Glad glassblåser

Det ligger så stille og vakkert til i Moloveien. Bare få skritt fra bykjernen ligger denne hemmelige kulturgaten i Ålesund. Sjøen og fyret skaper stemning og ro, et unikt sted for inspirasjon til den energiske glassblåseren, Ingrid Cecilie Ulla (32). –Jeg kunne ikke funnet et mer perfekt sted for glassblåseriet mitt, smiler Ingrid. Hun kommer virvlende ut fra arbeidslokalet, drar ut hårstrikken og slipper de brune lokkene fri. –Folk sier de gleder seg over å komme hit, oppleve miljøet og roen. Blikket søker sjøen, det er en vakker høstdag i Ålesund. – Jeg jobber her og lever her. Ingrid har blitt viden kjent for glasskunsten sin, og åpnet blåseriet i oktober for fire år siden. I den unike atmosfæren i det nedlagte sveiseverkstedet kan du finne eksklusive, munnblåste skatter som ikke selges til butikker og gallerier. I samme bygning har hun også leiligheten sin.

Før glasskunsten tok henne beskriver hun en trygg barndom på Vatne og Skodje med hester og fotball. Hun tegnet hest på hest på hest sittende alene på rommet. – Men jeg hatet skolen, sier hun inderlig. –Det var så fryktelig kjedelig! Slitsomt å sitte stille, musikk var fælt, og matte var verst. Det eneste som var gøy var tegning, form og farge, det var kreativt nok for meg, smiler Ingrid. –Det er bare ikke min måte å lære på, det er grusomt at alle er pressa inn i samme undervisningsopplegg. Tvang leder sjelden frem til noe, tror hun. Dette er noe som virkelig engasjerer. – Vi må se på hva som ikke fungerer og finne andre måter å gjøre ting på – nye løsninger! Jeg var flink i det jeg likte, hadde nok vært et perfekt Steinerskole barn. Er utrolig glad for at mamma forstod, og ikke fikk panikk fordi jeg ikke fullførte videregående. Ingrid begynte på Visuell kommunikasjon i Fagerlia, men avbrøt da hun kom inn på Kosta Glassenter i Sverige som 18-åring. Etter det har jeg drevet med glassblåsing hele veien, bortsett fra en pause som makrellpakker på Sperre, og noen turer på sjøen. Jeg kommer fra et fiskermiljø med mange sjømenn i familien, og var nysgjerrig på dette livet. – Jeg har fått gjort det på min måte, og i dag har jeg min egen bedrift, konstaterer Ingrid fornøyd. Noe som virkelig kan være til inspirasjon for andre! – Mine nærmeste opplever meg nok som veldig direkte, jeg orker ikke å pakke inn noe. Men prøver alltid å gjøre det jeg kan for at ting skal bli bra. Jeg er snill, men utålmodig. Har alltid mye på gang, full av ideer og vil prøve ut ting. Heldigvis har jeg fått til noe, såpass at ideene mine blir tatt seriøst, sier hun med et skjevt glis.

Og proppfull av ideer, det er det ingen tvil om at hun er. Ingrid er så energisk og livsglad at jeg lurer på om hun noen gang har dårlige dager? – Jeg kan være utålmodig. Og vet du, når en jobber med glass er det dager da alt knuser og sprekker. Jeg tror det har med følelse og konsentrasjon å gjøre. Du må være helt tilstede hele tiden, glassblåsing er presisjonsarbeid. Historien startet med Norge Rundt på 80-tallet, der de hadde plassert en mann inne i et helt mørkt rom, og du bare kunne se glasset som glødet. – Glassblåsing er veldig visuelt og fint å se på, og jeg ble helt fascinert. Ingrid er fortsatt glad for at hun valgte glasskunsten som levebrød. – Det er ikke noe å bli rik av, men jeg lever drømmen min, og selger kunst til hele landet. Det er nydelig å kunne bestemme alt selv fra design, produksjon og salg. Det kommer ut av min egen energi og vilje, det er herlig. Å bo på arbeidsplassen er bare positivt – bobler jeg over av kreativitet en kveld, kan jeg bare springe ned på verkstedet før det går over. Ingrid vinker og smiler til alle som går og kjører forbi, mange stopper og vil slå av en prat. Assistenten hennes, Karoline Kvalen, svetter over ovnene inne i verkstedet. – Ingrid er morsom å jobbe sammen med, og det er ingen lik dag på jobb. Hun sitter aldri stille, og har masse prosjekter på gang. Men alt blir gjort, hun er enormt effektiv, og får til det hun vil. Plutselig midt oppi alt får Ingrid en ny ide som er mye bedre og bare må prøves ut. Det siste jeg har vært med på nå har vært å tapetsere golv, hun har ingen begrensninger på hva som går an å få til, ler Karoline, som synes det er en veldig god innstilling å ha. – Karoline er systematiker, så vi utfyller hverandre perfekt, skyter Ingrid inn. – En personlighetstest påstod at jeg ser på mine medarbeidere som maskiner, og kan være litt diktatorisk. Det er jo fint å vite, så er jeg bevisst på dette når jeg jobber med andre. Ovnen går på gass og lager mye støy, og jentene elsker å lytte til musikk som går i takt med arbeidet. –Så synger vi hele tida, men det er ikke særlig vakkert. Vi passer på å slutte når det kommer kunder, ler de. I de sjeldne ledige stundene Ingrid måtte ha liker hun å reise bort, og gå ut og treffe folk. –Før trente jeg masse, det savner jeg. TV’n står alltid på, men jeg følger aldri med. Kommer på andre ting å gjøre hele tiden. Er mye på internett, jeg har behov for å være sosial, ha kontakt med andre. Innimellom setter også glassblåserinnen pris på å slappe av, og leser faktisk mye bøker, selv om det er et mysterium når hun får tid til det..

