Surf Town Norway Style

Bare ordet gir nordmenn stjerner i øynene. Det er tid for bachata, merengue og bølgeskvulp på de hvite og palmebekledde sandstrendene i Den Dominikanske Republikk. ”En amorada de la vida” synges det gjennom korridorene på Puerto Plata flyplass, etter at de forventningsfulle reisende har tatt sitt første pust i den varme og fuktige tropeluften. Flip flopene blir raskt fisket frem fra håndbagasjen og svetten tørkes ustanselig fra første sekund, men hva betyr vel det når musikerne forsikrer gjennom den lokale bachatamusikken at man her på øya er forelsket i livet. Det spares ikke på inntrykkene og man overveldes av den karakteristiske øykulturen fra det øyeblikk man setter føttene ned. ”Hjelpsomme” dominikanere er på pletten så snart rullebåndet i bagasjehallen har brakt turistene sine sirlig pakkede ferieklær. Men selv om det ikke skorter på hjelpsomhet skal man allikevel ikke legge igjen forhandlingsevnene og en bitteliten anelse skepsis på norsk jord. Det kan fort koste et heldagsbudsjett å i det hele tatt nå bussen eller taxien som venter på utsiden av den lille flyplassen om man ikke holder tunga noenlunde rett i munnen. Men med et smil og et høflig ”no, gracias” kommer man langt hos dominikanerne. Det er med glimt i øyet at øyfolket prøver å tjene til livets opphold på denne måten, for det er ikke til å stikke under en stol at fattigdommen rår, spesielt på det som ofte blir referert til som bondelandet her på nordkysten. Den 20 minutter lange reisen fra Puerto Plata flyplass til den populære surfebyen Cabarete kan saktens ta pusten fra enhver reisende. Det spiller ingen rolle om man har all verdens reiseerfaring fra eksotiske verdenshjørner. For førstegangsreisende til det fargerike Karibien skal det godt gjøres å svelge unna alle kulturinntrykkene man får, til og med gjennom et sotet vindu i en skranglet taxi. En plaststol i veikanten med bestemor sittende stødig beundrende livets gang, et esel geleidet av en hardt arbeidende fruktdyrker på vei for å selge avokado eller mango så familien kan spise også denne kvelden, mototaxisjåfører enten gamblende med de få pesosene de har tjent den dagen eller i het diskusjon om hvorvidt bensinprisene kommer til å igjen nå et mer akseptabelt nivå. Det yrer av liv til høyre og venstre, og man kan fornøyd fastslå at det ikke kommer til å stå på opplevelsene på denne ferieturen. De rosa og turkise husene feier forbi mens vannsports- og partybyen Cabarete nærmer seg og godt skjulte hemmeligheter er klare for å åpenbare seg for intetanende ferieturister. Det sies at Cabarete er Cabarete, mens verden utenfor kalles den Dominikanske Republikk. Det skal ikke ta mange dagene før man forstår hvorfor.

Variasjonene er mange når man skal feriere i Cabarete. Helt siden den lille og forblåste fiskerlandsbyen ble oppdaget av en windsurfer på jakt etter den sterke passatvinden for om lag 30 år siden, har de aller fleste besøkende her levd i backpackerstil på lavbudsjett-hotell og surf camper. Små hoteller og bungalower har sørget for at vann-og vindentusiastene har hatt råd til å avse alt fra uker til måneder, ja til og med år under seilet med sol og varme som en behagelig setting. Det er fortsatt et kjent begrep i Cabarete at ”alle kommer tilbake”. Av den grunn er samholdet og fellesskapet sterkt, og veldig inkluderende for ferskingene. De små backpackerhotellene finnes fortsatt, og det er stadig billige og lavbudsjettvennlige bungalower å finne, men gjennom de siste par årene har Cabarete sett en ny vinkel av hva fremtiden kan bringe. De kalles for All-Inclusive etablissementer og er og har vært foraktet og fornektet av kite- og windsurf turistene. For ikke å nevne ordet Time Share eller Condos til denne typen Cabarete-tilhengere. Forhatt har i det siste fått en helt egen mening i vindmekkaet. Men utviklingen går sin gang, og de lokale innbyggerne og gringoene har innsett at man her må følge strømmen og heller tilpasse seg den nye trenden. Eller man må pakke sekken og fortsette sin leting etter sjelfulle backpackerdestinasjoner. Det er nemlig ikke måte på hvordan det ene rikmannsprosjektet etter det andre skyter i været og sikter på alt annet enn blakke livsnytere. All-Inclusive hotellene lover full service og sikkerhet og tiltrekker seg flere og flere charterturister enn det Cabarete hittil har vært kjent for. Til begeistring for noen, men til stor ergrelse for andre. Utviklingen går sin gang og spenningen er påtagelig i den lille, men hektiske landsbyen. Selve Cabarete har mer enn én gang overrasket de forventningsfulle tilreisende med sin single og eksosfylte hovedgate. Hovedgate er saktens det riktige ordet da det slettes ikke finnes mer enn denne ene gaten. Side om side med den travle stranda i Cabarete Bay ligger restauranter, turistbutikker, kaféer, bakerier og surfebutikker mer eller mindre oversiktlig presentert langs den hullete carreteraen, som også kalles Main Street. Landet i sin helhet er kjent for sine utfordrende veier, men det synes å være merkverdig hvordan de til stadighet fikser og ordner og tetter hull, men så snart ett er tettet dukker det opp et nytt. Fra en dominikaners synspunkt skyldes det på lagunen som strekker seg hele veien fra sentrum og så langt inntil fjellene rundt Cabarete som overhodet mulig. Spør man en gringo skyldes det like mye på kvalitet som på lagunen, men uansett grunn er hullene likevel en selvskreven del av den Dominikanske Republikk. Man lærer seg kjapt å kjøre labyrint om man i det hele tatt våger seg bak et ratt i den kaotiske trafikken. Tut og kjør, og forvent hva som helst. Det er nok en regel man bør skrive seg bak øret i dette landet. Her styrer venstreregelen så vel som høyreregelen, og viktigere enn noe er det å komme først frem..

