Den glade galskap

Kanskje var det skjebnebestemt at de senere skulle bli to av Norges beste satirikere?
– Helt klart, sier Markus Gaupås Johansen og Sturle Vik Pedersen i munnen på hverandre. 
Ti år gamle fant gutta ut at de hadde mer til felles enn bare å være klassekamerater. De var skjønt enige om at alle jentene i klassen var dumme – og at «Tommy & Tigeren» var den beste tegneserien på jord. Siden har de vært sammen om både det ene og det andre. Spesielt det andre.
Begge flyttet til Oslo for å studere. Markus har en master i kunsthistorie, mens Sturle valgte sosiologi.
– Men jeg har ennå til gode å levere hovedoppgaven min. Det var mye gøyere å skrive tøys, forteller han. 
For tøys ble det. Mens de studerte fikk de publisert sine første bidrag for «Hallo i uken». Det var Are Kalvø som tok dem inn i varmen, og som siden oppmuntret dem til å satse fullt på 5080.no og en usikker tilværelse som komikere. Nettstedet ble lansert i 2008 og noen år etter fulgte Nyhetskanalen 5080 på NRK3. 
«Nyhetskanalen 5080 avkler selvhøytidelig nyhetsjournalistikk og ribber offentlig debatt for klisjeer. Det vises ikke nåde for lattermusklene våre heller», 
skrev Dagbladet – og kastet en  på terningen. 
Siden har gutta skrevet bok og laget mer tv. 17. august går startskuddet for NRKs valgsendinger, hvor duoen fra Eidsvåg skal ha faste små innstikk. Senere på høsten blir det enda mer tv og i desember har de sitt første sceneshow på Store Ole Bull scene i Bergen.

Når IN magasinets utsendte treffer dem er de begge i gradert pappapermisjon, og jobbe må de, bare bitte litt, selv om det er andre pinsedag og solen skinner. Aller først må de imidlertid ha mat.
– Se på oss! Før hadde vi ikke engang råd til å kjøpe kaffe på café. Nå har jeg kjøpt tre ting! spøker Markus.
Og spøk er det mye av. Jeg gjør mitt beste for å henge med mens de filosoferer over om de kunne ha blitt kjent i voksen alder – og hvordan det i så tilfelle hadde skjedd. På sykkel, kanskje? Eller hvor glade de er over at de har fått en felles nevø – og nå offisielt er i familie med hverandre. De konstaterer at kombinasjonen kunst/komiker, eller de to store K’er, kunne vært et godt sjekketriks og forteller videre om hvor grepet Sturle ble da han første dag i Oslo fikk øye på 50 Cent – og Christer Falck. Nå er de selv for kjendiser å regne. Uten at det ser ut til å ha gått nevneverdig inn på dem. Røde løpere og glamorøse fester er det lite av. 
– Men Humorfest har vi vært på. NRK ga oss beskjed om å gå, så da gjorde vi det! 
Yrkesvalget deres tatt i betraktning lurer jeg på om de er forferdelig opptatt av nyheter? 
– Det er litt med meg som med Obelix. Jeg falt oppi nyhetstønna da jeg var liten, sier Markus. 
Det utviklet seg til et slags kronisk nyhetssyndrom. En fuktig bytur ble gjerne avsluttet med en oppdatering på BBC. Hvor mye han faktisk fikk med seg er en annen sak. 
Gutta forteller villig om hvordan de jobber. De er utvilsomt arbeidsnarkomane, og har alltid noe på blokken. Helst vil de ha tette deadliner og dårlig tid – hvis ikke blir det til at de tenker for mye. Det hender ikke så rent sjelden at de sitter oppe nattestid, og bruker enhver dødtid – som bilkø fra Flesland og inn mot sentrum – til å flikke på tekstene sine. Og at det er med skrekkblandet fryd de ser frem mot sitt første sceneshow. 
– Vi har jo skrekk for alt. Måker også, sier Markus, og kaster et skjevt blikk mot et eksemplar av arten som spaserer forbi. 
– Jeg tror alle komikere er smått nevrotiske. Det må vi være, supplerer Sturle.

– Det er ikke sånn at vi sitter og skriver hele tiden. Jeg ble veldig glad da jeg leste at forfatterne bak The Simpsons bruker 80 % av arbeidstiden på å tygge drøv. Det gjør vi også. Stort sett sitter vi og skravler, og så, plutselig, kan det dukke opp en eller annen idé, forteller Markus. 
Blir de slitne har de en egen hvilesofa på kontoret. Den er det som regel Sturle som får. Han datt oppi «blå ringer under øynene»-bøtta da han var liten. Duoen jobber godt sammen, og krangler sjelden eller aldri.
– Vi var mer uenige før. Kanskje det er noe man vokser av seg? undrer Sturle, og legger til at han og en kompis en gang brukte tre dager på å krangle om hvorvidt Han Solo er kul bare fordi han er kul – eller fordi han er så harry at han er kul? 
– Finnes det en grense for hva som kan tulles med?
– Med unntak av kvantefysikk eller andre kompliserte greier, så nei. Alt kan tøyses med, også triste ting. Det må bare gjøres på riktig måte. Man harselerer ikke med ofre, men kan gjøre det med gjerningsmann eller mediedekning.
– Hender det at folk blir sure? 
– Ja! Fjorårets artikkel der vi listet opp ti tegn på at man har kreft ble ikke så godt tatt imot. Det var jo tabloidene vi ville «ta», og ikke de syke. Det var det ikke alle som skjønte. 
Et annet «skrekkens» eksempel var da de publiserte en artikkel om Marit Bjørgen – og at det var funnet spor av henne i dopingpreparatet methylhexanamine. Morsomt i og for seg – frem til en russisk avis tok i bruk google translate og trykket artikkelen. I oversettelsen kunne man lese at det var Marit Bjørgen som var dopet. Det var midt under OL i Sotsji og nyheten eskalerte. 
– Det ble en helt absurd situasjon, sier Markus.
Royalist og kongeekspert Kjell Arne Totland var heller ikke spesielt begeistret da duoen nylig spøkte om bleier, blod og ødelagte underliv i forbindelse med Hertuginne Kates siste fødsel. 
– Og den saken hadde vi attpåtil moderert ganske kraftig! NRK mente den var for ekkel. 
– Noen lesere lar seg hisse opp over det meste, og sprer sin eder og galle via kommentarfeltene. Der har de sin kanal. Frister det å gjøre narr av denne gruppen? 
– Nei, de er et altfor lett bytte. Vi prøver å finne på noe annet, som underliv for eksempel, sier Sturle. 
Sommeren er så vidt i gang, og enn så lenge tenker de færreste på jul. Den har likevel en tendens til å komme som kastet på de fleste av oss. 
– Har dere begynt å planlegge showet ennå?
– Vi vet det skal vare en time. Så langt er vi i alle fall kommet. Og snart – snart – skal vi begynne å skrive. 
Det får de nok til. Disse gutta fra Eidsvåg gjør gjerne det – på sin egen måte.
– Akkurat det er vi litt stolte av. At vi ikke har gått den vanlige veien, via Westerdals tekstforfatterlinje eller revyscenen. Vi begynte helt for oss selv – i Markus- og Sturle-miljøet, avslutter de.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Kim Erlandsen