Glødende kreativitet

Jeg tok turen til enden av Keiser Wilhelmsgate for å besøke glass-studioet. I verkstedet og den koselige butikken fikk jeg lære om glassblåserkunsten. Cornelia (33) startet Celsius Glass Studio i 2003, og hun har god hjelp av sin assistent Jertrud Høydal (33). Jertrud og Cornelia forteller at de er gode venninner, og har kjent hverandre siden de var omtrent tjue år. De er så samkjørte at de kan jobbe uten å snakke sammen. Den ene vet hva den andre tenker. Hender det at de ikke er helt sikre, lager de skisser på gulvet. Slik kan Jertrud lett følge med når hun skal assistere Cornelia. Det kreves sjelden mye forklaring før de kan sette i gang arbeidet. Jentene er faktisk så samkjørte at de fikk sitt første barn på samme tidspunkt, med bare elleve dagers mellomrom. Barna kom til verden i fjor sommer. – Det var et fantastisk skue når to høygravide sto og jobba her samtidig, forteller Cornelia. Cornelia og Jertrud har ganske lik smak, og er enig i det meste. Det blir sjelden diskusjoner når de jobber sammen. Frustrasjoner kan imidlertid oppstå av andre grunner. En sjelden gang hender det at utforminga av et produkt ikke går slik de hadde tenkt. – Med glassblåsing har du bare den ene sjansen, sier Cornelia. Går det galt er det bare å sette fra seg pipa og begynne på nytt. Da må man bite irritasjonen i seg. Er man irritert er det lett å miste fokus i arbeidet. Dette er uten tvil et fag som krever fullstendig konsentrasjon og høy grad av presisjon. – Noen ting går ganske kjapt å lage, forklarer Cornelia. Men når vi lager unikaprodukt må vi konsentrere oss veldig, og være på topp heile tida. Det er krevende, men det er samtidig det som er gøy.

Med tanke på hvor krevende dette arbeidet er, blir jeg desto mer imponert over at studioet er åpent for publikum. Cornelia forklarer at allerede som student var det publikum tilstede når hun jobbet. Dermed er dette noe hun har blitt vant til. Til studioet kommer både norske og utenlandske turister, skoleklasser og lokale kunder som er ute etter en spesiell gave. De arrangerer også firmatilstelninger hvor de forteller om kunstformen og lar de besøkende prøve seg som glassblåsere. På vinduet utenfor la jeg merke til en lapp hvor det står at de også arrangerer utdrikningslag. Det høres interessant ut, og jeg ble nysgjerrig på hvordan det foregår. – Utdrikningslag handler ikke lenger så mye om å drite ut venninnene sine. Mange vil heller at det skal være en koselig dag. Her i studioet kan bruden få prøve seg som glassblåser. Hun får selvfølgelig mye hjelp, og resultatet varierer, forklarer Cornelia. – En del av de som prøver klarer ikke blåse annet enn et lite krøllete askebeger, mens noen får det bedre til, forteller Jertrud. – Det er lett å se hvem som kunne klart seg som glassblåser, legger Cornelia til. Glassblåsing er ikke for hvem som helst. Jeg får se ei ”skål” som er laget på et utdrikningslag. Den ser ikke spesielt imponerende ut. – Noen har det i seg. Enten har du det, eller ikke. Det handler litt om å tørre. Noen blir veldig redd av varmen, forteller Cornelia. – Det kan ofte bli litt rare resultat når utdrikningslagene er her, men det er det som er gøy, forteller Jertrud. Jeg skjønner at det er stor forskjell på den som prøver seg for første gang, og den som har mye erfaring innenfor faget. At man lager et kunstverk første gangen man prøver er vel ikke å forvente. Dette er et fag som krever grundig opplæring. Cornelia har en solid utdanning fra Sverige og Danmark. Etter å ha gått på kunstskolen i Ålesund begynte hun på Glasskolan Kosta i Sverige, der hun var en av fire elever. Siden utdannet hun seg videre på Glass og Keramikskolan på Bornholm. Begge disse studiene er treårige. Jertrud har blitt glassblåser ved å gå i lære og ta fagprøve hos Cornelia. Cornelia forklarer at hun ikke er en person som tegner og skisserer mye. – Har jeg en ide, må jeg prøve den ut. Ting oppstår gjerne etter prøving og feiling, men jeg har ganske bestemte meninger om hva jeg vil lage.