Men det er vanskelig å savne gamlelandet når man befinner seg godt avslappet med en Piña Colada under et palmetre på en av de utallige sandstrendene som strekker seg langs den buktende kystlinja. Det er ikke fritt for at øylivet litt om litt skreller bort enhver følelse av hverdagsstress og forpliktelser, og hjemreisen ligger langt bak i bevisstheten sammen med viten om at paradiset kun er midlertidig. Det er noe helt eget med det yrende livet og den avslappede mañana atmosfæren i Cabarete Bay. Mens mopeder, lokale busser, gateselgere og turister side om side tråler stripa i hovedgata er livet et hakk mer behagelig nedenfor strandrestaurantene og barene som ligger som en velsignet beskyttelse mellom gatelivet og strandkanten. Det er enkelt å leie seg en strandseng og en parasoll for dagen på hovedstranda Bozo Beach. Utsikten er kanskje noe spesiell for den gjennomsnittlige turist, men så er det ikke mye som er gjennomsnittlig med den sjarmerende lille surfebyen heller. Cabarete er definitivt ikke stedet å reise om man ikke er særlig tolerant for vind. Stort sett året igjennom er det nemlig det som er hjertet og sjelen og drivstoffet som får Cabarete-hjulene til å spinne. Det meste av næringsliv har de siste årene basert hele sin eksistens på den smektende passatvinden som fra tidlig vår feier over korallrevet og inn over strendene. Når de fleste ville pakket håndkleet og sandalene og krøpet innendørs i ly for knopene, så er det da både de lokale og de tilreisende lyser opp og rigger et eller annet form for seil som kan dra dem susende av gårde blant flyvefisk og skilpadder i bølgene som ruller inn mot ekstatiske vindentusiaster, og det er ingen grenser for hvor sportsfolket kan boltre seg med leketøyene sine. Langs hele nordkysten snubler man over perfekte vannsportspoter og utallige, nærmest urørte bukter. For de som har lyst til å forsvinne litt og utforske roligere destinasjoner enn de travle buktene i Cabarete, er det enkelt og billig å prute seg til fremkomstmiddel i akseptabel stand. Man finner lett en god bil for rundt 30 dollar dagen, noe som er å anbefale for å oppleve ekte azurblå bukter og karibiske forhold. Cabarete i seg selv er ikke kjent for å være optimalt representativ for de typiske magasin-inntrykkene, men man skal ikke kjøre mer enn 15 minutter før herligheten ligger tett i tett rundt hver en sving. Men det Cabarete mangler av farger og hvite strender tas igjen så det monner på atmosfæren.