Jeg har altfor mye kreativitet, og må bremse opp. Av og til når jeg får inn bestillinger må jeg bare skru av. Det er det økonomiske aspektet oppi det også. Det koster å drive et glassblåseri. Ideelt sett lager jeg bare det jeg vil, men om folk ikke kjøper det stopper det jo opp. Da må jeg få ut kreativiteten på andre måter. Jeg maler og ommøblerer, går til antikvitetshandlere og lager ting. Jeg jobber med interiørarkitekter, og har kontakt med innovasjon Norge. Veldig artig å tenke som en gründer på andre felt, det er så mye artig som ikke finnes! Hun trenger andre ting å tenke på, tror det blir usunt at det bare går i glass hele døgnet. – Det er lett å forspise seg når man er veldig oppslukt av noe, og viktig å hente inspirasjon utenfra. Mat, mennesker, miljøer – det er mye som inspirerer meg. Det har gått opp et lys for meg at en kan være kreativ på mange plan, det trenger ikke være kunst og håndverk. Jeg kunne jobbet med noe helt annet, kanskje produktutvikling, eller grafisk design. Folk er opptatt av at jeg er glassblåser, men jeg skulle gjerne gjort mer for andre. Glassblåsing er dårlig for miljøet, og det er hardt for kroppen, særlig rygg, skuldre og håndledd. Etter at jeg ble mor selv føler jeg at jeg skulle gjort mer for barn som har det vondt, det opprører meg så inderlig. Samtidig sier jeg til meg selv at jeg lager ting som folk blir glad av, det er også viktig. Å skape glede for andre er en fin ting. Etter at Oline kom har jeg forandret meg mye. Var egentlig ikke noen barneperson i det hele tatt, jeg likte dyr jeg! Mamma lo når jeg fortalte at jeg var gravid. Nå har jeg fått sjokk etter å ha sett elendigheten blant barn med nye øyne. Før gikk det ikke innpå meg, nå klarer jeg ikke lese om barn som har det vondt en gang. Merkelig nok synes jeg at jeg rekker mer etter at jeg fikk barn, en blir nok mer effektiv med det en skal gjøre, tror Ingrid. Å bo i Ålesund setter likevel sine begrensninger som glassblåser. – Jeg savner å treffe andre som driver med det samme. Jeg savner utvikling, teknisk og som designer. Det er et lite miljø i byen. Men jeg liker Ålesund, og for meg som er oppvokst på bygda er det jo en by tross alt. Jeg har et lite Ulla-landskap her i Moloveien. Når jeg tenker meg om har jeg det egentlig helt perfekt, stråler Ingrid. Jeg gleder meg til å gå på jobb når jeg står opp, også gleder jeg meg veldig til jul! Da skrur jeg av ovnen, og har ordentlig fri. Hva er ditt største ønske? – Å være glad og lykkelig, få gjøre ting som gjør meg glad. Kjeder glassblåsinga meg en vakker dag, slutter jeg. For meg er det ekstremt viktig å ha det gøy med det jeg driver med. Noen har en jobb bare for å ha en jobb, det er ikke viktig for dem hva de gjør. Der avgjør personligheten. Skulle det skje at jeg må gjøre noe nytt måtte det bli bungee jumping, der hadde jeg kanskje fått tilsvarende utfordringer.. Tekst: Ann-Birgitt Haugan Foto: anderson / variations.no & Magnus Nordstrand