte skjer er at jeg har noe jeg har lyst til å skrive om; et emne, en hendelse jeg vil ha ned på papiret. Ofte har jeg hatt perioder hvor jeg har vært skikkelig fan av et eller annet band, og har lært meg alle låtene deres på piano, og så får jeg ideer fra det. Det er egentlig litt stjeling, men... alle har jo referanser!
Det som er viktig er at man har noe eget, som er nytt og ditt. Det er vel det de fleste sliter med. Med tekstene mine kan jeg ha en melding til omverdenen eller det kan være noe jeg må bearbeide selv.
– Etter å ha vært i et dårlig forhold, skrev jeg en sang som ble som en slags renselse. Da den var ferdig, var jeg også ferdig med alle følelser i det forholdet. Det var utrolig deilig. Hadde intet budskap til andre, det var en ganske egoistisk sang kun for min egen del.
Andre ganger er det ting som provoserer meg og som jeg har lyst til skal bli sagt. En er utrolig heldig når en har muligheten til å kunne snakke gjennom musikk. Egentlig ganske manipulerende... ja, det er skikkelig propaganda det jeg holder på med!, ler hun.
Musikalske referanser
– Har du noen tanker rundt det store fokuset på alle singer/songwriter- jenter den siste tiden?
– Det er mange gutter også. Fokus på jentene er nok satt litt på spissen. Det virker som om det er vanskelig for media å IKKE fokusere på at de er jenter. Denne stemplingen av et band bestående av bare jenter som jenteband, og ikke tilsvarende i band bestående av bare gutter; det er direkte kjønnsdiskriminerende. Mange protesterer mot slikt, men de blir egentlig ikke hørt.
– Du har musikalsk sett blitt sammenliknet med blant andre Joni Mitchell. Er hun et forbilde?
– Ja, absolutt. Men jeg hørte mest på henne da jeg gikk på videregående. Mange av låtene på debutplata mi skrev jeg da. Så det er nok noen referanser til henne og til flere 70-talls artister der som Carly Simon, Carol King, Buffy Saint Marie.
– Jeg oppdaget pappas LP-samling på videregående. Han mikset kassetter med Cat Stevens og John Lennon, som jeg hørte på da jeg var lita.
– Kan du peke tilbake på en spesiell hendelse/person som har hatt betydning for at du valgte musikk?
– Ja, svarer Susanne kjapt, – det er egentlig litt pinlig. Den første gangen jeg ble skikkelig lidenskapelig overfor musikk, var da jeg 10-11 år gammel kjøpte en Celine Dion cd. Da satt jeg på rommet mitt hver dag og hylte etter henne i ett helt år!
Skoleringen
Fiolinkarrieren gav Susanne opp tidlig. Imidlertid fortsatte hun lenge med klassisk piano- undervisning. Samtidig sang og spilte hun pop på fritida.
– Jeg begynte med sangundervisning fordi jeg hadde lyst til å synge som Celine Dion, og ble litt skuffa da jeg måtte synge opera...
Sanglæreren på musikklinja ba meg ta et valg, siden det sliter på stemmen å veksle mellom å synge opera og pop. Begynte så smått å opptre på skoleavslutninger. Etter hvert fikk jeg kontakt med to musikere i Haugesund, som formidlet kontakt med produsent Geir Luedy i Bergen. Jeg flyttet til Bergen, mest for å studere engelsk, men tok kontakt med Geir der og så begynte vi å jobbe sammen.
Integritet, verdier og formidling
– Hvilke verdier er viktige for deg som artist?
– Det er noe jeg tenker mye på. I en bransje hvor alt er veldig annerledes fra verden ellers, kan det bli forvirrende. Det skal handle om musikken. Dersom det ikke gjør det, dersom det begynner å handle om å smile bra på bilder, så vet jeg at jeg ikke kommer til å skrive så bra musikk lenger. Det er så enkelt som det.
I Norge glemmer folk ofte det faktum at vi ikke lever i en reell virkelighet. Jeg synes faktisk at klagesamfunnet Norge må oppdage alt vi kan gjøre for verden med vår rikdom.
– Tror du musiker/artister har påvirkningskraft?
– De har jo hatt det før. Det å tørre å være personlig tror jeg er en terskel man må komme over. Da jeg skrev Walls, syntes jeg det var kjempeflaut å framføre den, for det var jo mine egne følelser jeg blottla. Til slutt blir en så herdet at en ikke tenker på den måten.
Debutalbumet
– Plata kommer ut 19.mars. Hvilket helhetsuttrykk kan du si at den har?
– Arrangementene er enkle og melodiene solide. Det er mye fokus på vokal, mye vokalakrobatikk, sier Sundfør med en hjertelig latter. – De beste platene jeg har, er de jeg trengt litt tid på å like.
– Ja? Hvilke da?
– For eksempel The Queen is dead med The Smiths. Første gang jeg hørte den syntes jeg den var helt forferdelig! Vokalisten sang falskt, og sounden var bare rar. Så bestemte jeg meg for å høre mer på den, for det var noe der som appellerte til meg. Etter hvert gikk det opp for meg hvilken fantastisk plate det var. Sånne album synes jeg er de beste; de jeg må ha jobbet litt for å like. Men jeg håper ikke folk må jobbe altfor mye med å like platen min da…
In ConcertÂ…
Etter å ha overværet lydsjekk i Storsalen på Samfundet, og stusset over at Sundfør ikke ble skjenket husets Steinway-flygel, sitter jeg og betrakter publikum som sakte strømmer inn og fyller salen. Vel, helt fullt blir det ikke, fortsatt nok gulvplass til at en lokal ballerina kan vise noen sjarmerende ferdigheter…
Klokka viser litt over 23 når Susanne Sundfør går på scenen solo. Hun drar i gang låta It Doesn’t Matter. Det er vanskelig å la være å sammenlikne henne med andre artister, siden jeg umiddelbart får en følelse av gjenkjennelse når jeg lytter til den særegne, vakre stemmen.
Tankene går i retning av en ung Joni Mitchell, men kanskje litt uventet for lesere som har hørt Sundfør er mine assosiasjoner til Barbra Streisand. Det er noe med timbren, som man sier på sangerspråket, altså med den personlige klangen, som trekker mine assosiasjoner dit hen. Kanskje det er den litt nasale klangen på stemmen, eller den sofistikerte måten ”of belting it out” i de høye partiene.
Etter noen ord på engelsk, til ære for vårt internasjonale IsFit-publikum, spiller hun sin radiohit Walls. Det er en typisk hit-låt, med klassisk pop-oppbygging. Den har et skikkelig driv, selv om den i og for seg ikke er noen up-tempo låt, og den er i besittelse av et sterkt og tydelig refreng.
Til stormende applaus fortsetter Sundfør med en låt av Radiohead, og avslutter med en av sine egne. Det som slår meg er en sjelden klasse over både stemme og låter, dette er tidløst og klassisk i betydningen varig.
Jeg får herlige frysninger, og når hun drar i gang med vokalakrobatikken der oppe i høyden, hører jeg absolutt hennes referanser til Joni Mitchell og Celine Dion. Men jeg hører noe annet også, noe som ikke er noen andres, men bare Susannes. Noe som er ekte, og eget.
Dette er ekte.
Dette er Susanne Sundfør.
Tekst: Nadja Løvaas Bertelli Foto: Bjørn Wad