Selv om windsurferne erklærte Cabarete som windsurfdestinasjon for om lag 30 år siden, så er det ikke disse som dominerer vannet i dag. Mens Bozo Beach og Cabarete Bay preges av like mange windsurfere og kitesurfere, godt etablert på hver sin side av den usynlige grensen midt i bukta, så er Kite Beach et par kilometer utenfor sentrum den desidert mest hektiske kite-stranda i landet. Faktisk så er Kite Beach Cabarete en av de mest besøkte og kjente kite metropolene i kitesurf verdenen. Det sies at det er nærmest kamikaze-forhold på den travle stranda, men man blir overrasket over hvor godt systemet fungerer for storøyde og skremte nybegynnere som for verdens mest beundrede toppkitere. Side om side ligger skolene tett i tett, og stranda er travel med instruksjon i hvordan å mestre denne ekstremsporten, mens revet er lekeplass for den mer erfarne bølgekiter som heller ikke forakter å dra til å skyhøye svev med teknisk finurlige trikskombinasjoner. For den uinnvidde er synet spektakulært, og for bare få år siden var det ikke langt mellom forvirrede turisters måpende blikk som aldri kunne gjettet at noen er gale nok til å henge dinglende under 25 meter liner og seil på størrelse med en liten studentkåk. I dag er sporten mer kjent, og man ser like gjerne 7-åringer få has på utstyr og elementer som man ser 70-åringer cruise frem og tilbake mellom shore break og korallrev. Men det er ikke til å glemme at sporten krever god opplæring, noe både lokale kitere og internasjonale instruktører sørger for at går riktig for seg. Så må det vel også nevnes at Cabarete har huset mer enn en av Norges aller beste kitere. Og hvert år fortsetter stimen av nordmenn å øke, om det være seg for studier, kiting eller en liten bit av det yrende partylivet som kryper frem etter mørkets frembrudd. De siste par årene har en enkelt ide vokst seg større og større gjennom tilbudet om spansk studier eller idrettsstudier. Vidunderet heter Studyaway og har sørget for at hjemlengselen svinner sakte men sikker hen takket være den høye frekvensen av norsktalende tre-måneders beboende.

De ankommer med store øyne og høye forventninger. Ikke bare skal de lære seg dette romantiske og fargerike språket, de skal i aller høyeste grad også få lære hvordan friluft arter seg i noe annet enn granbar-skoger og idrettshaller. Her er det ikke snakk om å være tilbakeholden når det gjelder å prøve nye ting, og det er heller ikke snakk om å ligge på latsiden gjennom sene morninger. Elementene spiller sitt eget spill og studentene må ærbødig bøye seg for Moder jord sin tidlige oppvåkning. Ettersom surfing er en stor del av det å være idrettsstudent hos Studyaway, så ringer gjerne klokka før lilleviseren når sekstallet. Playa Enquentro venter og instruktørene er ikke nådige. Det er bare å hoppe i det og lære hvordan man tøyler bølgebruset. I vintersesongen kan bølgene på Enquentro gjerne nå fire meter, men for ferskingene blir det da mest å leke seg i hvitskummet. Innen Studyaway erklærer studentene for drevne tropiske friluftsmennesker ved semesterslutt, er flere klare for å utsette billetten til fordel for den grytidlige morgensurfen. Mange har i tillegg nådd et respektabelt nivå med kiten og har all grunn til å fylle dagene med vannsportaktiviteter. Når vinden pisker i gang i ett-tiden har bølgene for lengst sett sine bedre tider for dagen. Men for studentene er det overveldende mye å oppleve gjennom tre måneders studiet med den norske skolen. Skolen jobber primært med lokalbefolkningen og setter sin stolthet i å innvie de lærelystne i den ekte dominikanske kulturen. Ved første øyekast kan det nok være både ukjent og litt skremmende med denne ofte kalt primitive livsstilen. Men primitivt blir fort forkastet til fordel for beskrivelsen effektiv. Er det noe dominikanerne kan, så er det å utnytte alle de ressurser tilgjengelig til siste rest. Det er ingen tvil om at de unge norske studentene lærer mye mer enn spansk og sport, og det er kanskje ingen dum kunnskap å bringe med seg hjem til det vi liker å kalle moderne livsstil. For spanskstudentene er utfordringen i aller høyeste grad til stede når tiden har kommet for å praktisere det nye målet. Siden Cabarete er bondeland og langt vekk fra byinnflytelse, så skjønner man fort at det også her finnes en utpreget dialekt. Når hovedstadsinnbyggerne inntar Cabarete i helgesvingen blir man gjerne litt perpleks når man faktisk forstår så å si hvert et ord. I Cabarete finnes verken s-er eller punktsetting, så å henge med på en samtale mellom lokale gir valuta for studieavgiften. Når b blir til v og s-ene mangler, mens tempoet fremkaller svetteperlene hos en stakkars nylært nordmann, da er det lett å ty til engelsk, som etter hvert har blitt byens andre morsmål. Men Studyaway sender en etter en hjem til Norge med en dreven dominikansk-spansk aksent. Det er kanskje verre ting å skryte av enn å kunne briljere med språk-kunnskaper i dominikansk bondesjanger, og mer enn noensinne strømmer de unge norske studiesultne, partysultne og eventyrlystne studentene inn i den etter hvert norskpregede landsbyen. I kjølvannet av invasjonen av nordmenn har vårt kjære hvite, røde og blå flagg fått fast plass blant lokalbefolkningen. Det er ikke til å bli forundret av om en dominikansk rastamann roper ”Hva skjer a Bagheera..??!” etter en på gaten. Det er bare å svare ”Ingenting Tingeling” og man har skaffet seg en ny venn for ferien. Surf Town Norway Style har definitivt kommet for å bli. Los Noruegos har fast plass i Cabarete. Tekst & foto: Hege Holt