Produksjonsprosessen var veldig spennende å observere. Jeg fikk se hvordan de laget en spesiell type vaser som skal sendes til en butikk i Bergen. Vasene er firkanta, ujevne i form, og delvis farga. Ovnen og råvarene som de bruker er gjort klar kvelden før. Inni den glødende ovnen er det 1160° og flytende glass. Pipa, som er et langt og hult stålrør, holdes inn i ovnen. Først har de en liten glødende glassklump på enden av pipa. Glasset ser ut som om det er levende, det gløder og minner om flytende honning. – Pipa må snurres heile tida, for at glasset ikke skal falle på gulvet. Det må beveges for å holdes sentrert, forklarer Cornelia. Hun ruller det flytende glasset i et farget pulver som også er av glass. I et skap på veggen henger det små skuffer med mange ulike farger glasspulver som brukes i denne prosessen. Glasset puttes inn i ovnen og tas ut igjen flere ganger, mens det stadig beveges. Jeg ser at glasset er mykt og lett å forme når det tas ut av ovnen. Etter hvert som de arbeider med det blir glasset større og forandrer form og farge. Det formes ved hjelp av ulike redskaper og ved at de blåser gjennom pipen. Cornelia forklarer at selve blåsingen ikke er så krevende som mange tror: – Det er ikke veldig mye luft som skal til. Mer krevende er varmen og det å jobbe med tunge gjenstander. Hun forteller at der de står og jobber blir det 45° til 50°. Glasset tas inn og ut av ovnen flere ganger. Jertrud setter det etter ei stund ned i en firkantet form. Plutselig er det som først var glødende oransje, blitt svart, og vasen har blitt firkantet. Å løsne vasen fra stangen den er festet til er også en finurlig prosess. Vasene som de har laget ser ganske like ut i formen, men likevel er hvert produkt litt ulikt de andre, og dermed unikt. – De fleste som kommer, vil ha noe som er håndlaget og spesielt, sier Jertrud.

Cornelia har jobb- og studieerfaring fra mange land. – Uansett hvor man er i verden, blir glassblåsingen gjort på nesten samme måte. Men glassa er veldig ulike. I Italia er de kjent for å lage tynne, fine og snirklete glass. I USA er det ofte stort, fargerikt og maskulint. I Norge er det typisk å lage vinglass, forklarer Cornelia. Selv har hun valgt å ikke produsere vinglass. – Vi vil lage andre ting, og prøve å bruke farger som ikke er typisk norske. Vi bruker mye lyse og lette farger. Aldri mørkeblå, sier hun bestemt. Mørkeblått er for typisk, og det er faktisk få som spør etter det. Jeg liker de lyse fargene på produktene i butikken, og savner ikke den typiske blåfargen når jeg ser på utstillingen. De ulike mønstra og blomstra glassa er et imponerende syn. De fleste produkta som er utstilt i butikken, er bruksgjenstander av god kvalitet. Her er for eksempel melkeglass som kan vaskes i oppvaskmaskin, her er kakefat og mugger, sukkerskåler og krydderbeger. Jeg lar meg fascinere av det litt feminine uttrykket i verkstedet, og spesielt likte jeg en liten hjerteformet skål som de har kalt for ”Hjertens lyst.” – Vi lager ting som ikke bare skal være til pynt. Det vi lager skal tåle å bli brukt, forklarer Cornelia. Tekst: Anne Linn Giskeødegaard Foto: Ingvald Kaldhussæter