Fotballen er min drøm og mitt liv

– Min bestefar Tett Bendiksen ofret seg helt for fotball. Den gang var det ingen som betalte for en god spiller. Hans dårlige erfaringer i så måte, gjorde at han tidlig advarte sønnene sine, og bad dem innstendig om å ta en utdannelse. I dag er det litt andre tider og Thomas har ofret seg helt for sin drøm. Skolebøkene er allikevel ikke lagt helt bort. – Jeg har lovet meg selv og mamma å ta artium, så jeg leser litt på si. Men hovedfokuset i livet mitt er å prøve og bli en så god fotballspiller som mulig, og kanskje få lov å spille på et av de aller høyeste nivåer, smiler han litt sjenert.

Det er en flott, sterk og selvsikker gutt på nitten år som sitter bekvemt i skinnsofaen i HILs nye klubbhus. Brakkene som utgjør huset er satt fint sammen til et samlingsted for ung og gammel fotballintressert, og ligger sentralt og fint til, like ved Harstad stadion. Veggene er fulle av trofeer og bilder av gamle og nye fotballhelter. Lyslugget, med hullete, moderne bukser ser han ut som sunnheten selv. Ikke så mye som ett øyeblikk er det antydninger eller snev av arroganse i ungdommen som spiller med de store gutta i Glasgow Rangers i Skottland. – Det er ikke sånn jeg går kledd når jeg er i Glasgow, sier han nesten unnskyldende. Det råder en mere klassisk stil der borte, med lite farger og i hvert fall ikke hullete bukser, smiler han med hvit perlerad.

Han har allerede et langt fotballliv bak seg, det unge Harstadtalentet. Fra lilleputt til putte, fra smågutt til gutt. Som junior ble han plukket ut til ungdomslandslaget. U-sytten, u-atten, u-nitten. Og nå, kontrakt med Glasgow Rangers. – Det var en fantastisk opplevelse å få fotballkontrakt. Jeg trives veldig godt, vi er en kjempefin gjeng der borte. Ungdommene som spiller sammen med Thomas på Glasgow Rangers kommer fra Sverige, Kypros, Tyrkia, Latvia, Skottland og Nord Irland. Det er ofte sammenkomster på kveldene. Sosialt samvær, gjerne kombinert med god mat. – Vi tar det som regel på rundgang, så alle får litt rot hver. Det er kjempestas, for alle har jo med seg noe de har lært hjemmefra og maten blir også preget av kultur, religion og måten å lage mat på fra hjemlandet. Det er skikkelig gøy, og vi spiser sunn og god mat. Mye fisk og kylling. Interessante diskusjoner om alvorlige temaer som religion er også av og til på menyen, poengterer han. – Det er spesielt at vi kan være så mye sammen og ha det så fint, tross store forskjeller på de fleste områder. Det er utrolig lærerikt. – For eksempel er det et faktum at Tyrkere og Kypriotere har ligget i strid med hverandre i en årrekke. Vi merker overhodet ingen fiendtlighet mellom de to som kommer henholdsvis fra Tyrkia og Kypros. Det er veldig fint å se og oppleve, sier Thomas alvorlig.

Det blir naturlig å spørre hvordan det var å flytte fra familien i Kanebogen. Hvordan det føltes å plutselig bli «alene». – He, he. Ja, vi kan jo si det sånn at det er ingen der borte som tar opp kleshaugen etter meg, flirer han. Det å flytte til en storby som Glasgow er ikke bare spøk for en som har bodd hjemme i lille Harstad hele sitt liv. Matlaging, rydding og vasking, er en ting, men det krever mot å plutselig skulle være sin egen herre og ta viktige avgjørelser på egenhånd så langt borte fra sine kjente og kjære. – Det går veldig bra, forsikrer Thomas. Det må sies da, at jeg har skaffet meg en vaskehjelp, gliser han. Mamma og pappa har også vært over og besøkt meg flere ganger. Det hjelper på. Han trives godt i storbyen. Særlig det med å ha så mange forskjellige tilbud på kveldstid. – Det er jeg jo ikke akkurat vant med fra Harstad. Det finns store sentre i Glasgow hvor vi kan få god og sunn mat, og hvor alle mulige aktiviteter finnes. Innendørs slalåm for eksempel.

Dette er nemlig en gutt som ikke er noen fotballidiot. – Det håper jeg virkelig at jeg ikke blir oppfattet som. – Du kjører en tøff liten rød sportsbil. Har du interesse i biler? – Neida, det er familien sin bil. Jeg bare låner nå når jeg er hjemme. I Glasgow kjører jeg en gammel kjærringbil, ler han høyt. Jeg har ikke det minste peiling på biler, og overhodet ingen interesse. – Hva bryr du deg mest om da, utenom fotballen? – Vennene mine og familien min. Svaret kommer kontant og bestemt. Ellers er han opptatt av vinteraktiviteter og spill og sosiale ting som alle andre ungdommer.

Vennene er fire - fem gutter som han har kjent nesten siden vugga. De har sterke bånd mellom seg. Både i vennskapets og fotballens ånd. – Vi står sammen i tykt og tynt. – Jentevenner? – Jada, jeg har det og. – Hvordan bør jentene være da for at du skal like dem? – Væremåte betyr nok mest, men utseende er kanskje det som gjør at jeg blir nysgjerrig, gjør at jeg ønsker å bli litt bedre kjent med vedkommende. Så utseende betyr noe. I hvert fall for det første møtet. – Noe pent i Glasgow? – Jentene der er litt annerledes. Vanskelig å beskrive, men det er pene jenter overalt, også i Glasgow, smiler han lurt.

Består av mamma Trude og pappa Viggo. Lillesøster på seksten og en storebror i USA på tjueto. – Jeg er svært glad i familien min. Det er rart, men kanskje jeg måtte komme bort for å virkelig kjenne på hvor glad jeg er i dem. Det er spesielt de små tingene, som samtalene før og etter mat jeg savner. Småkranglingen med lillesøstra mi. Maten til mamma. Alt hun har husket på for meg, fra tannlegetimer til fysioterapitimer. Alle klesplagg som i årevis bare stille og rolig har havnet tilbake på sin plass i skapet, hvor de skal ligge. Lek med fotball og gutteprat med pappa. – Jeg vet pappa ikke liker at det blir sagt, men jeg har så uendelig mye å takke han for. Thomas blir litt stille.

Det er drømmen som bærer han fremover. Bevisstheten om hva han vil og hvor han vil. – Har du aldri vært i tvil? – Nei. Aldri. Han har hatt motgang og nedturer. Thomas er hjemme i Harstad nå noen uker, på grunn av en slitasjeskade i ett kne. – Motgang har aldri påvirket min drøm eller fått meg til å tvile. Det gir meg bare enda mere styrke og pågangsmot Jeg har lært meg at etter nedtur kommer opptur. Jeg må bare være tålmodig. Tanker om at byen bør være stolt av en ungdom med så mye målbevissthet, så mye mot og så tro mot sin drøm, trer unektelig frem. Ikke alltid like enkelt i en liten by, det å tørre å stikke hodet frem, tørre å være noe, våge noe og være flink i noe. Tankerekken blir avbrutt. – Jeg må bare trene forsiktig i noen uker nå. Så er det tilbake til Skottland for å trene opp formen til det nivå den var før skaden. Tibake til virkeligheten, eller drømmen. Langt borte fra mammas gryter. Tekst: Kari Bekkevold Foto: Rune Dahl